Valg av læremidler kan ikke tas for langt unna klasserommet

Neil Postman skrev boken «Teknopolis» i 1992. Han forteller fra Platons «Faidros» historien om den egyptiske kongen Thamus som hadde guden Thot på besøk.

Thot var ingen hvem som helst. Han hadde blant annet oppfunnet tallene, regningen, geometrien, astronomien og skrivekunsten. Thot forlangte at kong Thamus skulle gjøre disse oppfinnelsene kjent og tilgjengelige for egypterne.

Thamus var skeptisk til dette, og da Thot sa at han ved skrivekunsten hadde funnet en sikker oppskrift til hukommelse og visdom, svarte kongen:

«Store Thot – du har som skrivekunstens far av kjærlighet til ditt avkom tilskrevet det det stikk motsatte av dets egentlige funksjon. De som utøver skrivekunsten vil slutte å øve sin hukommelse og bli glemsomme; de vil venne seg til at skrivekunsten bringer deres forhold i erindring ved hjelp av ytre tegn i stedet for deres egen rådsnarhet.

Du har oppdaget et middel til registrering, ikke hukommelse. Og hva visdom angår, så vil dine elever få ry for visdom uten å egentlig besitte den. De vil motta en mengde informasjon uten egentlig dannelse, og vil følgelig bli ansett for å være innsiktsfulle når de stort sett er ganske uvitende.

Og ettersom de bryster seg med sin skinnvisdom i stedet for å vise ekte visdom, vil de bli en byrde for samfunnet.»

"Feilen ligger ikke i påstanden om at skrivekunsten ville skade hukommelsen eller skape falsk visdom. Det er en virkning man kan si at skrivekunsten har hatt."

Thamus begikk en feil da han felte sin dom over skrivekunsten. Feilen ligger ikke i påstanden om at skrivekunsten ville skade hukommelsen eller skape falsk visdom. Det er en virkning man kan si at skrivekunsten har hatt.

Thamus’ feil ligger i antakelsen om at skrivekunsten ville bli en byrde for samfunnet og ikke noe annet enn en byrde. Han kunne ikke forestille seg hva skriftens fordeler kunne være, mens vi har erfart at fordelene har vært ganske betydelige.

Av dette kan vi lære at det er galt å anta enhver teknisk nyvinning har en ensidig virkning; det er ikke et enten-eller, men et både-og. Det gjelder også læremidler.

Læremidler er viktige arbeidsredskaper for oss lærere. De har potensial til å påvirke og forme innholdet i utdanning og faktisk også synet vårt på hva utdanning er. Bare tenk på hvor viktig læreboka har vært i skolen de siste 150 årene.

"Nye, digitale læremidler har potensial til å forme utdanningen i enda større grad. Derfor er det viktig at vi lærere og tillitsvalgte engasjerer oss i dette temaet."

Selv om vi kanskje ikke helt har tatt det inn over oss, har nye, digitale læremidler potensial til å forme utdanningen i enda større grad. Derfor er det viktig at vi lærere og tillitsvalgte engasjerer oss i dette temaet. Det haster at vi engasjerer oss på dette feltet.

Sånn jeg ser det, står vi midt i en brytningstid. De etablerte oppfatningene av hva et læremiddel skal være er i ferd med å bli utdaterte. I læremiddelmarkedet er strukturer som har vært stabile over tid, i ferd med å bli erstattet av noe nytt.

Men det er enda uklart hva som kommer til å komme i stedet. Og hva som bør komme i stedet. Vi blir stilt overfor viktige veivalg, der muligheten til å påvirke er stor. Det viktigste er at vi gjøre de riktige veivalgene og at vi kommer i posisjon til å påvirke.

"Diskusjonene om læremidler og digitalisering har en tendens til å foregå uten oss til stede."

I posisjon til å påvirke er jeg redd vi har vært i for liten grad til nå. Diskusjonene om læremidler og digitalisering har en tendens til å foregå uten oss til stede.

Fordi disse diskusjonene ikke tar utgangspunkt i skolen og involverer lærere og elever, har de en tendens til å bli overflatiske.

Debatten blir ofte dominert av to ytterpunkter.

I den ene skyttergraven finner vi de som hevder at alle problemer i skolen vil forsvinne hvis vi bare tar i bruk ny teknologi. De blir gjerne kalt ed-tec-menigheten.

Og i den andre skyttergraven har vi ludittene, maskinstormerne som de ble kalt under den industrielle revolusjonen, som mener teknologi er skadelig og vil ødelegge barn og unges læring og utvikling. Det er denne skyttergravskrigen vi må stanse ved å nyansere debatten.

"I stedet må vi spørre hva vi egentlig ønsker å oppnå med å bringe ny teknologi inn i skolen."

I stedet må vi spørre hva vi egentlig ønsker å oppnå med å bringe ny teknologi inn i skolen. Vi må spørre om, og hvordan, teknologi kan være til hjelp for læring. Selvsagt bør vi også være åpne for at det kan være mest hensiktsmessig å la være å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i noen sammenhenger.

Slike diskusjoner er skolefaglige diskusjoner som først og fremst må føres blant lærere og lærerutdannere, ikke av politikere og teknologiselskaper. Som lærere skal vi være eksperten i midten.

Det krever mye av oss. Vi må balansere ulike hensyn mot hverandre og innta en nyansert mellomposisjon. Det er mange eksempler på dem som har tatt feil avgjørelser for fremtiden. Kodak, som valgte å tviholde på filmfremkalling, eller den havarerte elbilen Think, som var for langt forut sin tid og investerte store summer uten at tida var moden for det.

Når vi forsøker å se inn i framtida, kan vi ikke unngå å gjøre det gjennom nåtidens brilleglass. I romanen «1984» forutså forfatteren George Orwell på mange måter den samme altomfattende overvåkingen som mange advarer mot i dag.

Fordi Orwell var fange av sin samtid, så han for seg at overvåkingen ville skje gjennom TV-skjermen. I dag frykter få av oss å få en toveis TV-skjerm installert hjemme.

"Teknologiutviklingen tar ofte retninger vi ikke har kunnet tenke oss på forhånd."

Stadig flere er imidlertid redde for at skrekkvisjonen «storebror ser deg» er i ferd med å bli virkelig gjennom systematisk registrering av digitale spor som gir informasjon om alt vi foretar oss. Dette eksempelet illustrerer at teknologiutviklingen ofte tar retninger vi ikke har kunnet tenke oss på forhånd.

"Det vi har gjort i Utdanningsforbundet, er å utarbeide åtte prinsipper for utviklingen av læremidler i framtida."

Det gjelder selvsagt også for læremidler. Derfor kan vi ikke vedta framtidas læremidler, men det vi har gjort i Utdanningsforbundet, er å utarbeide åtte prinsipper for utviklingen av læremidler i framtida.

De sier noe om hvordan utviklingen av nye læremidler bør foregå, og hvilke krav vi skal stille til framtidige læremidler. Og i de prinsippene skiller vi ikke mellom analoge og digitale læremidler. Helt sentralt står lærernes evne og mulighet til å vurdere nye læremidler med et kritisk blikk mot det overordnede samfunnsmandatet vi jobber etter.

Tanken er at de åtte prinsippene skal være et kart vi kan navigere etter i de vanskelige diskusjonene vi vet vil komme. Noen viktige problemstillinger står vi midt oppe i allerede.

Jeg tenker særlig på spørsmålene knyttet til Nasjonal digital læringsarena (NDLA). NDLA er et fylkeskommunalt initiativ som skal sikre alle videregående elever i Norge tilgang til digitale læremidler. Tanken er forståelig. Ved å bruke offentlige midler til å utarbeide læremidler kan de gjøres gratis tilgjengelige for alle norske elever.

"Fordi en stor del av læremiddelbudsjettet blir øremerka NDLA, blir mulighetene for lærere og skoler til å kjøpe inn andre digitale læremidler som passer elevgruppa, dårligere."

I praksis har det vist seg å gi noen utilsiktede bivirkninger. Fordi en stor del av læremiddelbudsjettet blir øremerka NDLA, blir mulighetene for lærere og skoler til å kjøpe inn andre digitale læremidler som passer elevgruppa, dårligere.

Våre medlemmer i videregående skoler har gitt oss et entydig signal om at muligheten for lærere å velge læremidler til sin klasse er blitt redusert etter NDLA. Enkelte lærere har til og med fått beskjed om at skolen ikke lenger vil gi elevene bøker, fordi pengene har gått til NDLA.

Nå planlegger noen norske kommuner å etablere et NDLA-G, altså et NDLA for grunnskolen også. Skal vi støtte opp om dette initiativet, eller skal vi forsøke å påvirke slik at vi kan unngå feilene som ble gjort med NDLA i videregående?

Denne saken avgjøres på lokalnivå, for hver enkelt kommune beslutter selv om de vil gå inn med midler i prosjektet. Derfor må Utdanningsforbundet engasjere seg lokalt.

Lokallagene bør snarest ta kontakt med kommunen og spørre om de vurderer å gå inn i NDLA-G. Uansett er det avgjørende at alle beslutninger og prosesser blir forankra hos lærerne.

Et helt sentralt element i diskusjonene knytta til NDLA er motsetningen mellom læremidler som er åpent tilgjengelige for alle og mangfold av læremidler og valgmuligheter for skoler og lærere.

Er det først og fremst konkurransen mellom private tilbydere som selger løsningene i et fritt marked som skaper mangfold? Eller finnes andre modeller som kan gi både åpen tilgang og rike valgmuligheter? Hva skal statens rolle være? Og hvor involverte skal lærere, lærerutdannere og kommuner være i produksjon av læremidler?

"Diskusjonene må settes i gang i klubber og lokallag."

Svarene på disse spørsmålene er ikke enkle. Det er et stort rom for å tenke nytt. Men vi trenger brede diskusjoner der vi drar veksler på all den erfaringen våre medlemmer og tillitsvalgte har.

Diskusjonene må settes i gang i klubber og lokallag, og jeg vet at vi sikkert vil få fram spennende perspektiver og momenter som vi ikke har tenkt på før, slik at fremtidens læremidler blir så gode som våre elever fortjener.

Våre åtte overordnede prinsipper for Utdanningsforbundets videre arbeid med læremidler i skolen presenteres her:

1) Valgfrihet og valgmuligheter for lærere: For skoler og lærere må det finnes reell mulighet til å velge og tilpasse læremidler etter den pedagogiske konteksten.

All opplæring krever at læreren bruker profesjonelt skjønn for å tilpasse aktivitetene etter behovene til barn, unge og voksne. Det betyr at valg av læremidler ikke kan tas for langt unna klasserommet.

2) Legge til rette for innovasjon og utprøving i arbeidet med å utvikle læremidler: Utviklere av læremidler må ha vilkår og tidsmessige og økonomiske rammer som gjør at de kan utvikle best mulige læremidler for framtidas skole.

Lærere og skoleledere må få gode vilkår for å prøve ut og vurdere læremidler samt til å samarbeide med og gi tilbakemelding til utviklerne.

"Elever er primærbrukerne av læremidler og deres erfaringer og synspunkter er verdifulle når lærere, skoler, kommuner og fylker treffer avgjørelser på dette området."

3) Medvirkning: Lærerprofesjonen må spille en viktig rolle i alle avgjørelser og all politikkutforming knytta til læremidler og læringsplattformer.

Avgjørelser på disse områdene har stor påvirkning på lærernes daglige arbeid og muligheten de har for å gjøre en best mulig jobb. Dette prinsippet er like viktig på overordnet nasjonalt nivå som det er i problemstillinger knyttet til det enkelte klasserom.

Hvis staten, kommuner og fylkeskommuner, private læremiddelprodusenter og andre tar avgjørelser uten å lytte til behovene til skoler, lærere og elever, vil resultatet bli dårligere læremidler.

Elever er primærbrukerne av læremidler og deres erfaringer og synspunkter er verdifulle når lærere, skoler, kommuner og fylker treffer avgjørelser på dette området.

" Et læremiddel er alltid basert på et læringssyn og et syn på barn og unges læring og utvikling."

4) Kritisk vurdering av læremidler: Skoler, lærere, kommuner og fylker er alltid nødt til å vurdere læremidler med et kritisk blikk. Med ny teknologi og nye typer læremidler, som for eksempel adaptive læremidler, blir dette enda viktigere enn før. Et læremiddel er alltid basert på et læringssyn og et syn på barn og unges læring og utvikling. Lærere og ledere, kommuner og fylker skal ikke bare vurdere om et læremiddel bidrar til læring innenfor et spesifikt fagområde, men også om læremiddelet er i tråd med det overordnede formålet og verdigrunnlaget for opplæringen. Kritisk vurdering av læremidler krever kompetanse og tid og rom til å gjøre jobben.

5) Samarbeid mellom de ulike aktørene: Lærerprofesjonen, elevene, kommuner, fylker, staten og læremiddelbransjen har alle en viktig rolle i arbeidet med å sikre gode læremidler i norsk utdanning.

Derfor må disse aktørene samarbeide og få til gode prosesser ut fra målet om å gi barn, unge og voksne tilgang til best mulige læremidler som er i tråd med formålsparagrafen og læreplanverket.

6) Tilgjengelighet og tilpassing: Alle barn unge og voksne som deltar i utdanning, må ha likeverdig tilgang til gode og relevante læremidler uavhengig av funksjonsnivå, hvilken kommune/hvilket fylke de bor i, hvilken skole de sokner til og hva slags fag/utdanningsprogram de har valgt.

De lovfestede rettighetene til nynorskbrukere og brukere av nasjonale minoritetsspråk må ivaretas spesielt. Det er myndighetenes overordnede ansvar å sørge for dette.

7) Sikring av sensitive data og eierskap til data som blir generert av læremidler: Nye digitale læremidler kan potensielt generere store mengder data om brukerne.

Slike data må lagres sikkert i tråd med lov om personvern og brukes varsomt på en måte som ivaretar barn og unges interesser.

Det er utdanningsinstitusjonene som må eie data som er generert i utdanningsøyemed. Det vil si at private firmaer ikke kan bruke eller selge dataene i kommersiell hensikt.

"Ledere, lærere og pedagogisk støttesystem kan ikke akseptere at utdanningsinstitusjoner kjøper inn fra læremiddelprodusenter som gjennom sin virksomhet medvirker til krenkelse av humanitære prinsipper og menneskerettigheter, kriminalitet, korrupsjon eller miljøødeleggelser."

8) Krav til at tilbyderne av læremidler i skolen driver i tråd med definerte etiske retningslinjer: Ledere, lærere og pedagogisk støttesystem kan ikke akseptere at utdanningsinstitusjoner kjøper inn fra læremiddelprodusenter som gjennom sin virksomhet medvirker til krenkelse av humanitære prinsipper og menneskerettigheter, kriminalitet, korrupsjon eller miljøødeleggelser.

• Thom Jambak er medlem av sentralstyret i Utdanningsforbundet