Dagens skolesystem skaper tapere og utenforskap

I snart 30 år har jeg jobbet i et skolesystem som dessverre skaper «tapere» og utenforskap. Jeg har selv hatt elever og egne barn som har erfart mobbing, stigmatisering og utenforskap. Barnekonvensjonen blir ofte brutt på norske skoler; hva kan vi som jobber i skolen gjøre med det? Vet vi som arbeider med barn og unge nok om Barnekonvensjonen?

Barnekonvensjonen ble grunnlovsfestet i Norge i 2014. Det betyr at Barnekonvensjonen har juridisk forrang overfor andre lovparagrafer i Norge. I Barnekonvensjonen er det flere artikler. Når det gjelder skolesystemet og skolene i Norge som sliter med økende mobbing, ufrivillig skolefravær og psykiske vansker, er det naturlig å fremheve noen av artiklene i Barnekonvensjonen (3, 12, 16, 28, 29 og 39).

Mye tyder på at behaviorismen fortsatt lever i beste velgående i det norske skolesystemet, til tross for mye forskning som viser at det ikke virker. Det skjer bl.a. med anmerkninger, fraværsgrense og karakterer i orden og atferd, til tross for forskning som sier at det ikke fungerer. Vi har også et system med karakterer som ikke alltid fungerer, men disse karakterene skal nå «fremme lærelyst». Hvordan skal flere enere eller toere fremme motivasjon når eleven møter på nederlag på nederlag?

Staten og kommunene må ansvarliggjøres

Det er også rart at urett begått mot barn og unge ikke får konsekvenser. Jeg mener at denne behaviorismen og sanksjoneringen må rettes mindre mot elevene og mer mot de som har ansvaret for at elevene skal ha det trygt og godt på skolen. Jeg mener at staten, fylkeskommunene og kommunene i større grad enn i dag må ansvarliggjøres for urett mot barn og unge, og ikke elever og foreldre.

Vi har organisert et skolesystem som er politisk og administrativt styrt, med et departement og et direktorat (Udir) som opprettholder systemet. Nå viser mobbetallene fra Elevundersøkelsen 2023 at tallene går fra vondt til verre med økning av antall elever som blir mobbet, både på 5., 7., 10. trinn og på videregående skoler. Antallet elever som blir mobbet av voksne øker også, og trivselen og motivasjonen er lavere hos elevene. I en artikkel i Dagbladet 26.03.23, sa daværende kunnskapsminister Tonje Brenna:

«Mobbetallene må ned, og alle som jobber i og med skolen er nødt til å ta ansvar i det daglige. Vi kan ikke stanse all mobbing gjennom lovteksten.» og: «Min klare beskjed til alle som jobber med barn i våre skoler er at de må gå inn i tallene og diskutere hvordan man kan jobbe med et godt og trygt skolemiljø på sin skole. Arbeidet mot mobbing skjer først og fremst på skolen og i klasserommet.»

Ansvarsfraskrivelse

Jeg tolker den tidligere ministerens uttalelse som ansvarsfraskrivelse, og at man skylder mest på lærerne og skolene. Selvfølgelig har vi voksne i klasserommet et ansvar, men heldigvis ser flere nå at skolesystemet trenger endringer. Den nye kunnskapsministeren velger å skylde på mobiltelefonene, foreldrene og de enkelte skolene, uten å spørre om lovverket og systemet er en del av problemet. Noen har argumentert for at Udir må fjernes. Jeg er til dels enig, for jeg vil ha et uavhengig organ som ivaretar elever (og lærere og familier) sin rettssikkerhet, og det gjør ikke Udir eller Statsforvalteren i dag. 

Klagebehandling i mobbesaker tar opp til 12 måneder hos Udir, og opp til 9 måneder hos Statsforvalteren, og Udir sender sakene tilbake til ny behandling hos Statsforvalteren, som igjen bruker flere måneder, mens barn og familier venter på at det skal bli bedre. Jeg mener at vi trenger et nytt klage- og veiledningsorgan med bred kompetanse, som ikke består av byråkrater (f.eks. «seniorrådgivere»).

Nå har jeg jobbet med både opplæring og skolemiljø i en del år, og jeg har lært mye, samtidig som systemet har endret seg. Jeg har lært at jeg skal reagere hvis barn og unge blir utsatt for urett, men det har jeg dessverre lært mer om etter at det skjedde med egne barn og elever, og etter at jeg måtte sette meg inn i det på eget initiativ. Egne erfaringer som lærer, pappa og engasjert i frivillig arbeid for et trygt skolemiljø har fått meg til å stille en del spørsmål. 

Ett av dem er: Hva lærte vi egentlig av pandemien? At videoundervisning kan brukes med hell for elever som av ulike grunner ikke klarer å være fysisk til stede på skolen, var noe av det som jeg lærte. Noen av mine egne elever med kronisk sykdom fortalte at digital opplæring var til stor hjelp for dem. Hvorfor fortsetter vi ikke med dette, og hvorfor skal den nye opplæringsloven med forskrifter legge opp til mest mulig fysisk tilstedeværelse på skolen og en fraværsgrense som ikke ivaretar elever med ulike behov for tilpasset opplæring? Hva med å legge opp til mer fleksible ordninger? Det virker som om fysisk oppmøte har blitt den eneste «sannheten».

Urettmessige meldinger til barnevernet

Det er allerede kjent at familier med barn som blir mobbet og sliter med ufrivillig fravær fordi skolen er et utrygt og farlig sted, får ikke bestått eller blir meldt til barnevernet på grunn av høyt fravær, noe som kan utløse belastende inngrep i familiers privatliv. Er det til barnets beste når barnet har blitt utsatt for urett på skolen, eller er det brudd på artikkel 3 i Barnekonvensjonen? Har barnets beste blitt ivaretatt? Har barnet blitt hørt? Hvorfor er ikke urettmessige meldinger til barnevernet straffbart, på lik linje med falske politianmeldelser?

Vi som arbeider på skolen og andre arenaer, har en rett og en plikt til å følge Barnekonvensjonen når vi arbeider med barn og unge. Da skal vi kreve og forvente at vi skal vite om og ha kjennskap til disse grunnleggende og grunnlovsfestede rettighetene, og det skal få konsekvenser når barn og unge sin rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring, blir brutt.

Jeg forventer og krever at regjeringen og norske kommuner og fylkeskommuner sørger for at alle som arbeider med barn og unge i Norge i større grad følger og bruker Barnekonvensjonen, og at det får konsekvenser når det ikke skjer. Det er min og vår plikt å si ifra når barn og unge ikke får ivaretatt sine grunnleggende og grunnlovsfestede rettigheter fra Barnekonvensjonen. 

I sin nyttårstale snakket kongen om «usynlege hender» som «leier oss» (kjempefint dikt av nobelprisvinneren Jon Fosse). Jeg forventer at politikere og ledere skal hjelpe oss som jobber med barn og unge med å være «usynlege hender». Det å være en trygg voksen som elevene kan stole på, relasjonskompetanse, er mye viktigere enn måling, testing, urettmessige meldinger til barnevernet, behaviorisme, rapportering og ansvarsfraskrivelse. Som lærer og pappa ønsker jeg å være en av disse «usynlege hender»; en støttespiller, som ifølge læreplanen skal «åpne dører for verden» for unge mennesker i et samarbeid med elever og foreldre som ivaretar integritet og gjensidig respekt.

Med vennlig hilsen, Kjartan Espeland, 52 år gammel trebarnspappa, lærer og engasjert i frivillig arbeid for trygt skolemiljø og oppvekst.