Annonse
Debatt

Foto: Pål Vegard Eriksen, Halti Kvenkultursenter

Læreplanene i samisk og kvensk - frivillige fortsettelser av fornorskningen?

Å skille kvensk og finsk helt fra hverandre i opplæringssammenheng vil kunne gi en langt mer enhetlig opplæring enn det dagens læreplan legger til rette for, skriver Odd Gaare, spesialrådgiver hos Fylkesutdanningssjefen i Troms.

Del side


Annonse

Kåfjord i Nord-Troms 1991: «Noen ungdommer samler seg til en grillfest, De snakker om identitet og sine røtter. Hvorfor er det å være same forbundet med skam? Hvorfor blir ikke vår samiske bakgrunn snakket om, til tross for at samisk var morsmålet til våre besteforeldre? Ungdommene følte at denne skjulte identiteten kunne de ikke fortsette å leve med, de bestemte seg for heller å være stolte av sin sjøsamiske bakgrunn. Gjennom musikk og kultur ønsket de å snu skam om til stolthet. Riddu Riđđu-festivalen ble dermed startet.» 1)

 

Riddu Riđđu-festivalen åpnet scener og sinn for alternative kulturuttrykk, urfolkenes. Med det løftet festivalen en utdøende sjøsamisk kultur ut av bortgjemte fjordarmer i Troms og inn i en levende verdenskultur: sjøsamisk kultur fant sitt tilholdssted i noe større enn den lokale og nasjonale kulturarven – dens identitet var knyttet til en verdensarv. Gjennom denne urfolksarven ble også sjøsamene sterkere knyttet til den dominerende samiske kulturen, som tradisjonelt var dominert av reindriftens økonomi, språk og kultur, og det med fjellviddene som mytisk domene. Den lille Riddu-sletta ble på 1990-tallet til et axis mundi for urfolksbevissthet og revitalisering av den sjøsamiske kulturen og identiteten.

 

Nord-Troms er kulturelt sett et tre stammers møte, hvor den norske kulturen og det norske språket har dominert over samisk og finsk siden 1930-tallet. I 1993 ratifiserte Norge Europarådets minoritetsspråkpakt, med virkning fra 1998. Denne omfattet kvensk språk i tillegg til samisk, og kvensk ble anerkjent som eget språk så sent som i 2005. Dette inspirerte til nok en kulturell oppvåkning i Nord-Troms og Finnmark, denne gang blant etterkommerne til de finske tilflytterne som kom til disse områdene på 1700- og 1800-tallet. Men ikke alle og ikke enhetlig: «I dag regnes alle med finsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterfølgere som har kommet til Nord-Norge før 1945 som kvener. En del av denne gruppen ønsker å bli omtalt som finskættet eller etterkommere av finske innvandrere.» 2) Dette skillet mellom det kvenske og finske griper også inn i læreplanen, og skaper formell uklarhet om hvilket språk læreplanen gjelder for – finsk, kvensk eller begge.

 

Hvordan skal man lage – og følge – en læreplan for et språkfag som ikke uttrykker sikkerhet om hva slags språk og kultur den skal være læreplan for? Et slikt spørsmål er faglig sett uhørt, men realiteten er at læreplanen som omfatter språket til etterkommerne av de finske tilflytterne, er uklar når det gjelder hvilket språk den omfatter. Planen er fra 2009 og heter «Finsk som 2. språk», og i alle bestemmelsene for sluttvurdering i faget (standpunkt, eksamen) bruker Utdanningsdirektoratet konsekvent betegnelsen «finsk» på det språket som elevene skal vurderes i. Av formålsteksten fremgår det imidlertid at «[k]vensk har fått status som eget språk og anses ikke lenger som en dialekt av finsk. Arbeidet med å videreutvikle kvensk og normalisere et skriftspråk er i gang. Finsk språk har en lang tradisjon i Nord-Norge, og det har blitt gitt opplæring i språket i flere år.»

Så – får elevene opplæring i kvensk eller finsk språk når de følger læreplanen «Finsk som 2. språk»? Og er planen en nasjonal plan eller en regional plan ettersom bruken av finsk språk knyttes eksklusivt til Nord-Norge i formålet? Geografisk sett er opplæringslovens paragraf 2-7 enda mer restriktiv i sin formulering av hvem som har rett til opplæring i finsk (men ikke kvensk, ifølge ordlyden): «Når minst tre elevar med kvensk-finsk bakgrunn ved grunnskolar i Troms og Finnmark krev det, har elevane rett til opplæring i finsk.»

 

I læreplanen brukes språkkategoriene «kvensk» og «finsk» (alene og hver for seg), «kvensk og finsk» og «kvensk eller finsk». Hvilke(t) språk omfattes så av læreplanen «Finsk som 2. språk» - kvensk, finsk eller begge? 3) Det finnes ingen gode kilder for å avklare dette, men Utdanningsdirektoratet angir følgende: «I 1997 ble det laget en egen læreplan for faget, og året etter fikk elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn i Finnmark og Troms lovfestet rett til opplæring etter denne læreplanen i kvensk eller i finsk» (vår utheving). 4) Utdanningsdirektoratet foretrekker følgelig kategorien «kvensk eller finsk» når det gjelder kompetansemål under hovedområdene «Språklæring» og «Kommunikasjon». Under hovedområdet «Kultur, samfunn og litteratur» er det en svak overvekt av «kvensk og finsk», etterfulgt av «kvensk». Dermed kan læreplanens virkeområde også deles inn i tre politiske intensjoner – eleven skal foreta et aktivt språkvalg mellom kvensk og finsk, oppnå forståelse av kulturelt slektskap mellom kvensk og finsk og utvikle bevissthet om at kvensk er et eget språk:

1. Et aktivt språkvalg: Elevene skal lære kvensk eller finsk som andrespråk. Eksempler på slike kompetansemål er at

  • Eleven skal kunne identifisere og bruke ulike situasjoner for å utvide egne språkferdigheter i finsk eller kvensk (7. trinn)
  • Eleven skal kunne utnytte og vurdere ulike situasjoner og arbeidsmåter for å lære seg finsk eller kvensk (Vg1)

2. Forståelse av kulturelt slektskap: Elevene skal lære om forhold som er parallelle og sammenfallende mellom kvensk og finsk språk og kultur. Eksempler på slike kompetansemål er at

  • Eleven skal kunne utforske lokal kvensk og finsk kultur og vise den fram gjennom estetiske uttrykk (7. trinn)
  • Eleven skal kunne beskrive finsk og kvensk bosettingshistorie i Norge og knytte det til samfunns- og språkutvikling i regionene (Vg1)

3. Bevissthet om kvensk eksklusivitet: Elevene skal lære at kvensk språk og kultur er selvstendige uttrykksformer, og ikke varianter av det finske nasjonalspråket og den finske nasjonalkulturen. Eksempler på slike kompetansemål er at

  • Eleven skal kunne ta del i kvensk og nabolandenes barnekultur gjennom bruk av ord, bilder, musikk og bevegelse (2. årstrinn)
  • Eleven skal kunne plassere kvensk, finsk og samisk i den finsk-ugriske språkfamilien og identifisere likheter og ulikheter mellom kvensk, finsk og samisk (Vg1)
  • Eleven skal kunne beskrive egenarten av kvensk språk og identifisere likheter og ulikheter mellom finsk og kvensk (Vg2)

 En kan for øvrig merke seg at kompetansemålene under hovedområdet «Kommunikasjon» mangler den samme adresseringen til kvensk og/eller finsk språk og kultur som finnes under de andre hovedområdene, og disse målene kunne like gjerne stått i en norsklæreplan. Slik sett kan det se ut som den norske majoritetskulturen fremdeles legger premisser for utviklingen av minoritetsspråket kvensk i Norge. Og likeså det samiske språket, i en frivillig fortsettelse av fornorskningen, men nå med faglige begrunnelser?

 


Både kvensk og samisk språk og kultur ble utsatt for den norske statens brutalt systematiske fornorskning fra 1930-tallet av. Samisk kultur og levemåte ble i tillegg truet av de norske myndighetenes ressursforvaltning. Idealistene bak Riddu Riđđu -festivalen kunne derfor være inspirert av den samiske motstandskampen under og etter striden om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981. Som et resultat av denne ble Sametinget grunnlagt i februar 1989, og Sametinget fikk ansvar for samiskopplæringen og læreplanene i samisk. Men i hvor stor grad gjenspeiles dette i læreplanene? Er læreplanene i Kunnskapsløftet – Samisk forankret i fornorskningstradisjonen eller i samisk kultur?

Grunnlaget for å stille spørsmålet finnes i læreplanene. De preges gjennomgående av det kunnskapssynet som det jødisk-kristne Vest-Europa overtok fra gresk antikk og videreutviklingen av denne gjennom romersk og frankisk kultur. Forestillingen om «det norske» medførte så en nasjonal transformasjon av den vesteuropeiske kulturkretsens kunnskapssyn, opplysningsideer og skoletilbud. Det lar seg tydelig lese av for eksempel norsklæreplanen. Denne nasjonale innretningen ligger samtidig til grunn for den fornorskningen som det stadig mer velutviklede skolesystemet effektuerte på 1900-tallet.

Det er forbausende få kompetansemål som er forskjellige fra norsklæreplanen og unike for samisk som første- og andrespråk på videregående nivå, med tanke på den historiske og kulturelle avstanden det er mellom norsk og samisk. Kompetansemålene om retorikk lener seg åpenbart på den europeiske utviklingen av antikkens overtalelses- og overbevisningskunst. Står samisk retorikk på egne ben i den samme tradisjonen, eller forutsetter opplæringen i retorikk i samiskfagene en fornorskning her?

Videre er den europeiske kulturkretsen dominert av skriftlige kilder, og skjønnlitteraturen ble en spydspiss for formidling av ideer og endringer i samfunnsutviklingen. Dette gjorde litteraturhistorie til en viktig gren for kulturell selvforståelse. Men kan dette sies å være relevant for samisk kultur, hvor den litterære skrifttradisjonen knapt er hundre år gammel og bare rommer en håndfull betydningsfulle tekster fra de første femti årene? Har også læreplanens kompetansemål om samisk litteraturhistorie fornorskningen som premiss? Det kan faktisk se ut som om det bare er tre kompetansemål i faget Samisk som førstespråk som med tyngde er eksklusivt rettet mot samisk kultur:

  • Eleven skal kunne beskrive ulike sagn- og eventyrvarianter og gi eksempler på spor av kulturutveksling i sagn og eventyr fra noen andre folkegrupper (Vg1)
  • Eleven skal kunne gjøre rede for joiketradisjonen og joikens status, verdi og situasjonen før og nå (Vg2)
  • Eleven skal kunne gjøre rede for samisk fortellertradisjon og sammenligne med noen andre urfolks fortellertradisjon (Vg3)

 

Med tanke på at identitetsbegrepet tradisjonelt forutsetter en forestilling om språklig og kulturell enhet, stedstilhørighet og felles referanser i historien, har det samiske språkets konservatorer og utviklere åpenbart kommet lengre enn det kvenske språkets. Det synes likevel fremdeles å ligge en stor oppgave foran Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og Sametinget å sikre at opplæringen i både kvensk og samisk utvikles med forankring i en kultur og tradisjon som følger samfunnsutviklingen gjennom historien. Opplæringen må samtidig gis i henhold til didaktiske og faglige kvalitetskrav som også tilfredsstiller forventninger om at språkene skal være levende, det vil si i bruk i den daglige sosiale og økonomiske samhandlingen som mennesker står i.

Sametingets læreplanansvar gir en kulturell forankring av de forskriftene som skal gjelde for opplæringen i samisk språk, og forvaltningen av det samiske språket er derigjennom blitt institusjonalisert. En tilsvarende institusjonalisering kunne styrket minoritetsspråket kvensk, men ut fra foreliggende læreplan synes ikke Utdanningsdirektoratet å være riktig adresse. Formålsteksten i gjeldende læreplan og teksten i opplæringsloven peker i så måte heller på fylkesmennene i Troms og Finnmark, de samme to fylkeskommunene og kommuner i disse fylkene.

Det synes videre fornuftig å skille kvensk og finsk helt fra hverandre i opplærings-sammenheng. Det vil kunne gi en langt mer enhetlig opplæring enn det dagens læreplan legger til rette for. Det vil også bedre kunne synliggjøre kvensk som minoritetsspråk uten førstespråkbrukere i skolepliktig alder, og det særskilte behovet for læringsressurser som det kvenske språket har. Kontrasten til situasjonen for det finske språket kunne knapt vært større, ettersom finsk er et levende nasjonalspråk med 5,5 millioner brukere og sterke institusjoner i ryggen.

 

  • Odd Gaare er spesialrådgiver hos Fylkesutdanningssjefen i Troms.
Fakta

Fotnoter:

  1. Utdrag fra Historien om Riddu Riddu
  2. Kvensk institutt angir at det kan være 10-15.000 personer med finsk språk og kulturbakgrunn, og at et sted mellom to og åtte tusen av disse snakker det kvenske eller finske språket. Det angis ikke hvor mange av disse som er kvensktalende, og ingen av dem antas å ha kvensk som førstespråk.
  3. Det fremgår ikke av læreplanen eller opplæringsloven at det foreligger et slikt valg. Fylkesmennene i Troms og Finnmark informerer om en slik valgmulighet uten å oppgi kilde for bestemmelsen.
  4. Hentet fra Utdanningsdirektoratets nettsider om kveners/nordfinners språk 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Fotnoter:

  1. Utdrag fra Historien om Riddu Riddu
  2. Kvensk institutt angir at det kan være 10-15.000 personer med finsk språk og kulturbakgrunn, og at et sted mellom to og åtte tusen av disse snakker det kvenske eller finske språket. Det angis ikke hvor mange av disse som er kvensktalende, og ingen av dem antas å ha kvensk som førstespråk.
  3. Det fremgår ikke av læreplanen eller opplæringsloven at det foreligger et slikt valg. Fylkesmennene i Troms og Finnmark informerer om en slik valgmulighet uten å oppgi kilde for bestemmelsen.
  4. Hentet fra Utdanningsdirektoratets nettsider om kveners/nordfinners språk