Desentralisert allmenn lærerutdanning framsto etter forbausende kort tid som et fullverdig og spennende alternativ til den vanlige studiemodellen, skriver Eivind Bråstad Jensen. Illustrasjon Tone Lileng | post@tonelileng.no

Lærermangel og lærergjennomtrekk – uoverstigelige problem for nordnorsk skole?

Det fremstår som et paradoks at staten årlig bruker flere millioner kroner for å tilby veiledning til nyutdannede lærere på grunn av «praksissjokket». Det viser med all tydelighet at dagens utdanning har for svak praksis- eller grunnskoletilknytning.

 

For å bedre lærersituasjonen i Nord-Norge har statlige myndigheter i årenes løp satt i verk en rekke tiltak.

 

"Lærermangelen har i lange perioder gjort det nødvendig å engasjere ikke-utdannede lærere, gjerne betegnet som erstatningslærere."

 

Lærermangelen har i lange perioder gjort det nødvendig å engasjere ikke-utdannede lærere, gjerne betegnet som erstatningslærere.

Disse var fram mot 1950-tallet som regel menn med folkehøgskole, ungdomsskole, landbruksskole og lignende som eneste utdanning.

Men på 1960-tallet skulle et økende antall artianere, som oftest jenter fra urbane strøk av landet der gymnasfrekvensen var størst, søke lærerposter i nordnorske utkantskoler. Dette gir et talende bilde av den store forskjellen mellom sør og nord med hensyn til gymnasfrekvens.

For mange jenter sørfra ble imidlertid slike lærervikariater en ettertraktet måte å skaffe seg erfaring på, særlig med tanke på senere lærerskoleutdanning. De sto ofte overfor valget mellom lærerstilling nordpå og au pair i England, Frankrike eller andre europeiske land.

Siden myndighetene måtte erkjenne at full lærerdekning ikke var mulig, ble det arrangert egne lærervikarkurs, som oftest lagt til sommerferiene.

 

"Studentene ble engasjert som studentlærere etter sitt første skoleår; de fikk tilbud om permisjon fra studiet i ett år for å være lærervikarer."

 

Et annet tiltak som ble iverksatt, var et såkalt mellomår for lærerstudenter på fireårig linje.

Det innebar at studentene ble engasjert som studentlærere etter sitt første skoleår; de fikk tilbud om permisjon fra studiet i ett år for å være lærervikarer.

I løpet av dette året fikk disse vikarene ingen veiledning. Tiltaket var utelukkende iverksatt som ei nødløsning for å bedre en akutt lærermangel. Men tiltaket hadde begrenset betydning for lærerdekninga.

 

Finnmarkstillegget
Det best kjente og etterspurte virkemiddelet var lønnstillegg til lærere som sa seg villig til å arbeide i vanskeligstilte kommuner, kjent som Finnmarkstillegget. Lærere i denne kategorien fikk ofte også tilbud om rimelig husleie.

Slike økonomiske insentiver hadde ei viss betydning, men spilte ingen avgjørende rolle for lærertilgangen.

 

"En rekke skolesjefer i Finnmark truet med å si opp sine stillinger om ikke myndighetene satte i verk drastiske tiltak."

 

Problemene med å skaffe distriktskolene kvalifiserte lærere ble stadig større. Sommeren 1977 var situasjonen blitt så prekær at en rekke skolesjefer i Finnmark truet med å si opp sine stillinger om ikke myndighetene satte i verk drastiske tiltak.

Kirke- og undervisningsdepartementets svar var å gi det nyetablerte Universitetet i Tromsø i oppgave å gjennomføre ei utredning av problemet og legge fram forslag til forbedringer.

Oppdraget ble gitt til dosent Harald Jørgensen og undertegnede.

 

"Forslaget om å starte desentralisert allmenn lærerutdanning (DALU) (...) fikk størst oppmerksomhet og var det mest kontroversielle."

 

Av de mange tiltak vi lanserte både på kort og lang sikt, var det nok forslaget om å starte desentralisert allmenn lærerutdanning (DALU) som fikk størst oppmerksomhet og var det mest kontroversielle.

DALU, som i utgangspunktet tross alt var ei nødløsning, vekket etter hvert stadig mer positiv oppmerksomhet. Ikke bare fordi det viste seg å være effektive tiltak for å skaffe fagfolk til distriktene.

Det som vakte manges interesse, var at studiene var organisert slik at studentene gjennom hele studietida hadde en tett og forpliktende tilknytning til den yrkesverdenen de utdannet seg til.

Det som opprinnelig var et krisetiltak for å skaffe landsbygda kvalifisert arbeidskraft, skulle på forbausende kort tid framstå som et fullverdig og spennende alternativ til den vanlige studiemodellen.

 

Fra skepsis til begeistring
Både blant fagfolk og politikere skiftet altså stemningen fra skepsis og usikkerhet til begeistring og entusiasme.

Så til tross for at bakteppet var så typisk nordnorsk som mangel på og gjennomtrekk av fagfolk, fikk de desentraliserte tilbudene snart en posisjon som gjorde at høyskoler over hele landet etter hvert begynte å tilby slike utdanninger.

For disse alternative studiemodellene har utvilsomt mye å tilføre de ordinære utdanningene.

Her er det særlig aktuelt å trekke fram den sterke tilknytningen til profesjonene, som har vært så karakteristisk for de desentraliserte studiene.

 

"Profesjonsutdanning som åpner for rikelig anledning til å utøve profesjonen, er den beste utdanningsformen."

 

Samfunnsforsker og politiker Ottar Brox hevder at «det er på jobben vi for alvor lærer å bli fagfolk». Og blant de som har arbeidet med de desentraliserte modellene, er overbevisninga unison om at profesjonsutdanning som åpner for rikelig anledning til å utøve profesjonen, er den beste utdanningsformen.

 

Lokal tilknytning
Studentenes tilknytning til skolen på hjemstedet er da også i alle evalueringsrapporter om DALU blitt trukket fram som det mest positive og faglig spennende.

Samtidig har den mest utbredte og seiglivete innvendingen mot tradisjonell allmennlærerutdanning vært at den er for fjern fra den verden og den virksomheten den kvalifiserer for å virke i.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) fastslo så sent som i 2006, i evalueringen av denne allmennlærerutdanningen, at «utdanningen mangler helhet og sammenheng, og at dens relasjon til profesjonen er utydelig».

I en kommentar til denne rapporten fra NOKUT skrev dr. philos Arne N. Jordet:

«I lærerutdanningen møter studentene hovedsakelig papirversjonen av virkeligheten, mens de som lærere forventes å operere i en skole som skal forberede levende mennesker for det virkelige liv. Man synes å tro at bare studentene får teoretisk kunnskap og undervisning, så vil de i neste omgang omdanne denne innsikt til praksis og bli gode lærere. Det er solid forskningsmessig belegg for å hevde at dette ikke vil skje.» (Dagbladet 12. oktober 2007)

 

"Det er fullt mulig og forsvarlig å gjennomføre en alternativ studiemodell for lærerutdanning der forankringa til grunnskolen i form av deltidsjobber som lærere utgjorde kontinuiteten og det permanente innslaget i studiet."

 

DALU har altså ettertrykkelig vist at det er fullt mulig og forsvarlig å gjennomføre en alternativ studiemodell for lærerutdanning der forankringa til grunnskolen i form av deltidsjobber som lærere utgjorde kontinuiteten og det permanente innslaget i studiet.

En rekke skolefolk nordpå ga da også tidlig uttrykk for at denne utdanninga ikke bare var fullt på høyde med, men bedre enn den tradisjonelle.

Etter hvert har både lokalaviser og fagpresse omtalt den med begeistring.

Det gir likevel grunn til ettertanke at DALU, tross all denne positive omtalen, i så liten grad har preget debatten på nasjonalt nivå om norsk lærerutdanning.

Det er imidlertid lite sannsynlig at det vil komme på tale nok en gang å reformere lærerutdanninga uten å sørge for en mer kontinuerlig kontakt med den skoleverdenen som studentene skal kvalifiseres for å virke i. 

Og det fremstår jo som litt av et paradoks at staten årlig bruker flere millioner kroner for å tilby veiledning til nyutdannede lærere på grunn av det praksissjokket som mange av dem hevder å oppleve i sin lærerdebut.

Dette viser med all tydelighet at dagens utdanning har for svak praksis- eller grunnskoletilknytning.

 

"Det er ubegripelig at ikke erfaringene fra DALU har blitt trukket mer systematisk og konstruktivt inn i arbeidet for å styrke allmennlærerutdanninga."

 

For langt fra Regjeringskvartalet?
I et slikt perspektiv er det ubegripelig at ikke erfaringene fra DALU har blitt trukket mer systematisk og konstruktivt inn i arbeidet for å styrke allmennlærerutdanninga.

Kan forklaringa på denne ignoreringa være at det var nordnorsk lærernød som la grunnlaget for utdanninga?

Er det utslag av min ømtålighet om jeg antyder at en slik alternativ modell for allmennlærerutdanningen ville fått større nasjonal oppmerksomhet om den hadde blitt utviklet i vesentlig kortere avstand til Regjeringskvartalet?

 

Eivind Braastad Jensen er dosent emeritus ved Universitetet i Tromsø.

 

Powered by Labrador CMS