Har vi satt våre barnehageansatte godt nok i stand til å forebygge, avdekke og melde om bekymring for seksuelle overgrep? I vår iver etter å implementere verktøy glemmer vi kanskje at det er noen grunnleggende ferdigheter som må være på plass for å stå stødig i rollen som barnehagelærer. Min hypotese er at vi er for kjappe og lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse problemstillinger.
Våren 2022 skrev jeg masteroppgaven: Hvordan
opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet «Kroppen
er min» i barnehagen? (Skogstad,
2022). Den handlet om barns seksuelle utvikling og samtaleverktøyet
Kroppen er min, og jeg intervjuet
fem barnehagelærere om bruken av verktøyet i ulike barnehager i
Sør-Norge. Verktøyet ble tatt i bruk i de private og kommunale barnehagene i
Kristiansand i 2018 og har spredd seg til flere barnehager i Norge. Det er
utviklet av Siri Søftestad, Inger Lise Andersen og Læringsverkstedet barnehage.
Under opplæringen av verktøyet trener barnehagelærerne på hvordan man kan
kommunisere med barn om seksuelle overgrep og vold. Verktøyet legger opp til
fire tematiske samlinger med barna.
I masteroppgaven
peker jeg på at barnehagelærere får et for stort ansvar i det forebyggende
arbeidet mot seksuelle overgrep, og at de unnlater å sende inn
bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten. Hva er grunnen til at barnehagelærere unnlater å sende
inn bekymringsmeldinger til barnevernet? Og hvilke signaler gir
barnevernstjenesten når ansatte i barnehagen tar kontakt for råd?
25. oktober 2022 stod det i Fædrelandsvennen om en barnehage som unnlot
å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten om et barn som fortalte om
overgrep hjemme. Dette minnet meg om opplevelsen til en av barnehagelærerne jeg
intervjuet i min masteroppgave.
Jeg vil her komme nærmere inn på ulike perspektiver som
jeg mener er med på å forsterke min hypotese om at vi i mange saker blir for
lite grundige i vår tilnærming til komplekse og alvorlige saker. Jeg vil også
komme inn på hvilke områder jeg mener bør styrkes og videreutvikles i arbeidet
med avdekking av seksuelle overgrep mot barn.
Meldeplikten til barnevernet
Barnehageeiere og -styrer er ansvarlige
for at alle ansatte kjenner til regelverk og rutiner rundt meldeplikten til
barnevernet. Opplysningsplikten til
barnevernet er nedfelt i både barnehageloven § 46 og barnevernloven § 6-4. Meldeplikten
utløses når det foreligger omstendigheter og opplysninger som gir melder en
begrunnet bekymring om barnets situasjon. En bekymringsmelding skal inneholde en
konkret og begrunnet mistanke ut fra egne observasjoner og opplysninger og ikke
være basert på rykter eller opplysninger utenfra.
Dokumentasjonen skal
inneholde observasjoner av barnet, atferden som vekker bekymring, eller
ordrette uttalelser fra barnet. Er man bekymret for et barn, kan man ta kontakt med barnevernet og
diskutere meldingen anonymt. Hvis et barn forteller at det har vært utsatt for
seksuelle overgrep, må barnehagen melde direkte til barnevernet. Det er viktig
at barnehagen og hver enkelt ansatt tar dette ansvaret på alvor og gjør seg
kjent med de lovpålagte pliktene slik at de kan hjelpe og beskytte barn som
står i fare for å bli eller blir utsatt for seksuelle overgrep.
Fungerer Kroppen er min etter intensjonen?
Studien til Steine et al. (2016) viser at det i gjennomsnitt tar 17,2
år for noen som har vært utsatt for et seksuelt overgrep, å formidle hva de har
vært utsatt for. Funnene fra min undersøkelse
har vist at måten samtaleverktøyet har blitt implementert på, har ført til at
barnehagelærere kun jobber med å forebygge seksuelle overgrep når de holder på
med verktøyet. Barnehagelærerne beskrev at det er utfordrende å ha tid til å
følge opp barn som kommer med små utsagn eller har en atferd som en bør
undersøke videre når de er ferdige med opplegget:
Barn kan komme med små drypp i samlingene, men det tar for mye tid,
vanskelig å følge opp enkeltbarn som bekymrer litt. Når man jobber med
opplegget, blir det satt av tid den dagen, men med press fra gruppa så er det
ikke nok tid i det daglige (Barnehagelærer 1).
En
hektisk barnehagehverdag kan altså føre til at barn ikke blir hørt når de
prøver å fortelle.
I en case studie om et israelsk opplegg for barn om kropp og
seksualitet, basert en persons-forestilling kalt: «Yeal Learns to Take Care of
Her Body» (Gesser-Edelsburg et al, 2017) har man undersøkt ulike
foreldregruppers oppfatning av tema seksuelle overgrep mot barn. Det er kanskje
ikke overraskende at ulike foreldregrupper reagerer ulikt og at de mest
religiøse foreldrene opplevde tema som mest krevende. I tillegg viser studien
at de mest ressurssterke foreldrene også var de mest skeptiske til omfang av
overgrep og uttalte «Det kan da ikke skje hos oss». Forskningsartikkelen
peker videre på at det derfor bør utvikles ulike tilnærminger for ulike typer
foreldregrupper. Dette perspektivet fanger ikke verktøyet Kroppen er min
, da dette er et standardisert opplegg uavhengig av kontekst. Det er rimelig å anta at ansatte i
barnehagene også vil ha ulikt utgangspunkt inn i denne tematikken og at dette
vil preget dialogen med barna.
1. Sitater er hentet fra masteroppgaven: Hvordan opplever barnehagelærere å bruke
samtaleverktøyet Kroppen er min
i barnehagen?
(Skogstad, 2021)
Oppsummert kan man
derfor si at en svakhet ved måten verktøyet brukes på, er altså at man leter
med lupe for å finne noe i den gitte perioden, og da kan det være at man fort
finner ting som ikke fins, men samtidig overser ting som er der. Dette viser
hvor utfordrende og komplekst det er å avdekke seksuelle overgrep innenfor en
tidsramme på fire samlinger. For et barn er det vanskelig å skulle fortelle
om overgrep i en konstruert samling hvor de får informasjon om at seksuelle
overgrep ikke er lov. Ofte har barnet en nær relasjon med den voksne som er
overgriper, og ønsker å beskytte overgriper av mange forskjellige grunner.
Systemsvikt?
Etter en Kroppen er min-samling
uttrykte et barn:
«Jeg må ta på tissen til pappa og pappa på min. Da svarte jeg barnet at
det var bra barnet fortalte, og at vi skulle snakke mer om det etterpå. Vi
fulgte veldig opp den biten så barnet ikke skulle snakke høyt foran de andre
barna, så da sendte vi de andre barna ut og tok barnet med inn på et rom for å
snakke sammen» (Barnehagelærer 1).
I en barnesamtale
gjentok barnet det samme, viste med dukker og forklarte hvilke rom dette var
blitt utført i hjemme. Barnehagelæreren opplevde at barnet etter barnesamtalene
ofte tok kontakt med de voksne som hadde snakket med barnet. Barnet ønsket at
de skulle gå på et eget rom og snakke igjen, og at barnet da kunne vise med
dukker. I barnesamtalene gjentok barnet det samme som tidligere. Ifølge
barnehagelæreren var de veldig usikre på om uttalelsene til barnet var på grunn
av all oppmerksomheten barnet fikk av de voksne.
Barn kan komme med
uttalelser det ikke trenger å ligge en reel bekymring bak, men som krever at de
ansatte stiller de rette og åpne spørsmålene for å få mer informasjon, som så
benyttes for å avgjøre om det skal tas videre eller ikke. Når det er mistanke
om seksuelle overgrep, må personalet være bevisst på sin håndtering, spesielt
når det gjelder hvordan de snakker med barna, da dette arbeidet vil påvirke de
andre aktørenes arbeid. Samtidig må de ansatte være klar over hvordan barnet
skal håndteres slik at rettssikkerheten til barnet blir ivaretatt fra første
stund. Dokumentasjonen må inneholde hva barnet har sagt, i hvilken sammenheng
det ble sagt, hvordan de voksne reagerte, hva de sa til barnet, og hva slags
spørsmål de spurte.
Mine funn viser at
barnehagelærere får ulike tilbakemeldinger fra ulike instanser. En av de jeg
intervjuet, drøftet saken anonymt med
barnevernet og fikk veiledning om å melde dette inn. Styrer ringte i tillegg til
en i BTI [Bedre tverrfaglig innsats), som oppfordret dem til å observere i
neste samling med Kroppen er min for å få mer kjøtt på beina før de skulle
melde inn bekymringen.
I anonym drøfting med barnevernet sa de at vi måtte melde. Men etter at
styrer hadde pratet med en i BTI , valgte vi å vente til vi hadde mer kjøtt på
beina, skrive ned og følge med. Veien videre i denne saken er at vi må vente på
neste bolk med gruppesamling om Kroppen er min i løpet av høsten for å
sjekke ut om det kommer mer da. (Barnehagelærer 1).
På grunn av rådet fra
BTI valgte barnehagen å vente i et halvt år, til neste samling med verktøyet,
før de skulle undersøke mer. Det er urovekkende at BTI og barnevernet har så
ulike oppfatninger om hva barnehagelæreren burde gjøre her.
Saken ble fulgt opp igjen i neste samling med en barnesamtale. Vi er
alltid to, en som skriver, og en som spør. Dette barnet var vi usikre på, vi
trodde ikke barnet fant det på. Endte opp med at vi ikke hadde nok til å melde
det videre. (Barnehagelærer 1).
I
denne saken tok det altså nesten et år før saken ble meldt inn til barnevernet,
trass i at barnevernet på et tidligere tidspunkt rådet barnehagen til å melde.
Eksempelet
mitt viser svakheter i samhandlingen mellom ulike instanser noe som styrker min
hypotese om at vi er for lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse
problemstillinger.
Gir
verktøyet de ansatte nok kompetanse og gode nok ferdigheter?
Dreyfus og Dreyfus (1986) har gjort en rekke studier av menneskers
læreprosesser og hevder at læring av ferdigheter skjer gjennom ulike faser:
nybegynner, avansert begynner, kompetent utøver, kyndig utøver, ekspert.
Les også:
Barnehagelærerne i studien har vært på
ferdighetskurs og lært om verktøyet og trent på hvordan de kan kommunisere med
barn når de kommer med bekymrende utsagn eller har en atferd som bidrar til at
det er mistanke om seksuelle overgrep. I
undersøkelsen min opplevde flere barnehagelærere at opplæringen de hadde fått
om forebygging av seksuelle overgrep, ikke var god nok. Mange var veldig usikre
på hvordan de skulle kommunisere med barn som hadde vist atferd eller kommet
med utsagn de måtte undersøke nærmere.
Du vet at du har
meldeplikt til barnevernet, det skal jo stå hva du har sagt i barnesamtalene.
Helt ærlig så ser jeg at jeg gjør feil hver gang. Det er ofte i forhold til
åpne, lukkede og ledende spørsmål. Så du blir ikke god på det, du må øve på
det. Du må jobbe i barnevernet og gjøre det mange ganger for å bli god.
(Barnehagelærer 5).
Flere fortalte at det var blitt gjort mange
feilvurderinger i samtalene de hadde hatt med barn, og at de var veldig usikre
og vegret seg for å melde inn til barnevernet. Dette viser tydelig at de ansatte
ikke har den faglige tryggheten som kreves når de står overfor disse
utfordringene.
Bruken
av et verktøy som «Kroppen er min» gjør dermed at den profesjonelle blir
nybegynner igjen, siden en da bokstavelig talt følger malen. Man ønsker å være flink og
følge det man har lært. Verktøyet er dermed med på å degradere den
profesjonelle skjønnsutøvelsen.
Et verktøy kan altså i mine øyne være et
flott supplement, men krever en basiskompetanse og ferdigheter som gjør at den
ansatte er fri til å tilpasse verktøyet til den enkelte sak og sammenheng.
Profesjonen må styrkes slik at man ikke lener seg blindt på oppskrifter snarere
enn egne skjønnsmessige vurderinger.
Melde, men ikke etterforske
Slik
situasjonen er nå, opplever barnehagelærere at de har fått opplæring at i de må
etterforske og spørre ut barna i barnesamtaler. Gir verktøyet én profesjon – barnehagelærerne – et for stort ansvar
for å avdekke? Og er det ønskelig? Barnehagelærernes jobb er ikke å etterforske,
men å melde sin uro til barnevernet.
Problemet er, slik jeg ser det, at
verktøyet griper inn i barnehagens praksis på en uheldig måte og påfører
profesjonen et ansvar den verken skal ha eller har nok kunnskap om. Den
profesjonelle barnehagelæreren må vurdere grundig om det er nok til å melde inn
en bekymring til barnevernet eller politiet, og kjenne godt til
opplysningsplikten slik at barnevernet blir involvert. Da kan politiet
undersøke mistanken videre i tilrettelagte avhør. En grunnleggende tilnærming til dette er
at dersom man er i tvil, er man ikke i tvil.
Styrket samhandling, bedre rolleforståelse og mer utdanning
Profesjonelle aktører må ha respekt for hverandres
handlingsrom, men samtidig ha evne til å samarbeide og kommunisere. I møte med
barnet må aktørene vite hvilken rolle de har, og hvilken betydning deres
samtaler kan få for det som følger.
For å øke kunnskapen til ansatte i
barnehagen og andre aktører som jobber rundt barnet, må man ha et tettere
samarbeid mellom barnevern, barnehage og politi. For å sikre arbeidet rundt barna som vekker
bekymring, er det ekstra viktig at det skapes rom der bekymring kan drøftes ut
fra ulik kontekst, at det legges til rette for interne og fellesfaglige
drøftinger, og at dette prioriteres også når det er travelt i hverdagen.
Slike
drøftinger øker kunnskapen om andre etater og bedrer samarbeidet og sambruk av
ressurser. Dette for å få en større forståelse av hvordan de ulike yrkesgruppene jobber, og hva som er viktig for
den enkelte. Man burde sammen lage retningslinjer som kan ivareta alles behov
på best mulig måte, og fokuset må være på å gjøre det beste for barnet
(Barnekonvensjonen, 2006). Det kan være nettopp denne konkrete meldingen som
blir avgjørende for barnets utvikling og liv.
Videre mener jeg at de
ansatte i barnehagene må trygges på deres rolle og ansvar. De skal sørge for å
være til stede, lytte til sin egen uro, melde videre heller for tidlig enn for
sent, men ikke være etterforskere. Det ansvaret overlates til andre instanser.
I tillegg bør vi sørge for at
rammeplanen for utdanning av barnehagelærere i større grad sikrer både kunnskap
og ferdigheter for å kunne være trygge i også disse problemstillingene.
Oppsummert
Min hypotese var at vi
er for kjappe og lite grundige når vi skal løse krevende og komplekse
problemstillinger. Gjennom dette innlegget har jeg belyst en rekke områder jeg
mener forsterker min hypotese. Vi trenger en mer helhetlig og systematisk
tilnærming til hvordan dette tema skal arbeides med i barnehagene. Helt fra
utdanningsløpet, bruk av verktøy som tar høyde for at «one size does not fit
all» og til økt samhandling både internt og ovenfor andre instanser. Disse
sakene vil aldri kunne løses gjennom rutiner og systemer alene, men må funderes
i ansatte som står stødig i egen profesjon og skjønnsmessige vurderinger.
Kun ved en erkjennelse av de
komplekse og individuelle sidene i hver enkelt sak, behandler vi tematikken med
den grundighet det fortjener.
Litteraturliste
- Dreyfus, Hubert L., Dreyfus, Stuart E. & Tom Athanasiou
(1986). Mind over machine: the power of human intuition and expertise
in the era of the computer. New York: Free Press.
- Skogstad,
F.C. (2022). Hvordan opplever barnehagelærere å bruke samtaleverktøyet
Kroppen er min i barnehagen. Universitetet i Agder.
- Steine, I.M., Winje, D., Nordhus,
I.F., Milde, A.M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2016).
Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Tidsskrift for Norsk psykologforening.
