Viktige fagfelt fortjener god journalistikk
Fagpressen på sitt beste setter dagsorden, skaper debatt og driver fagfeltene fremover.
Fri og uavhengig journalistikk har aldri vært viktigere enn i dag. Samtidig krever kritiske lesere høy kvalitet. Når vi overstrømmes av meninger og påstander fra alle hold, er det journalistenes jobb å opplyse, forklare og analysere. Mengden av artikler og innslag vi blir eksponert for i løpet av en dag, er enorm. Noen av dem setter i gang viktige debatter, mens andre flyr mer ubemerket forbi.
Samtidig er det åpenbart at folk etterspør og setter pris på god journalistikk. Den journalistikken som stiller de viktige spørsmålene. Den som setter søkelyset på det som ikke fungerer. Og den som både engasjerer, irriterer og begeistrer.
Leserne krever kvalitet, og i dagens mediemangfold søker de etter saker som dekker de områdene de selv er opptatt av eller jobber med. Nettopp derfor har fagpressen en sterk stilling blant de norske mediene. For hvem kan erstatte Utdanning når det gjelder å dekke saker om oppvekst og skole? Hvem er bedre på teknologistoff enn Teknisk Ukeblad? Eller Sykepleien på deres felt? Uten slike medier vil vi miste den journalistikken som evner å gå mest i dybden, og der redaksjonene har høy kompetanse fordi de følger et smalere område over lengre tid. Mediemangfoldet berikes av over 200 fagmedier, som dekker alt fra store samfunnsområder til smale fag og nisjer.
Journalistikken er i sitt vesen fri og uavhengig. Den skal kunne opplyse leserne på fritt grunnlag, og uavhengig av hva eiere, annonsører, myndigheter eller andre måtte mene. Dette er slått fast både gjennom en egen lov, Mediefridomslova, og gjennom Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten. Prinsippet er formulert slik i Vær varsom-plakaten: «Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold og avgjør med endelig virkning spørsmål om redaksjonelt innhold, finansiering, presentasjon og publisering».
Fagbladene var blant de siste mediene til å bli uavhengige av sine eiere. Veien frem dit var lang og krevende, fordi en del eiere var motvillige til å gi slipp på sin styring av innholdet. Dette skyldtes flere ting, men ikke minst at de fleste fagmediene ble utgitt av medlemsorganisasjoner eller fagforeninger. De hadde tydelige formål med utgivelsen, og var opptatt av at mediet skulle viderebringe deres syn på samfunnet og deres løsninger. I dag har de fleste forstått at medier som er underlagt kontroll ikke har troverdighet hos leserne. Uavhengighet er blitt selve nøkkelordet. Eierskapet er i dag i stedet en sterk bidragsyter til høy stabilitet og finansiering av fagpressen, og eierne får mye igjen, i form av innhold om faglig utvikling, politikk og hva som rører seg i organisasjonen.
Journalistikken på sitt beste bidrar til positiv endring. Den avdekker kritikkverdige forhold, og den retter kritikken oppover, mot makten og beslutningen. Den sparker ikke nedover, og den er kritisk og sannhetssøkende. Den er også etisk, og tar nødvendige hensyn. Etikken skal hindre mediene i å gjøre unødig skade. Som det heter i Vær Varsom-plakatens grunnsetning: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke». Fagpressen er forpliktet til etikken og til pressens selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg. Den skal håndtere klager fra folk som opplever seg krenket av medieomtale.
Motkreftene mot journalistikken er mange, og de er økende. Fremveksten av alternative medier, eller såkalte subjektive sannheter, er stor. Blant de mest delte sakene på sosiale medier finner vi ofte rene løgnfabrikker på topp. De publiserer desinformasjon, enten på jakt etter klikk og annonsekroner, eller for å endre samfunnet i en bestemt retning gjennom å skape sinne og raseri. Mange mediebrukere ser ikke forskjell på ekte og falske nyheter, og i ytterste forstand kan det bidra til destabilisering og ekstern påvirkning av demokratiske valg. Medietilsynet la for kort tid siden frem en undersøkelse av folks kritiske medieforståelse. Hovedfunnet er at kun 43 prosent av mediebrukerne har god kritisk forståelse, og minst var den hos de over 60 og de under 30 år.
Medienes utfordring er å møte og motvirke denne utviklingen. De må synliggjøre forskjellen mellom troverdig journalistikk på den ene siden, og det å publisere løgner, halvsannheter og politisk propaganda på den andre. Fagpressen har en særlig viktig rolle i å bringe fakta til torgs. Den rollen er viktigere enn noen gang, også for å hindre spredning av desinformasjon som kan gjøre stor skade. Seriøs fagpresse har ikke rom for dårlig faktakontroll, kildekritikk og upresisheter.
Skulle jeg komme med et ønske til fagpressen, måtte det være å gjøre mer av den avslørende journalistikken. Den som setter søkelyset på maktstrukturer, kriminalitet og kritikkverdige forhold. Den som forteller oss noe viktig som vi ikke visste fra før, og som bidra til å opplyse oss på en slik måte at det gjør oss til bedre deltakere i samfunnsdebatten.
Den tidligere redaktøren i The Guardian, Alan Rusbridger, sammenligner avslørende journalistikk med offentlige tjenester. I sin siste bok skriver han: «Betrakt denne type journalistikk slik du ser på politiet, legevakta eller brannvesenet. Som medborger venter du at slike tjenester drives effektivt, men du forventer ikke at de må berettige sin eksistens gjennom fortjeneste.»
Rusbridger argumenterer for en journalistikk som er modig, uavhengig og troverdig, og han mener at leserne både setter pris på slik journalistikk og at de er villig til å betale for den.
Utdanning er 150 år nå i 2019. Det er en imponerende alder. Utdanning er også blant de største mediene i fagpressen, som setter dagsorden i viktige debatter om oppvekst og utdanning. Gratulerer med jubileet, og måtte dere fortsatt ha høye ambisjoner for journalistikken.