Kjellborg Marie Svendsen med livshistorien sin i fanget. Den er skrevet av Dawtdawt Tlaling, Sonya Maham og Amalie Hanasand-Iversen. Foto: Kirsten Ropeid
Kjellborg Marie Svendsen med livshistorien sin i fanget. Den er skrevet av Dawtdawt Tlaling, Sonya Maham og Amalie Hanasand-Iversen. Foto: Kirsten Ropeid

Elever skriver eldres livshistorie

– Du danser, du synger, og du spiller fotball, sier Kjellborg Marie Svendsen og nikker smilende mot hver og en av de tre jentene som flokker seg rundt stolen hennes.

Publisert

– Jeg kjenner disse jentene. De har vært på rommet mitt, og vi har snakket sammen, forteller hun, og smiler igjen.

Denne artikkelen er også publisert i Utdanning nr. 8/2017

Jentene har blant anna fortalt om fritidssyslene sine og Kjellborg husker godt.

I fanget har hun intet mindre enn sin livshistorie. Den har jentene skrevet, og nå har hun fått sitt eget eksemplar.

De tre er elever i klasse 7 A ved Kringsjå skole i Oslo. Siden vinterferien har elevene jevnlig besøkt beboere ved Nordberghjemmet, et sykehjem i nærmiljøet deres. Formålet har vært å intervjue beboere og skrive deres livshistorie.

– Er det noe som har overraska dere i det Kjellborg har fortalt?

– At hun gikk på ski til hun var nitti år, sier Dawtdawt Tlaling, som Kjellborg kaller «danseren».

– At hun har en sykdom som det ikke finnes medisiner mot, sier fotballspilleren Sonya Maham.

– At hun har hoppa sju meter på ski, sier Amalie Hanasand-Iversen, som er sangeren.

– Hoppbakkene var så små den gangen. Det gikk ikke å hoppe lenger, sier Kjellborg, tydelig irritert over å ha gått glipp av lengre svev.

Dette er siste dagen i det formelle samarbeidet mellom skolen og sykehjemmet, og barna har takka for seg med en forrykende fest. De har henta de nye kompisene sine fra rommene og ned i det lyse oppholdsrommet. Det fylles godt opp, for også andre beboere deltar på festen. Et gedigent kakebord venter på festdeltakerne. Elevene avviser energisk og troverdig spørsmålet om det er foreldra som står bak. Ungene har bakt sjøl.

 

Solveigs sang

Så braker det løs. Barna har blåst liv i forestillinga de laga for foreldra til jul, og temaet er ikke noe mindre enn Henrik Ibsen. De har framført scener fra «Peer Gynt», ispedd diktet «Terje Vigen», dynamisk framføring av Ibsen-sitater og sang, dans og musikk.

Publikum er, av naturlige grunner, ikke det mest ekspressive. Det er likevel god kontakt mellom aktører og tilskuere. Og når «Solveigs sang» framføres av klokkereine jentesopraner, er det mange blanke øyne å se.

– Jeg har ikke gjort dette før, men det frister til gjentakelse, og gjerne utvidelse, sier Bjarne

Rønning, lærer for klasse 7a ved Kringsjå skole.

– De eldre møtte barna med en gripende uttrykksfullhet. Det fikk fram en naturlig forståelse hos de unge for ordentlig kommunikasjon. Filtrene falt hos begge parter, det var rom for å virkelig se hverandre sier han, og fortsetter:

– Elevene forsto umiddelbart at de måtte snakke langsomt og tydelig, og at det å for eksempel gripe ei hånd, var en del av samværet. Alle elevene mestra dette. Ingen gikk rett i baret, ingen viste tegn til dårlig oppførsel. Tvert om, det var fellesskapsfølelsen som dominerte inntrykket, sier han.

– Skolen ligger i et område der flere har fine hus og høye inntekter. Men 12-13-åringer trenger et videre perspektiv og en lengre tidshorisont når de skal danne seg et livssyn. Og i dette nabolaget leves det også liv som dette, her på sykehjemmet. Det bør barna få oppleve. Så relatert til skolen kan vi si at vi har arbeida med dannelse. Det kan omfattes av både KRLE og samfunnsfag.

 

Fortellingen om et levd liv

– Men du er norsklærer?

– Ja, og den konkrete oppgaven til elevene har vært å skrive en livshistorie. De har vært to eller tre sammen om hver fortelling.

– Noen av de eldre har meint at de ikke har levd liv det er mye å fortelle om. Da har jeg hjulpet elevene med å finne spørsmål som likevel kan utløse noe. En som sier at nei, jeg har jo bare vært en vanlig husmor, kan få spørsmål om hvor mange frokoster hun har laga, for eksempel. Slik kan vi få et lite bilde fra et liv, sier Rønning og fortsetter:

– Jeg har også understreka at en kronologisk fortelling lett blir en kjedelig fortelling. Finn en dramatisk hending og start med den, heller enn med «født der og da», sier han.

– Skal du skrive om en person som er født i 1927, da kommer historie av seg sjøl, legger han til.

– Vi satte opp ei tidslinje, og elevene skulle plassere sine kontakter på den linja. Hvor gamle var de når andre verdenskrig starta, da Koreakrigen slutta, da Kennedy ble skutt, og så videre. Hadde de minner fra dette? Da blir det jo umiddelbart et samfunnsfagselement i norskprosjektet, understreker Rønning.

– Vi mennesker kan forandre oss når åra og plagene blir mange. Vi kan for eksempel bli aggressive. Skapte slikt vansker for elevene?

– Nei. Personalet kjenner jo beboerne og veit hvem som kunne fått problemer av ett eller anna slag med slike møter. Alt i alt var entusiasmen og velviljen fra hele personalet på sykehjemmet en god og viktig støtte under hele arbeidet, sier Bjarne Rønning.