Foto: Tom-Egil Jensen
Foto: Tom-Egil Jensen

Anne Lindboe: Privatskoler vil kunne føre til segregering og ikke inkludering

Barneombud Anne Lindboe blir barneombud og skal passe på alle Norges barn, datteren Lykke spesielt.

Datteren Lykke trakk vinnerloddet og ble født inn i en velfungerende familie, med to storesøsken og to foreldre. Mammaen hennes er hele Norges barneombud, så Lykke kunne nok tenkt seg at mamma var litt mer til stede i familiehjemmet på Ullevål hageby i Oslo. Til tross for en tendens til trassalder er Lykke et lykkelig barn, ifølge Anne Lindboe.

Dette portrettintervjuet leser du også i Utdanning nr. 4/2013

 

 

– Jeg er ingen verdensmester i barneoppdragelse, vi har det på det jevne. Familien er min høyeste prioritet ved siden av jobb. Jeg har glemt minematpakker og foreldremøter jeg også, innrømmer trebarnsmoren.

I tillegg til Lykke har hun Maja (10) og Falk (8). Utdanning møter Anne Lindboe og hennes rådgiver på en brun pub i nærheten av jobb. Valget av møtested er høyst tilfeldig. Hun har en tett timeplan. Vi har fått audiens før mer respektable serveringsteder åpner.

For en tid siden gikk Anne Lindboe med på å ha et annet intervju hjemme hos seg, og advarte på forhånd om at dette var et hjem med barn som etterlot sine spor.

«Du løy ikke, jeg trodde du koketterte» skal journalisten ha uttalt da hun dukket opp hjemme hos Anne og veterinærmannen Morten. Anne Lindboes mor, Kristi Snildal, bor i nabolaget. Hun kommer med mange lovord om datteren, men hvis hun skal påpeke noe, var det å rydde romme ikke noe som stod høyt på unge Annes prioriteringsliste.

– Mitt barnerom var ikke det ryddigste, det har jeg dratt med meg inn i voksenlivet. Jeg vokste opp med at innetid og lekser var viktig, men at det plettfrie ikke var idealet, sier Lindboe. Skal vi tro mamma Kristi, var Anne en praktfull datter, nært opp til mange idealer.

– Musikk og sang var en høyt skattet hobby hun drev med i mange år, forteller Snildal. Hun minnes at datteren hadde en periode der hun var allergisk mot innetider.

– Jeg hadde en helt vanlig oppvekst, uten de store opprør og utskeielser. Frøken prektig var jeg nok ikke, men det var ganske så uskyldig, forteller hun.

Tiden har fart varsomt med henne. De fine linjene tiden har tegnet rundt de blå øynene vender alle oppover. Når munnvikene stiger, noe de gjerne gjør, følges de av glitrende øyne. Hun slår gjerne av en røff spøk, og møter vittigheter med sprudlende glede.

 

Ulykke og vold

Noen barn i Norge trekker ikke vinnerloddet. Anne Lindboe har valgt å stå på barrikadene for at umyndige skal ha en uavhengig stemme som taler deres sak.

– Det var en oppgave jeg ønsket meg, men som jeg ikke trodde jeg skulle få. Nå som jeg har blitt barneombud, har jeg fått seks år til å utgjøre en forskjell for barn. Det må jo være drømmejobben.

Som barnelege har hun møtt mange barn som har hatt det vondt. Hun har obdusert barn mishandlet til døde, undersøkt barn utsatt for overgrep fra sine nærmeste, og hørt beretninger fra barn som har opplevd ting ingen skulle behøve å oppleve.

Lindboe har blant annet jobbet ved Barnehuset i Oslo. Dit kommer barn som er ofre i saker under etterforskning.

– Det gjorde noe med meg å se på nært hold at barn lider på grunn av overgrep. Som lege kunne jeg hjelpe der og da, men jeg kunne ikke gjøre noe med systemet, med rammebetingelsene og med at barn ofte blir salderingsposter når budsjettene skal legges. Det kan jeg nå, sier hun.

Anne Lindboe har supplert stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner med kunnskap og erfaringer fra eget kompetanseområde. Blant annet anbefaler barneombudet at informasjon om vold og seksuelle overgrep bør inn i rammeplanen for barnehager og i læreplanen for de første årene på barneskolen.

– Barn bør få kunnskap om hvordan de skal sette grenser, og læres opp til hvordan de kan handle om de kommer ut for krenkende episoder. I noen saker har overgriperen vært læreren.

– Læreren er ikke den største trusselen, men hvis barn er opplært til å si ifra, vil det gjøre det vanskeligere for alle overgripere, sier barneombudet.

Tidligere har det kommet frem at barnehagene er de dårligste til å varsle barnevernet ved mistanke om overgrep.

– Alle er for dårlige til å si ifra. Selvfølgelig har de som jobber med barn en plikt til å varsle. Man trenger ikke ha en konkret episode å vise til. Får man en dårlig magefølelse, er det ofte en grunn. Si ifra, oppfordrer Anne Lindboe.

De ellers så blide øynene skifter uttrykk når hun snakker om barn som har det vondt. Selv har hun stått med sitt tredje barn i magen og obdusert små, døde babyer. I tre år var Anne i et forskerteam som undersøkte hjernen på disse små i søken etter svar på hvorfor noen babyer dør mens de sover.

– Veldig spesielt. Selv om jeg vet at babyer veldig sjelden dør i krybbedød, våket jeg litt mer over Lykke enn de andre to, innrømmer trebarnsmoren.

Anne Lindboe satte forskningen på vent for å begynne i drømmejobben.

– Denne jobben dukker opp bare hvert sjette år, så det var et enkelt valg, forteller Lindboe.

Hun måtte blant annet gjennom en intervjurunde med et barnepanel.

– Moro, de stilte gode spørsmål og var veldig opptatt av om jeg hadde nok medieerfaring til å takle jobben. Det var ingen barnehage å bli grillet av en gjeng med barn som var opptatt av at alle barn skal ha det godt, og bli sett og hørt, forteller hun.

Anne Lindboes perlende latter fyller lokalet.

 

Vellykkethet

Å lykkes på skole og i arbeid er en viktig faktor i samfunnet. Mange voksne bærer med seg historier om overgrep og mobbing, historier som har ført til varige mén.

– Barneombudet har en visjon om nulltoleranse for mobbing. Det kan kanskje virke utopisk, men det er det jeg jobber for. Vi sendte en sjekkliste til alle landets rektorer, slik at de selv kunne se hva de kunne gjøre for å forebygge mobbing på sin skole. Vi har fått gode tilbakemeldinger. I tillegg skal de som utsettes for mobbing, også imøteses.

Tall fra Utdanningsdirektoratets elevundersøkelse fra i fjor viser at over 40.000 utsettes for mobbing i dag. Som barneombud har Anne Lindboe blant annet tatt opp både asylbarna og rombarnas tilværelse.

– Alle barn er mitt ansvar, med eller uten tilhørighet til landet. Jeg har blant annet gått inn for at asylbarn skal ha et pedagogisk tilbud. De er jo barn, det er her de har sin barndom, de skal ikke ha et dårligere tilbud enn andre barn i dette landet.

Skole og et pedagogisk tilbud er viktig, kanskje spesielt for disse barna, sier kvinnen, som selv er oppvokst med to lærerforeldre. Sine første barnesteg trådte Anne i Eidsberg i Østfold, før familien flyttet til Re i Vestfold.

– Vi var en familie på det jevne. Annes far var glad i å ta med henne og broren på terrengløp. Hele familien pleide å gå fra hytte til hytte i fjellet. Anne spilte piano, og hun begynte å synge i kor da hun var ni år, forteller mammaen til barneombudet.

Til tross for meget gode karakterer kom ikke Anne inn på drømmestudiet medisin etter endt videregående utdanning. Den gang var det ingen egen kvote for de som kom direkte fra videregående skole, snittet var over 6.

– Faren min pugget med meg. Det var en av fordelene med å ha lærerforeldre. Lege var det eneste jeg hadde lyst til å bli, for jeg hadde en stor fasinasjon for kroppen, forteller Anne.

Hun tok ett år i Frankrike for å studere og høste poeng før hun gikk løs på medisinstudiene. At alle barn skal ha de samme mulighetene, er noe de fleste mener. Også barneombudet.

– Vi må være varsomme med å etablere privatskoler hvor vi ikke har god nok oversikt over kunnskapsformidlingen. Alle barn trenger en felles arena hvor de først og fremst er barn. Jeg er redd barn i lukkede trossamfunn vil miste en viktig friarena hvis de bare skal gå på skole med barn fra samme bakgrunn.

– For mange av disse er skolen den eneste kontakten med samfunnet rundt. Privatskoler vil kunne føre til segregering og ikke inkludering. Vi må være varsomme slik at voksnes rettigheter ikke går på bekostning av barns rettigheter. Barn skal kunne skape sin egen identitet, poengterer kvinnen.

 

Sin egen lykkes smed

Kristine Horn har kjent Anne Lindboe helt siden ungdomsskolen. De har blant annet bodd sammen under studietiden og gått i kor sammen.

– Hun har alltid vært skravlete og livat, engasjert og veldig sosial. Anne er en flott dame som jeg ser altfor sjelden. Vi er begge travle småbarnsforeldre. Men det er bare å ta opp telefonen. Hvis det er noe, stiller hun opp, sier Horn.

Horn har lite sladder å komme med. En og annen uskyldig haiketur for å spare togbilletter, er det eneste hun har i ermet.

– Vi kunne være litt vimsete – jeg kan ikke komme på noe verre enn at vi låste oss ute en gang. Ikke særlig mye å skryte av, sier venninnen.

– Det har av og til fristet å ringe og spørre Anne om råd når man har syke barn og er engstelig, men jeg ringer bare hvis det er alvorlig. Hun er venninnen min og skal ikke plages i tide og utide, sier Horn.

Hun er ikke overrasket over at den målbevisste venninnen har blitt barneombud. Anne på sin side skulle gjerne hatt mer tid med venninnen.

– Med en jobb som denne har jeg lite tid til venner og fritidsinteresser, jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid til dem, og å trene, sier hun, men hvisker så at det med trening ikke er så viktig.

Anne Lindboes mor har beskrevet en kvinne som alltid vet hva hun vil, at hun er flink med ord, aldri klager og er tydelig på at man må legge ned en innsats for å få resultater.

– Hun ligner veldig på faren sin, sier Kristi.

Annes mor er enke og pensjonert lærer. Annes far var realfagslærer på videregående skole.

– Jeg hadde faren min i ett fag på videregående, timeplanen gikk ikke opp uten det. Han rettet ikke prøvene mine, men det var litt merkelig, forteller Anne.

Etter farens død har hun fått høre mange fortellinger om at han var en lærer som brydde seg om hvordan elevene hadde det.

– Én gang slo en elev faren min. Han tok med seg denne eleven, og spurte hvorfor. Da ble han fortalt en vond historie. Faren min ga blant annet gutten penger til å gå på kino, minnes Anne.

– Mange lærere har muligheten til å se barnet. Den viktigste jobben lærere har, er å lære bort, men de kan også se når noe er galt, som når elever forandrer adferd eller trekker seg inn i seg selv. Det er viktig at lærere har andre ansvarspersoner de kan henvende seg til når de opplever elever som sliter på en eller annen måte, sier ombudet for Norges barn.

– Klarer jeg å utgjøre en forskjell for barn i dette landet i løpet av min åremålsperiode, i tillegg til å beholde et godt familieliv, vil jeg føle at jeg har lykkes.

 

Powered by Labrador CMS