Hilde Eskild jobber både som engelsklærer i ungdomsskolen og som forteller og skribent.
Hilde Eskild jobber både som engelsklærer i ungdomsskolen og som forteller og skribent.

– Bruk fortelling i timene

– «Noen lærere bare prater, noen lærere forteller», sier elevene mine. Fortellinger er verdens eldste pedagogiske metode, sier Hilde Eskild på blød sørlandsdialekt i telefon fra Lillesand.

Publisert Sist oppdatert

Hilde Eskild (1965-)

* Lærer ved Lillesand ungdomsskole i engelsk og kristendom, religion, livssyn og etikk.

* Frilanser som forteller, forfatter, kurs- og foredragsholder og skribent.

* Har gitt ut bøker om muntlig formidling og historiesamlinger sammen med blant andre Benedicte Hambro. Dessuten biografien «Kaffe, karamell og vaniljesaus» om sin somaliske svoger.

* Publikumspris og bronsemedalje i NM 2012 i litteraturformidling. Gullmedalje i 2014.

Fortelling senker skuldrene hos elevene, den formaner eller belærer ikke. Jeg bruker fortelling veldig mye som lærer, fortsetter hun.

I tillegg til å undervise i ungdomsskolen har hun altså gjort det til et yrke å fortelle, skriftlig som muntlig. Blant annet skriver hun petiter.

– Et ras av tanker og idéer

Ideer til petitene henter Hilde Eskild fra skolehverdagen. – Hverdagen er gull! Der oppstår fortellingene, sier hun.
Ideer til petitene henter Hilde Eskild fra skolehverdagen. – Hverdagen er gull! Der oppstår fortellingene, sier hun.

Fra september 2007 har Hilde Eskild levert petiter til Utdanning. I januar i år ankom en ny petit, fulgt av ordene: «neste petit som kommer på trykk, vil være min petit nummer 100. Det synes jeg er veldig stas, så takk for tilliten!»

– Hvor kommer ideene fra?

Petit

* Kort, lett, kåserende avisartikkel, fra fransk «liten».

* Den er oppkalt etter skriftstørrelsen petit på 8 punkt fordi slike artikler tidligere ble trykket med petit.

– Fra hverdagen. Den er jo gull! Der oppstår fortellingene, sier hun.

– Det kan begynne med noe en elev sier, kolleger, foreldre ... som jeg noterer, omtrent uten å se på det. Et triks jeg lærte av en redaktør: «Skru av skjermen og skriv!» Det har hjulpet mange selvkritiske elever. Først senere spinner jeg videre, utvider og finpusser.

– En blir jo aldri utlært

Begynnelsen skriver Hilde Eskild gjerne til slutt.

– Du har skrevet petiter i mange år. Er teknikken finslipt?

Et triks jeg lærte av en redaktør: «Skru av skjermen og skriv!» Det har hjulpet mange selvkritiske elever.

– Etter 23 år er jeg mer effektiv, men en blir aldri utlært. Petiter kan skrives på uendelig mange måter.

– Hvordan skriver man en god petit?

– Ha øyne og ører åpne for hverdagens alle fantastiske og rare situasjoner og notér dem ned. Bruk språket presist, nøkternt, kreativt; eksperimentér! Og øv, øv, øv.

– Har du blitt refusert?

– Én gang, av den forrige redaktøren i Utdanning. Petiten handlet om alt det grove ungdomsskoleelever tegner. «Dette ønsker jeg ikke å ha på trykk i bladet» svarte redaktøren. Jeg har jo forståelse for at en redaktør må sette grenser, men for oss i ungdomsskolen er fallosillustratørene, som jeg kaller dem, en betydelig del av hverdagen.

Finpussing av tekst foregår for hånd.
Finpussing av tekst foregår for hånd.

– Selv på Sørlandet?

– I alle fall i ungdomsskolen!

Fortellinger inn med dessertskjeen

Eskilds kurs og foredrag handler om muntlig fortelling, fortellerteknikker og litteraturformidling. Petitkurs har hun også holdt, for ungdomsskoleelever og lærere.

– «Jeg har ikke skrevet annet enn e-poster siden jeg gikk på skolen», sa lærerne. Men disse virket fornøyde med kurset, de ba om å få lese ting høyt og greier. Veldig morsomt! De fikk jo også med seg noen triks de kan bruke med elevene, sier hun.

For oss i ungdomsskolen er fallosillustratørene, som jeg kaller dem, en betydelig del av hverdagen.

Hilde er vokst opp i det hun kaller en taletrengt familie, med både predikanter og lærere.

– Mine farsforeldre samlet ofte slekta hos seg. Jeg var eldste barnebarn, og mens de andre barnebarna lekte, satt jeg musestille hos de voksne som fortalte gode historier. Min farfar var konditor, så vi fikk alltid mengder av sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Jeg spiste og lyttet, og merket meg hvordan noen holdt alle i ånde med fortellingene sine.

Etter et nordisk fortellerseminar i 1998, tok fortellervirksomheten fart. Tilbake på Voss folkehøgskole, der hun var lærer ved film- og fotolinjen, skulle Hilde prøve å fortelle en historie under morgensamlingen.

– Jammen ble de rare, tenkte jeg i stillheten etterpå, sier hun.

Fortelling og fortrylling

Så forsto hun: – De var rørte, Noen gråt! Og jeg skjønte at med fortellinger kan man nå helt inn til folk. Dette vil jeg holde på med! tenkte jeg.

I dag inneholder Hildes CV side opp og side ned med fortellervirksomhet. Hun påpeker at den og undervisningen beriker hverandre mye.

Jeg skjønte at med fortellinger kan man nå helt inn til folk. Dette vil jeg holde på med! tenkte jeg.

– Hva er dine tre beste triks for muntlig fortelling?

– Indre bilder eller indre film; du må jobbe med å se ting for deg. Selv ser jeg for meg tablåer. Dessuten en god struktur, og øving.

– Hva skal man ikke gjøre?

– Ikke le eller gråt av din egen fortelling. Ikke moralisér eller overforklar. Stol på fortellingen!

- Ennå blir jeg overrasket over hvor bredt fortellinger treffer. Fra sju til sjuogsytti, alle tar dem til seg på sin måte, sier Hilde Eskild.
- Ennå blir jeg overrasket over hvor bredt fortellinger treffer. Fra sju til sjuogsytti, alle tar dem til seg på sin måte, sier Hilde Eskild.

– Er du nervøs før du skal opptre?

– Ja. Da jeg var yngre fikk jeg høy puls og nesten-besvimte. Nå kan jeg bli litt kvalm, det kan skje at jeg brekker meg før start. Men når jeg kommer i gang, er alt bare helt fantastisk.

Hilde Eskild bruker aldri manus når hun forteller.

– En må huske en handling fra punkt til punkt, ikke ordrett. Jeg øver vanvittig mye for å bli trygg på historien. Visse punkt må med. En kan jo ikke kutte ut ulven fra Rødhette!

Fryktelig skummelt ord

Eskild har ikke som mål at tilhørerne skal bli triste. Heller at de skal le. Men de aller minste kan være uforutsigbare. Da hun fortalte et eventyr om Melkeveien, der en hund som stjeler maismel drysser melet ut av munnen slik at galaksen skapes, var det en liten gutt som stadig hylte opp.

– Det viste seg at han synes ordet «maismel» var det skumleste ordet han hadde hørt, ler Hilde Eskild.

– Er det like enkelt å fortelle for treåringer som for pensjonister?

– Jeg har bomma av og til for de minste. Eventyret blir for langt. Er de under tre, forstår de ikke et narrativ. Men ennå blir jeg overrasket over hvor bredt fortellinger treffer. Fra sju til sjuogsytti, alle tar dem til seg på sin måte.

– I samme slengen har du kanskje noen klasseledelse-tips?

– Variér i kravet om oppmerksomhet. Det beste er å veksle mellom oppgaver, lytting til læreren og elevsamarbeid. Ikke gi beskjeder mens elevene er urolige. Vær krystallklar på at det er du som bestemmer.

Kunsten å si unnskyld

– I petitene dine virker det som om elevene aldri gjør deg furten eller fornærmet. ‘Kaster de viskelær? Så interessant!’ er liksom tonen.

– Jammen å være lærer er alltid interessant på ett eller annet vis! sier Hilde Eskild.

Når det gjelder klasseledelse, mener Hilde Eskild det beste er å veksle mellom oppgaver, lytting til læreren og elevsamarbeid. Her kobler hun pc og prosjektør.
Når det gjelder klasseledelse, mener Hilde Eskild det beste er å veksle mellom oppgaver, lytting til læreren og elevsamarbeid. Her kobler hun pc og prosjektør.

– Det kan være slitsomt og frustrerende, men det er aldri kjedelig. Elever er veldig interessante! En må finne ut hvorfor skjedde dette nå, og hvordan takle det. Av og til tenker ikke elever i det hele tatt! Jeg kan jo miste tålmodigheten og bli ganske så ugrei, men jeg prøver å være flink til å si unnskyld. Noen lærere er redde for å tape respekt ved å si unnskyld, men elevene vil jo ha lærere som liker og respekterer dem.

– Hvilken lærer har gjort størst inntrykk på deg?

– Det må bli norsklæreren min fra ungdomsskolen, Georg Kulia. Jeg trivdes sånn i timene hans! Med sin lune humor fikk han oss til å prestere, føle oss trygge og trives.

Mine, dine og andres historier

– Du holder samme forestilling mange ganger. Blir du lei?

– Jeg kan være lei i forkant, men det er noe med fortellersituasjonen som mobiliserer. Det er like fantastisk hver gang.

Noen av Hilde Eskilds kvelder er viet fortelleroppdrag. I perioder underviser hun ekstra, og slik får turneer, seminarer og festivaler plass.
Noen av Hilde Eskilds kvelder er viet fortelleroppdrag. I perioder underviser hun ekstra, og slik får turneer, seminarer og festivaler plass.

– Hvordan ser en arbeidsuke ut?

– To dager til frilansing, tre i skolen. I år underviser jeg bare to og en halv dag per uke. Noen kvelder er viet fortelleroppdrag. I perioder underviser jeg ekstra, og slik får turneer, seminarer og festivaler plass.

Hemmeligheten er å gjøre en himla god jobb, hver gang. Være ydmyk, samarbeidsvillig, ikke-primadonna og alltid gjøre sitt beste.

– Du underholder både alene og i samarbeid med andre. Hvilke fordeler og ulemper gir det?

– Begge deler går greit! Det kan absolutt være en fordel ikke å bære forestillingen alene. Nå er jeg også blitt såpass frimodig at jeg spør de jeg synes er flinke og liker om de vil jobbe med meg. Å gjøre noe alene er mer ukomplisert: øve, inn og fortelle, ut. Ingen avtaler og organisering.

– Du bruker materiale fra andre forfattere. Hva må man ta hensyn til da?

– Opphavsrett er komplisert og noe vi snakker mye om i fortellermiljøet. Selv tar jeg gjerne kontakt med forfatteren og spør om det er greit.

– Mange av dine honorarer kommer fra offentlige prosjekt og institusjoner. Er du en søknadsmester?

– Nei, søknader er min store skrekk! Jeg sender en e-post, jeg: «Hallo! Dette kan jeg. Har dere bruk for det?» Hemmeligheten er å gjøre en himla god jobb, hver gang. Være ydmyk, samarbeidsvillig, ikke-primadonna og alltid gjøre sitt beste.