Hun stoppet knivstikkeren med blikket

4. september i fjor redda lektoren ved St. Hallvard videregående skole i Lier trolig et liv. Vi møtes på kafé i Drammen en tidlig formiddag nesten nøyaktig ett år etter.

– Fortell hva som skjedde.

Hun har skildra det mange ganger, sist i rettssaken i Drammen tingrett i august.

– Jeg var for en gangs skyld litt sein til time og konstaterte at korridoren var tom da jeg halsa gjennom på vei til klasserommet. På plass i klassen hørte vi hyl fra korridoren. Ungdommer lager ofte mye lyd, så jeg spurte om det der var flørt eller ikke før jeg gløtta på døra.

– Så brølte jeg til elevene at de måtte ringe 113 og la på sprang.

Det Elin Skorød så i korridoren, var ei 16 år gammel jente som var i ferd med å synke ned langs veggen, mens en 19-åring hogg og hogg henne med kniv.

– Jeg måtte løpe forbi fem klasseromsdører før jeg var framme. På veien planla jeg strategien. Jeg måtte komme mellom gjerningsmannen og jenta, slik at han hogg meg i stedet. Hun var helt ferdig. Jeg tålte det, sier Elin Skorød.

– Jeg fikk jenta bak meg, stilte meg breibeit og gjorde meg stor og var som vanlig kledd i kraftige farger. Så stirret jeg. Jeg var ikke redd, men jeg var så uendelig sint, og jeg stirret og stirret.

Først stirret han tilbake, forteller hun.

– Men så var det som han slapp, som han ga opp. Kniven falt i golvet.

Da kasta Elin seg ned og gikk i gang med førstehjelp.

– Hun hadde langt, vakkert mørkt hår. Men det var så mye blod over alt. Blod og hår og hår med blod. Noen stikk var ikke livstruende. De brydde jeg meg ikke om. Men det pumpa blod ut fra magen. Så jeg pressa og pressa der. Og nå var jeg redd. For knivbladet var borte på kniven han hadde kasta fra seg. Kniven var brekt, det var bare to centimeter igjen. Og hvor var knivbladet? Var det inni henne, der jeg dreiv og pressa? Kanskje det jeg gjorde var til skade, forteller hun.

En kollega kom til og fikk kontakt med nødetaten på telefon.

– Slik fikk jeg veiledning gjennom kollegaen, som også tørka blod og prøvde å gjøre det så godt som mulig for jenta. Men jeg måtte holde på å presse så lenge, for politiet ville ikke slippe ambulansepersonalet inn før de hadde avklart risikoen i bygningen. At jeg pressa, gjorde så tydelig vondt for jenta. Jeg sa «unnskyld, unnskyld» hele tida, det var så fælt å gjøre henne så vondt. Omsider kom det kompetent ambulansepersonale med adekvat utstyr. Hun lever, sier Elin Skorød.

Det viste seg at jenta var stukket 17 ganger. Politiet tok gjerningsmannen i nærmiljøet relativt kort tid etter. Han var ikke elev ved St. Hallvard videregående skole. Jenta gikk på skolen, men var ikke Elin Skorøds elev.

– I ettertid har jeg fått høre at han hadde prøvd å få kontakt med jenta flere ganger i løpet av denne morgenen på skolen. Hun hadde tydelig vist at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. Da hadde medelever gått imellom for å føyse ham vekk. De trodde de hadde klart det. Jeg er uendelig stolt over elevene for det de gjorde, sier Elin Skorød.

Moderne teknologi spredte raskt historien om hva som hadde skjedd, også til klasserommet i Drammen der Elins sønn satt og blei redd for mor. I Drammen tingrett ble gjerningsmannen dømt til ni års forvaring og til å betale 300.000 kroner i oppreisning til den fornærmede jenta. Han har anket dommen.

– Jeg er sikker på at også gjerningsmannen var sterkt berørt av Skorøds vitnemål i retten, der hun beskrev hvordan hun gikk imellom. Alle i rettssalen var det, sier Harald Stabell til Utdanning. Han var bistandsadvokat for jenta under rettssaka.

– Det naturlige ville jo vært å løpe forbi de to og søke hjelp hos nødetaten. Men hun stoppet. Det var en fantastisk handlemåte og et mot som er helt spesielt, sa Stabell.

Men hvem er det som har slikt mot at hun går imellom en knivstikker og offeret med den hensikt å bli stukket sjøl, slik at offeret skal bli spart?

Det er en korsanger fra Drammen, som svarer ettertrykkelig nei på spørsmålet om hun har solistdrømmer. Hun er alenemor til tre tenåringer, sitter i Bragernes menighetsråd og Kirkenes Fellesråd i Drammen, og er en av kajakkpadlerne på Drammenselva.

Det er hun som stiller i klasserommet dagen etter at hun gikk imellom de to.

– Det skyldte jeg elevene, sier hun.

Men få uker etter døde en nær person. Da var begeret fullt for Elin Skorød, og hun ble sjukmeldt, først fulltid og så deltid ut skoleåret. Nå i høst er hun tilbake i full jobb. Og jenta er også tilbake på skolen, etter en lang og vond rehabilitering. 

– Jeg har fått oppfølging av bedriftshelsetjenesten. Og jeg har lært at det er tre mennesketyper: «flyers», «freezers» og «fighters». Jeg er den siste. Det er ikke alltid bra å være det. Jeg har gjort mye dumt i livet. Men akkurat da var det en god ting, sier hun, og fortsetter:

– Alle tre typene er like menneskelige, like normale. Vi kan tenke og diskutere hvordan vi vil reagere i ekstreme situasjoner. Men vi veit det ikke før vi er der, og ingen skal skamme seg hvis de ikke reagerer som de hadde tenkt.

– Er du blant ofrene i denne tragedien?

– Nei, på ingen måte. Jenta er offer, sammen med sin familie. Gjerningsmannen har fått slitt liv ødelagt. Jeg har mareritt etter hendelsen, der jeg skriker, men ikke får fram en lyd. Og jeg har skader i kne og skulder etter den intense pressinga mot jentas mage mens jeg satt i vanvittige stillinger. Men jeg er ikke noe offer.

– I desember 2016 ble en kvinne drept i Kristiansand da hun prøvde å gå imellom en tenåringsgutt med kniv og hans 14 år gamle offer. Men både 14-åringen og kvinnen ble drept. Har du tenkt på det?

– Nei. Jeg husker det nå, men kan ikke si noe om det. Om min egen situasjon har jeg vel reflektert slik at det var en meining med det. Jeg har jo mitt kirkelige engasjement og min tro. Og da tror jeg det var Vår Herres plan at jeg skulle være akkurat der akkurat da.

Hun viser fram smykkene hun har på seg: Rundt halsen henger misjonskorset sammen med en epleskrott i plast. Den siste er gave fra datteren. Rundt armen har hun et Amnesty-bånd og en kristuskrans; en protestantisk bønnekrans, sammen med diverse andre smykker. Klær og stæsj er viktig for henne, og det skal være kraftige og tydelige farger på det meste.

- Jeg er forfengelig, men ikke jålete, sier hun.

- Elin er fullstendig uredd, sa domprost i Drammen Kjell Ivar Berger da Utdanning spurte om han var overrasket over hennes innsats under udåden.

Han kjenner Elin Skorød gjennom Kirkenes Fellesråd i Drammen og arbeidet som følger med det, og når Elin er klokker i Bragernes kirke.

– Jeg er ikke overraska over hennes reaksjon. Hun har et fantastisk mot, sa Berger, og la til:

– I tillegg er hun utradisjonell. Hun går sine egne veier og finner sine egne, uredde løsninger, som alltid er prega av stor kreativitet.

– Vi er vant til at tradisjonsforvaltning og kirke hører sammen. Hvordan passer hun inn der?

– Hun utfordrer oss hele tida. Det har vi godt av, sa Kjell Ivar Berger.

– Er du oppvokst i kristendommen, spør jeg Elin Skorød ved kafébordet i Drammen.

– Jeg er oppvokst i fagbevegelsen, og har trolig fellesskapstanken derfra. Far var heltidspolitiker for Jern- og metallarbeiderforbundet, og jeg blei tidlig godt kjent på Youngstorget. På ungdomsskolen skreiv jeg særoppgave om Marcus Thrane. I forbindelse med den fikk jeg intervjue LO-lederen Tor Halvorsen.

– Hvorfor blei du lærer?

– Jeg omskolerte meg til lærer for 13 år siden. Før det var jeg direktør for et firma som leverte tjenester til bank og finans både i inn- og utland. Vi bygde mellom anna opp foretaksregistre for flere nasjoner. Og jeg kan fortsatt savne muligheten dette ga til å utrette ting på kort tid og med tydelige resultater, sier hun.

Sykdom hos nærstående gjorde at hun meinte omskolering var nødvendig.

– Jeg trengte en annen hverdag, skulle jeg ta meg av mine nærmeste slik jeg ønsket. Da blei det lærer, med skoleferier og regulert arbeidstid. Jeg hadde riktignok hatt lyst til å være lærer før det. Men jeg hadde aldri forestilt meg hvor glad man blir i elever. I hver eneste én.

Nå underviser Elin i markedsføring og ledelse, og i samfunnsøkonomi, og konstaterer tilfreds at hun har praktisert teorien hun lærer bort.

– Hvilke tanker gjør du deg nå, ett år etter, av det du opplevde 4. september i fjor?

– Jeg er svært opptatt av at vi må erkjenne at vold skjer i norsk skole. Fremmede kommer inn på skolen for å utøve vold, det er vold mellom elever, mot elever og mot lærere. Det sitter sjukmeldte lærere etter elevvold rundt i Norge. Mitt sterke inntrykk er at dette er noe skolefolk med lederansvar ikke vil snakke om, vi skal heller late som om det ikke skjer. Men det skjer, sier hun.

– Er spørsmålet om hva vi bør gjøre så vanskelig at det fører til avmakt?

– Vi kan starte med å se på de beredskapsplanene skolene lager. Hvor gode er de, og hvordan sikrer vi at de blir operative i en krisesituasjon?

Forskrift for miljøretta helsevern krever at skoler og barnehager vurderer risiko for alvorlige tilsiktede hendelser og planlegger beredskap for dette. Utdanningsdirektoratet utarbeida i 2015 en veileder for slikt arbeid.

– Jeg vil ikke ha amerikanske tilstander med barrikaderte og voktede skoler, understreker hun.

– Jeg forstår også motforestillingene som er kommet mot at Stovner videregående skole i Oslo kurser lærere i sjølforsvar. Men som løsning på et akutt, enkeltstående problem kan jeg akseptere det, fortsetter hun, og går videre:

– Det viktigste er likevel at vi som samfunn erkjenner hvilke forhold mange barn og unge lever under. Det er ungdommer som må reke gatelangs om kveldene fordi familien bor så trangt at ungdommene ikke kan være
hjemme mens småsøsken legges. Det er barn som har så dårlige hjem at det ikke går an å være der. Og det er barn og unge som har så vanskelige hjemmeforhold at fellesopplevelsen av hva som er rett og galt, faller ut, sier Elin Skorød.

Hun minner om at fattigdom og dårlig integrering ofte er årsaken til problemene.

– Det viktigste vi kan gjøre for å hindre vold i skolen, er å ta bedre vare på de utsatte barna, slik at de ikke blir så skada at de blir voldsutøvere. Og vi må vite at klarer vi ikke det, så vil problemene gå i arv. Skadde barn blir skadde foreldre som får skadde barn, sier hun og trekker pusten før hun fyrer opp igjen:

– Samtidig så vi nå i høst at det blei reklamert for skolevesker til 16.000 kroner. Ei sak er at det er brudd på markedsføringsloven med slik reklame retta mot barn. Selskapet tabba seg ut i markedsføringa der. 

– Men dette viser jo at det er et marked for slike skolevesker. Så når vi som samfunn ikke klarer å ta bedre hånd om de utsatte barna, er det ikke fordi vi ikke rår over nok penger, slår hun fast:

– Vi er alle Abrahams barn, og vi har plikt til å dele, vi som er så heldige at vi har fått billett til første klasse på denne livsreisen. Vi skal hjelpe, vi skal gi, vi skal ta imot dem som trenger å komme hit, og vi skal integrere. De som ikke forstår at dette handler om verdier og holdninger, bør i det minste forstå at ved å presse mennesker ut av fellesskapet mister vi sårt tiltrengt arbeidskraft.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt:

– Hva savner du som lærer?

– Faglig påfyll! Uansett regjering, så betyr det å satse på lærerne i beste fall å satse på grunnskolelærerne. Men vi i videregående trenger også å utvikle oss. Hvorfor kan ikke jeg ta en doktorgrad?