En knusende dom over konkurranseskolen

Blant mange skolekritiske stemmer i artikler og bøker har Andreas Stien-Leenderts sin stemme en særlig kraft. Den kommer fra innsiden av klasserommet. Bokas tittel, Skolen er ikke for alle, er grundig dokumentert med forskning og egen erfaringsbasert kunnskap. Forfatteren feller en knusende dom over konkurranseskolen. Bokas undertittel, men den kan bli det, gir imidlertid håp. 

Forfatteren begynte som allmennlærer i 2006, året da Kunnskapsløftet ble satt i verk. Den var en direkte konsekvens av OECDs utdanningspolitikk og det såkalte PISA-sjokket, forberedt av Høyres kunnskapsminister Kristin Clemet. Men det er verd merke seg at Kunnskapsløftet ble iverksatt og videreført med samtlige politiske partiers støtte. Dermed ble den norske fellesskolen, med et bredt samfunnsmandat som en skole med plass til alle med et danningsoppdrag, erstattet av konkurranseskolen. Det er fellesskolen forfatteren ønsker å gjenreise. Men først må konkurranseskolen bort. 

Debattbok og lærebok

Skolen er ikke for alle, men den kan bli det

av  Andreas Stien-Leenderts

Cappelen Damm

304 sider  

Boka kan leses som en debattbok, men den er så mye mer. Den gir inngående kunnskap om hvordan vi har fått en konkurranseskole med en rekke tiltak som har gitt bekymringsfulle konsekvenser, ved blant annet ved å vise elevers og læreres hverdag i klasserommet.

Boka påviser de lange linjer gjennom politiske utredninger og utdanningspolitisk forskning med påfølgende debatter. Forfatteren er godt orientert om både nasjonal og internasjonal skolepolitikk. Han presenterer solide resonnementer i en lettlest stil, med metaforer fra sin tid som sportsjournalist. Teksten er krydret med tidsbilder fra eget liv som elev, men ikke minst med episoder fra hans liv som lærer, nettopp for å få fram faglige poeng.

Forfatteren åpner med en inntrykksfull fortelling om en liten gutt sitt tårevåte strev med Osloprøven i lesing. Det er en sterk melding til alle som er opptatt av barn og skole. Han kommer tilbake til fortellingen senere i boka. Dette er en gutt som leser, og er glad i litteratur. Det fanges imidlertid ikke opp av prøver og tester. Andreas Stien-Leenderts tar stilling i den utdanningspolitiske samtalen. Boka er en vekker fordi han selv er blitt vekket fra å være en lydig utfører av pålagte oppgaver, til å finne seg selv som en selvstendig tenkende pedagog. Et våkent blikk for elevene, og opplevelser i det kollegiale fellesskap, der kolleger blir konkurrenter, gis i opplysende avsnitt.

Knefall for OECD

Boka er et varselsrop. Den avdekker skolepolitikernes knefall for OECD, som har helt andre mål for skolen enn de mål et samlet Storting har satt for opplæringen. Det er formålsparagrafen som er skolens grunnlov. Forskriften Generell del av Læreplanen fra1993 – fra Gudmund Hernes sin statsrådstid - lå som en bunnplanke for opplæringens ulike læreplaner i mer enn 20 år. Den ble erstattet av Overordnet del - verdier og prinsipper for grunnopplæringen i 2017.

Som et speil løfter forfatteren disse dokumentenes bestemmelser fram. Slik viser han at konkurranseskolen faktisk er uforenlig med verdiene i opplæringslovens § 1 og i forskriftene. Skolepolitikkens feilutvikling har kunnet skje fordi ansvarlige politikere og Utdanningsdirektorartet har satt det brede samfunnsmandatet til side etter årtusenskiftet. De har latt seg styre av OECDs ideer og testregimer, som er uten nasjonale kontekster. Kritikken gjelder både seksårsreformen med dens konsekvenser for barna, der leken ble kastet ut og skolens pedagogikk fikk råde i strid med reformens intensjoner. Hvordan Kunnskapsløftets innretning med testing, vurderinger, målinger og metoder, har influert skolehverdagen, blir tydeliggjort i boka. Dette vil Stien-Leenderts bort fra.

For skolehverdagen med elevene har vist ham at det «ikke er fornuftig å utsette barna for en konkurranseskole». Han finner støtte for sin kritikk hos fagfolk fra ulike felt, jus, idehistorie, pedagogikk, ulike universitetsfag med relevans for skolen, medisinske disipliner, psykologi og filosofi. De har sagt ifra om at «Norsk skole er ute av kurs», for å bruke tittelen på et intervju med tidl. ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet Ole Briseid. I bokas siste kapittel sier Stien-Leenderts at han «har ingen argumenter for å fortsette med et slikt system», som nå har utviklet seg i skolen.

Konkurranseskolen

Når han i bokas første kapittel søker å finne røttene til konkurranseskolen, henter han fram Nils Christie og hans femti år gamle bok, Hvis skolen ikke fantes. Der minner Christie om at «skolen er som et radarapparat. Her kan vi avlese hva slags samfunn vi lever i.» Konkurranseskolen er et speilbilde av konkurransesamfunnet. Videre går Stien-Leenderts til NOU 1988: 28 Med viten og vilje. Slik han leser utredningen, tillegger han Gudmund Hernes, lederen av utvalget, ansvaret for den vekten som er kommet på måling og testing i grunnskolen. 

Som tidligere rektor for en statlig høyskole vil jeg modifisere hans historiefortelling. Ut fra utredningen fikk høyskolesektoren nye oppgaver. Riktignok viste Hernes, med sitt helhetsperspektiv på opplæring og utdanning, grunnopplæringen oppmerksomhet. Men utredningen gjaldt og la premisser først og fremst for høgskolereformen, som kom i 1994, og dessuten for Universitets- og høyskoleloven. Den påla høyskolenes profesjonsutdanninger å forske, nettopp for å heve kunnskapsnivået. 

Samtidig vil jeg peke på at det var Hernes som formulerte Generell del av læreplanen. Den la vekt på skolens brede danningsoppdrag. I L97 spilte et felles kunnskapsgrunnlag en vesentlig rolle, i motsetning til Kunnskapsløftet med sin vekt på grunnleggende ferdigheter og kompetanser, noe Stien-Leenderts også kontrasterer – på utmerket vis – i boka.

Styringsprinsippenes betydning

New Public Management, NPM, ble innført på 1980-tallet som offentlig styringsprinsipp. Det har, som forfatteren viser, fått varige konsekvenser, under dekke av kvalitetsarbeid, med åpenbar betydning for ledelsesstrukturer, økonomistyring, kontroll, rapportering og dermed lærernes tap av autonomi - og dermed konsekvenser for elevene, gjennom testing og «teach for test», eller øving til prøve og prestasjonspress.

Forfatteren er ansatt i Osloskolen og henter sine erfaringer derfra. Hans dokumentasjon og avdekking av skolepolitikken og regimet i Oslo, med den mektige Utdanningsdirektøren Astrid Søgnens styring – og hennes avgang – er tankevekkende. Bokas framstilling gir innsikt i både ledelsens makt, maktens strategier, samt lydighet og maktesløshet hos arbeidstakere. Spørsmålet er: ga endring av ledelse i Osloskolen noen bedring i så måte? Ikke så langt boka kan gi opplysning om. Offentligheten er imidlertid blitt kjent med læreres erfaringer med styringen av kunnskapsløftet, gjennom enkelte saker i Oslo og andre steder. 

De løftes fram i boka. Nevnes kan «Malkenes-saken», der Simon Malkenes i en sending i NRK avdekket problemer i sin klasse på Ulsrud i Oslo. Det fikk følger for ham. Skolepolitikkens konsekvenser ble også åpenbart gjennom Sandefjordssaken. Grunnskolelærerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen nektet å bruke en politisk vedtatt avkrysningsmodell, der de på en rekke områder skal vurdere elevenes måloppnåelse ut fra en skala, der de skårer «under forventet, tilfredsstillende eller over forventet måloppnåelse». Prosessen ble krevende. Modellen ble endret.

Bokas oppbygning

Boka har for meg to anliggender, systemkritikk og muligheter for endring. Første del har seks systemkritiske kapitler, «Veien mot konkurranseskolen», «Konkurranseskolens sanne ansikt», «Strømninger på Strømsveien», (som er adressen til den kommunale skoleledelsen i Oslo – anmelderens merknad), «Demokrati og testregime», «Skolestress», og «Ufrivillig skolefravær». Leseren loses gjennom skolepolitikkens ideer og begrunnelser fra toppen av hierarkiet, og konkurranseskolen i sin grellhet. Kapitlene gir ikke minst pedagogiske drøftinger av konsekvensene for hverdagen i klasserommet. 

Det er forhold i skolesystemet som de færreste har innsikt i, men som både lærere og elever føler på kroppen. Når hver enkelt elev skal vurderes og vurdere seg selv uopphørlig, og vurderingene dessuten skal formidles til foreldre, både skriftlig og i lovpålagte samtaler, og rapporteres til rektor og skoleeier, tar det (verdifull pedagogisk) tid. For alt skjer innenfor stramme rammer. 

Stien- Leenderts får dette fram så leseren kan rive seg i håret og tenke, hvordan kan dette la seg gjøre? Men enda mer, hvilken virkning har dette på det enkelte barn og på samspillet barn imellom og med foreldre? Han spør seg selv: «Er det min oppgave å skissere felles mål som noen av elevene ikke har forutsetning for å nå?» Ikke å nå målene time etter time, dag etter dag, år etter år gjør noe med mestringsfølelsen til eleven. Det vet han som lærer. For forfatteren er pedagog. Han arbeider ut fra sitt pedagogiske etos. Hans lojalitet ligger hos elevene. 

Det betyr ikke at han er illojal overfor oppdraget og arbeidsgiver. Men han finner løsninger som minsker dilemmaene. Det er det som gir muligheter og håp. Han påviser paradoksene i oppdraget han har, det vide og det smale. Det sistnevnte er det som skal telles, ifølge myndighetene. For det er det som kan telles. Dette gir han leseren heldigvis del i. Det er på basis av sitt pedagogiske etos han frambringer sin kritikk. 

Forfatteren er en skapende og tenkende pedagog. Det avdekkes både gjennom hvordan han arbeider med elevene, og ved de nye begrepene han skaper, ufrivillig skolefravær og felles-skapende didaktikk. Det første først.

Ufrivillig skolefravær

Skolevegring er blitt et hett og aktuelt tema. Det er ikke nytt. Jeg møtte det som nyutdannet lærer for mange tiår siden. Men det har vokst som en formidabel utfordring for skolen og skolepolitikerne, slik forskning viser. Det er skolens største utfordring, ifølge forfatteren, en utfordring læreren har vært alene om å løse, men som krever innsats og tenkning på alle nivåer. 

Dette tar Stien-Leenderts opp i kapittelet «Ufrivillig skolefravær». Han har et forebyggingsperspektiv både på denne utfordringen og på mobbing. Mobbing er en utfordring som ulike regjeringer har adressert i flere tiår. Når det gjelder ufrivillig skolefravær, er det individet og familien som har vært i fokus lenge. Det viser selve begrepet skolevegring. (Det er individet som vegrer seg. Det er hos individet - eller i hjemmet feilen ligger). I boka flyttes fokus. 

Grunnen til at eleven ikke vil møte på skolen, kan ligge i selve skolen, i forhold som vi voksne ikke ser eller oppdager. Forfatteren setter altså søkelyset på skolen. Det gjør han med støtte hos en av de fremste forskerne på feltet, professor Marie- Lisbet Amundsen. Lærerne skal være oppmerksomme på tidlige signaler som viser at barnet ikke kjenner seg trygg. Signalene må tas alvorlig før problemet med å møte på skolen blir så stort at det blir uoverkommelig for barnet. 

Trygghet og gode relasjoner er viktige stikkord. Begge deler må etableres tidlig. Å etablere trygge personlige relasjoner lanseres ikke som noen lett oppgave. Men det er nødvendig. Derfor vektlegger forfatteren, med solid begrunnelse, lærerens betydning det første skoleåret. På dette trinnet kreves det lærere både med erfaring, gode kunnskaper og ikke minst med evne til å omgås de yngste elevene med øye nettopp for det de trenger.

Han drøfter også fraværsregelen i videregående oppæring. Fravær gir store omkostninger for den enkelte elev og lærling som mister både fag og venner. Det rammer også hjem og foreldre som fortviler når skole og lærere ikke makter å møte dette på beste vis. Det famles i systemet etter virkemidler. Å bruke mer av det som ikke virker, er ikke veien å gå, ifølge forfatteren. Elever blir borte fra skolen. For ham er skolefravær systemsvikt. Det sier han tydelig ifra om.

Kvalitet og klasseledelse

Når myndighetene på sentralt og lokalt og endog på skole- og klassenivå, forlanger kunnskap om kvalitet og informasjon om elevenes faglige nivå i forhold til snevre mål som er satt, (med målbare resultater, som skal rapporteres i skjemaer), så vet forfatteren å gi svar: klasseledelse. Lærere, som kjenner sine elever, har kunnskap om det enkelte barn. Det setter læreren i stand til å vurdere tilpasning både sosialt og faglig, også når støttefunksjoner trengs. Han viser hvordan han som lærer skaffer seg denne innsikten gjennom det daglige, faglige arbeidet, og derved gjennom klasseledelse. Han utøver og introduserer begrepet felles-skapende didaktikk som mottrekk mot konkurranseskolens prinsipper. De fremmer nemlig konkurransen mellom individer i klassen, mellom klasser og skoler, ja, endog kommuner imellom.

Stien-Leenderts framtrer som en praksisens mester. Når forfatteren forteller om sin pedagogiske praksis, tennes håp og tro på at en skole for alle er mulig. Presentasjonen er en lærebok i pedagogikk og didaktikk verdig. Han viser hva forebyggende arbeid i klassen kan være, nettopp når læreren kjenner sine elever, og når han lar dem arbeide med skolens fag, ikke med pålagte program som skal løse mobbingens mysterium. Arbeid med fagene i det daglige går hånd i hånd med sosial omsorg og læring. Elever lærer å lytte, vente på tur, fremme gruppens synspunkter og svar – i samarbeid, med trygge rammer, under bevisst ledelse og i medarbeiderskap med læreren. Kapittelet «Klasseledelse» er uhyre interessant.

Å jobbe med mobbeproblematikken, er ikke et arbeid utenfor det faglige arbeidet til lærer Andreas Stien-Leenderts. Tvert om. Hans pedagogiske metoder i klasseromsarbeidet med skolens fag, ser han som antimobbevirksomhet. Han argumenterer, på overbevisende måte, at det er det. Hans væremåte er også hans arbeidsmåte, slik også en barnehagelærer uttrykte det en gang om sin pedagogikk (https://ka.uib.no/doktorgrader/2009/Foss_Else.html), en erkjennelse som ble utgangspunkt for en doktoravhandling.

Håp

I bokas siste kapittel er bokas tittel blitt til et spørsmål: «En skole for alle?» Her gis en vei til endring, for endring må komme om det skal bli en skole for alle. Forfatteren viser til hvem en må lytte til når retningen skal gis. Han har et håp om at kunnskapsminister Tonje Brenna følger opp de håp hun har tent. Hun har uttalt at departementet må tenke nytt om hvordan kvalitet måles og kvalitetsutvikling drives. Forfatteren er ikke i tvil. Det er et helt system som må snus, og det er samtidig helt nødvendig. Boka er hans bidrag til samtalen om snuoperasjonen som ministeren har invitert til.

Dette er en bok ikke bare for henne. Den angår alle, fordi den angår barna.

*) Denne bokmeldingen er tidligere publisert på forebygging.no 14.8.2023.