Peder Kjøs snakker om sosiale forhold og samfunnsproblemer i sesong 2 av «Jeg mot meg»

Han var en litt urolig elev, som heller ikke var særlig flink på skolen. Det å ha lærere som brydde seg og viste at de likte ham, betydde mye for ham.         

Dere fikk meget stor anerkjennelse for forrige sesong av «Jeg mot meg». Hvorfor tror du serien slo så godt an?

Jeg tror hovedgrunnen er at serien gir et veldig godt og nært innblikk i noen unge menneskers liv. De viser seg fram så åpent og sårbart, og samtidig så gjenkjennelig, at det griper folk veldig sterkt. Vi var også heldige med en slags «tidsånd». Det var mye snakk om unge menneskers psykiske helse akkurat da den kom.

Hva er annerledes i sesong to?

Mens sesong 1 viste fram noen gode representanter for noen av de store, kjente typene av psykiske lidelser, legger vi i sesong 2 noe mer vekt på sosiale forhold og samfunnsproblemer, som fattigdom, flyktning-erfaring og identitetsproblematikk. Men problemene oppleves i bunn og grunn kanskje ikke så ulikt, selv om årsakene kan være litt annerledes.

Hvordan er det å være en offentlig kjent psykolog?

Det er i all hovedsak veldig hyggelig og interessant. Jeg er glad for at ikke minst andre psykologer stort sett setter pris på at jeg gjør det på den måten jeg gjør det.

Hvordan blir du møtt blant dine kollegaer?

Vel, jeg har fått Åse Gruda Skards pris av Psykologforeningen for formidlingsarbeidet mitt. Det betød mye for meg og føltes som en stor anerkjennelse.

Hvordan likte du deg på skolen?

Litt opp og ned, må jeg nok si. Jeg var ganske urolig og middels flink faglig, men jeg hadde lærere som brydde seg om meg og som likte meg tross alt, og det betydde mye. Jeg hadde også gode venner gjennom det aller meste av skoletiden.

Du får holde en undervisningstime for det norske folk. Hva handler den om?

Hmm, jeg tror kanskje jeg ville ha snakket om noe med barndom, noe om hvordan voksne både skal representere trygghet og forberede barna på en verden som ikke nødvendigvis er laget på deres premisser.

Hvilken kjent person ville du hatt som lærer?

Carl Rogers. Mitt viktigste forbilde som terapeut. Men han er død, da.

Hva liker du best med deg selv?

Det er ikke alltid jeg liker meg selv så godt. Jeg synes det er en viktig egenskap å være oppriktig interessert i andre mennesker, i hvordan de har det og tenker og føler, og det idealet klarer jeg delvis å leve opp til. Jeg har veldig få fordommer.

Er det noen du ville ha gitt straffelekse?

Nei, jeg tror ikke det hjelper så mye.

Hva gjør du for å få utløp for frustrasjon?

Trener og furter, hvis det er for vanskelig å gjøre noe med det som frustrerer meg.

Hva er ditt bidrag til å redde verden?

Jeg håper jeg er med på å skape interesser for andres og ens egne tanker, følelser og erfaringer. Folk er så interessante! Med mer interesse for hverandres indre verden tror jeg vi hadde hatt færre fordommer og mer respekt, og vært mer villige til å høre på det andre sier.

Hvilke handlinger må du bare gjøre?

Jeg har ingen sånne. Men jeg trenger en del tid for meg selv til å bare sitte og surre.