Hvordan lærer vi elevene at motgang ikke er så farlig?

Elevene mine skulle løse en oppgave. Vi gjennomgikk gode teknikker, og jeg lagde et veldig detaljert vurderingsskjema og skrev en individuell tilbakemelding til hver elev om besvarelsen deres og hva de kan jobbe videre med.

Det var mange gode presentasjoner, men som alltid var det noen som ikke gjorde det så bra denne gangen. En av vurderingene var spesielt lav. På ettermiddagen fikk jeg flere lange meldinger fra en foresatt. Om jeg hadde kommunisert vurderingskriteriene godt nok? Om vi hadde øvd på presentasjoner i timen? At eleven hadde øvd mye hjemme og at det var rart at vurderingen ble så lav. Foresatte mente det måtte være noe feil med vurderingspraksisen min, for dette kunne ikke stemme. De syntes det var demotiverende for eleven å få en så lav vurdering når jobben min var å motivere elevene.

Foreldrearbeid tar stadig mer tid 

Jeg bruker ekstremt mye av min tid på slike henvendelser. Foreldrearbeidet utgjør en stadig større del av jobben min. Slik var det ikke før. Foreldrene har en mening om alt, særlig når det gjelder vurderinger. Og det er jo fint at de bryr seg og er involvert i barnas liv. Men hvordan lærer vi barna at de må ta ansvar for egen læring og sin egen framtid, slik det står i læreplanen: «Skolen skal bidra til at elevene reflekterer over sin egen læring, forstår sine egne læringsprosesser og tilegner seg kunnskap på selvstendig vis.»

Jeg får meldinger og telefoner om at en elev har sovet dårlig, at de ikke har gjort den eller den leksen, at bussen kommer for sent eller at jeg burde plassere dem sammen med den eller den når jeg lager klassekart. All den tiden jeg bruker på slike samtaler og meldinger kan jeg ikke bruke på elevene og på undervisningen.

Hvorfor snakker vi ikke mer om plikter og ansvar?

Jeg ble lærer fordi jeg liker å være sammen med ungdommer og fordi jeg elsker å jobbe med fagene mine. Jeg vil bruke mest mulig tid på å være i klasserommet eller planlegge god undervisning. Men det rekker jeg nesten ikke. Jeg løper fra møter til møter, og sitter med telefonen i pausene for å svare på alle meldingene som har kommet inn i løpet av dagen.

Og det er jo ikke bare meg det går utover. Hva skjer med disse ungdommene om fem år? Hvordan skal de lære at ikke alt alltid går etter planen, at man må jobbe for å oppnå gode resultater og at det er greit å gjøre feil? Og ikke minst, at verden ikke alltid kommer til å tilpasse seg deres behov?

Det kan hende at jeg ikke alltid ser alt som skjer når jeg har 28 elever i klassen. Men elevene kommer ikke til å lære å være selvstendige hvis foreldrene ordner absolutt alt for dem hele tiden. Man lærer av feilene sine, selv om det kan gjøre litt vondt å få en lav vurdering når man har forberedt seg godt, eller å få en anmerkning for en lekse som ligger hjemme på kjøkkenbordet. Men man dør ikke av det, og det går som regel helt greit. Neste gang husker man det kanskje.

La barna finne ut av ting selv

Jeg savner at foreldrene lar barna sine finne ut av ting selv. La dem gjøre feil. La dem kjenne at det er greit når ting ikke går som forventet. At de takler motgang, og at de kan kjenne på ubehag uten at det blir for stort. Vi burde heller lære dem å håndtere disse følelsene på en god måte. 

Når jeg skriver en anmerkning for en glemt lekse, trenger jeg ikke noen forklaring fra foresatte. Jeg vil snakke med eleven og finne ut hvordan han eller hun kan huske det bedre neste gang. Det må være greit å pushe dem. Som regel vet jeg hvor mye jeg kan forvente av en elev. Så ha tillit til min kompetanse og la meg gjøre jobben min. Og ikke minst, la elevene oppleve at motgang ikke er så farlig.

Kilde

• Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.