Fortellingen kan tas fram mange ganger, og fortolkes på nytt og gi grunnlag for nye perspektiv og refleksjoner fordi den er skriftliggjort.

«Kunnskap i og om praksis må skrives for å deles» (Solli, 2014, s. 84).

 

Med utgangspunkt i dette sitatet vil jeg formidle erfaringer og forskning fra og om skriveprosesser knyttet til et pedagogisk utviklingsarbeid i seks barnehager i Trondheim kommune i perioden 2014 til 2016.

 

"Praksisfortellinger var gjennomløpende som egenvurdering av praksis underveis."

 

Disse seks barnehagene avsluttet dette arbeidet med skriving av hver sin praksisartikkel om eget utviklingsarbeid. Praksisfortellinger var gjennomløpende som egenvurdering av praksis underveis.

Jeg gjennomførte seks intervju med dem som skrev praksisartiklene våren 2017. I og med at dette var et halvstrukturert kvalitativt intervju, hvor jeg var åpen for oppfølgende spørsmål, ble hvert intervju unikt. I denne kronikken vil jeg løfte fram aktørenes stemmer.

Enhetsleder Brit Monstad (Strindheim barnehager) var leder for prosjektet. Hun har ledet, koordinert, veiledet og fulgt opp barnehagene tett gjennom ulike møter og nettverk. Jeg var ekstern veileder og hadde ansvaret for innholdet på fagsamlinger og veiledning i pedagogisk ledelse. I tillegg skulle jeg inspirere, motivere og veilede skriveprosessen fram mot praksisartiklene.

Det prosessuelle arbeidet med å få alle ansatte med i utviklingsarbeidet samt å bygge en reflekterende kultur rundt praksisfortellinger var hovedsakelig lagt til rollen som pedagogiske ledere eller baseledere i hver av barnehagene.

 

"Hver barnehage tok utgangspunkt i sine forutsetninger for valg av fokusområde, problemstilling, organisering og planlegging."

 

Å forankre utviklingsarbeidet i hver avdeling/base var en uttalt intensjon. Hver barnehage tok utgangspunkt i sine forutsetninger for valg av fokusområde, problemstilling, organisering og planlegging.

Kompetanse for barnehagens framtid (2014 – 2020) og Trondheim kommunes program for kvalitetsarbeid var overordnede føringer.

Egenvurdering var grunnlag for å skape kunnskap, en reflekterende kultur og fokus på ansattes handlinger i møte med barn. Å bygge kompetanse knyttet til skriftliggjøring av praksisfortellinger, å sette arbeidet i system i barnehagene og å lede refleksjonsprosessene var innholdet i den barnehagebaserte kompetanseutviklingen.

Dette arbeidet måtte ledes og skulle være en del av barnehagens hverdag og innhold.

Å få alle ansatte til å våge å reflektere over egne handlinger, bli bevisst holdninger og verdier i møte med barn og språksette dette var krevende, men lærerikt, uttrykker de som skrev praksisartiklene. Dette er et langsiktig arbeid som krever pedagogisk ledelse.

 

"Hvilke erfaringer har barnehager med narrativ praksis som praksisfortellinger og praksisartikkel?"

 

Problemstillingen for denne artikkelen er: Hvilke erfaringer har barnehager med narrativ praksis som praksisfortellinger og praksisartikkel?

 

Hvilke erfaringer har barnehager med praksisfortellinger?
Praksisfortellinger fortalt i yrkeskonteksten barnehage kan ha flere hensikter. Først og fremst som formidling av opplevelser, erfaringer, dilemmaer, kunnskap og innsikt.

I barnehagens komplekse og sammensatte hverdagsliv er det mange situasjoner i møte med barn som berører de ansatte. For å huske dem skriver vi dem ned og for å bearbeide dem i etterkant. Dette er en levende måte å formidle og få kunnskap om praksis på.

«Narrativer» har etymologisk to betydninger. Det latinske narrare betyr «å fortelle», og verbet narre betyr «å gjøre kjent» (Nissen, Kvistad, Pareliussen og Schei, 2015, s. 132).

Gjennom å fortelle om egne erfaringer blir aktører bedre kjent med seg selv, barn, medarbeidere og yrkesfellesskapet.

Ved skriftliggjøring skjer gjerne en annen type bevisstgjøring og erkjennelse enn ved muntlige formidlinger.

 

"Det skjer allerede en indre dialog og refleksjon over hendelser og handlinger ved å skrive dem ned."

 

Det skjer allerede en indre dialog og refleksjon over hendelser og handlinger ved å skrive dem ned. Skriveprosessen har egen mening.

Erkjennelser om egen væremåte og tenkemåte skjer kanskje ikke i situasjonen eller i øyeblikket, da handlingsrommet kan være trangt i barnehagen.

Berøring kan være noe som gir ettertanke eller ettervarme, som noen barnehager kaller det, noe du er i tvil om, noe som gjør deg glad, stolt, bekymret eller noe du har lyst til å dele med medarbeidere.

 

"Mange handlinger faller i kategorien taus kunnskap og er verken satt ord på eller bevisste."

 

Mange handlinger faller i kategorien taus kunnskap og er verken satt ord på eller bevisste. Når erfaringene er skrevet ned i ettertid og formidlet i en kollegial kontekst kan de åpne opp for ny forståelse og kunnskap (Schei og Kvistad, 2012).

Fortellinger med refleksjoner over innholdet kan innebære å se og erkjenne både seg selv, barnet og barnehagens innhold på en ny måte.

 

"Bevisstgjøring er avgjørende for om det fører til kollektiv læring."

 

Hvordan fortellinger deles med kolleger, hvordan refleksjoner skjer og hvordan aktørene ivaretas, avgjør mulighetene for læring, og bevisstgjøring er avgjørende for om det fører til kollektiv læring.

Dette kan også benevnes som systematisk vurdering, hvor dialogseminar kan være en arbeidsmåte (les mer om dialogseminar i Nissen, Kvistad, Pareliussen og Schei, 2015). Mine informanter sier at den arbeidsmåten har vært betydningsfull.

Ann Lisbeth Bjerkan (pedagogisk leder) og Berit Folland (daglig leder) ved den private barnehagen Vårres barnehage har jobbet systematisk med praksisfortellinger over tid.

 

"Berit Folland: Det er lettere å dele personlige ting når det er nedskrevet. Da trenger det ikke være så følelsesmessig."

 

Berit sier: «Jeg tenker i forhold til det å skrive og det å være skriftlig, det øker egenbevissthet. Ikke bare å tenke, men det å skrive ned praksisfortellinger. Det øker egen bevissthet rundt praksis. Det er lettere å dele personlige ting når det er nedskrevet. Da trenger det ikke være så følelsesmessig, hvis en kan sitte med et ark eller en refleksjon en har gjort, som en har reflektert over på forhånd. Det kan være dypere praksis, og det blir lettere å reflektere i gruppe da. Det å skrive ned praksisfortellingene har gitt stort utbytte til fellesskapet».

Julie Sandø Wik som er pedagogisk leder og utviklingsleder i Nypvang barnehage sier: «Jeg har fått mye bekreftelse på det jeg har skrevet. Det gjør meg enda tryggere på at jeg er på riktig vei. I forhold til valg i yrkeslivet. Det handler også om kvalitet i barnehagen. Hvem ønsker jeg å være i barnehagen? Hvilket forbilde ønsker jeg å være overfor dem jeg jobber sammen med?».

 

"Julie Sandø Wik: Det er annerledes når andre stiller forventninger til deg og du må produsere noe som er skriftlig og som du må dele, gi tilbake, da skapes det dypere refleksjoner."

 

Hun sier videre om det skriftliges betydning: «Det er så mye som er muntlig, og det går litt inn og ut. Hva skal en sortere og hva skal en tillegge vekt? Hva er viktig og hva er ikke viktig? Jeg tror det er annerledes når andre stiller forventninger til deg og du må produsere noe som er skriftlig og som du må dele, gi tilbake, da skapes det dypere refleksjoner, tror jeg».

Eva Grande Rø var fagleder og utviklingsleder i Vestkanten barnehage. Jeg er nysgjerrig på assistentgruppas deltakelse i skriving og refleksjon.

Eva sier: «Ja, jeg veileda assistenter i gruppe og der var alle forpliktet til å ta med seg noe skriftlig til veiledning. Vi veileda i gruppe og de veileda hverandre. Opplevde aldri at det var noen som gruet seg for å ha med seg noe. De satte dette arbeidet i gruppene veldig høyt på prioriteringslista. De ønsket å ha det og de ser vel at med egen innsats blir det flere av dem. … Når de hører at andre assistenter har med seg praksisfortelling, så er det med på å ufarliggjøre dette».

I intervjuet med Flatåsen barnehage hvor Gunn Kristin Haugen Refseth (pedagogisk leder og utviklingsleder) og Trine Mogstad (leder) deltar, sier Gunn:

«Praksisfortellinger – det er så mange spørsmål knyttet til det. Vi deler mer med hverandre om situasjoner rundt barn. Før var målet turen – men nå er fokus mer på relasjoner barn–barn og barn–voksne, og det kjennes for meg veldig godt».

Trine sier videre: «Jeg hører mere stemmer om enkeltbarnet nå. Hører mange fortellinger i møter. Det snakkes mye om ulikheter blant barn».

Gartneriet barnehage valgte i utgangspunktet en problemstilling knyttet til å arbeide med praksisfortellinger blant alle ansatte: Hvordan ta i bruk praksisfortellinger på Gartneriet barnehage?

 

"Gartneriet barnehage: Hva kjennetegner en sensitiv voksen?"

 

Etter hvert ble dette endret til: Hva kjennetegner en sensitiv voksen ved Gartneriet barnehage?

Lena Uddu (spesialpedagog) og Ann-Lisbeth Dahl (pedagogisk leder) (begge utviklingsledere) forteller om skriveprosess og deling.

Lena sier noe om å være modell: «Æ følte det, å lete etter ting man ikke gjør bra nok, følte på gruppemøter hadde jeg med fortellinger der jeg synes jeg ikke gjorde det bra nok og ville bruke meg selv som eksempel og at det ikke var så lurt å gjøre slik, å ta ansvar for det, reflektere rundt det og tenke hva kan jeg gjøre neste gang. Det trenger ikke være store ting. Det følte jeg hjalp. Det var noe jeg alltid gjorde».

I intervjuet med Presthus gård og Vikåsen barnehage sier Renate Kvivesen (leder) og Hege Broum (pedagogisk leder og utviklingsleder) noe om skriftliggjøringsprosesser og forpliktelser.

Hege sier: «Vi merket jo det at det var pedagogiske ledere som syntes dette var kjempevanskelig. Både å skrive ned selv og være et godt forbilde, samt å være pådriver for denne prosessen. Å få andre til å skrive og være den motivatoren som skulle få andre til å skjønne at dette var viktig. Vi hadde vært flinke med muntlige praksisfortellinger lenge, men så var det dialogseminaret, når det ble systematisk nok og at det var så stramt, da var det vi skjønte utbyttet av egen praksisfortelling».

En kort oppsummering om praksisfortellinger ut fra intervjuene:

– En persons fortelling kan ha stor overføringsverdi til andres væremåter og tenkemåter.

– Fortellinger og deling av dem øker egenbevisstheten og legger grunnlaget for refleksjon, artikulasjon, tenkemåter og væremåter individuelt og i gruppe.

– Fortellingen kan tas fram mange ganger, fortolkes på nytt og gi grunnlag for nye perspektiv og refleksjoner fordi den er skriftliggjort. Det er en måte å komme dypere ned i læring og kunnskap om egen kompetanse og praksis. Også kollektiv praksis.

– Utfordrende å få med alle på skriveprosesser – viktig med langsiktige prosesser for å bygge opp denne kompetansen. Ved å veilede og dele i grupper blir aktører modeller for hverandre. Det forplikter og ufarliggjør vurderingsarbeidet. Deprivatisering.

– Teori og overordnede føringer som rammeplanen kan inspirere og gi begreper til artikulasjon, fortolkninger og refleksjoner om praksis.

 

"Praksisartiklene (...) tar med leserne inn i mange samtaler om det nære i hverdagen i barnehagen, om overbyggende refleksjoner og endringer knyttet til væremåter og tenkemåter i møte med barn."

 

 

Hvilke erfaringer har barnehager med skriving av praksisartikkel?
«Fundamentet i en god praksisartikkel handler om å skrive for å reflektere over praksis» (Nissen, Kvistad, Pareliussen og Schei, 2015, s. 188).

Praksisartiklene som ble skrevet og trykt opp i Trondheim kommune tar med leserne inn i mange samtaler om det nære i hverdagen i barnehagen, om overbyggende refleksjoner og endringer knyttet til væremåter og tenkemåter i møte med barn.

De beskriver utvikling og endring i barnehagers hverdagsliv og prosesser knyttet til et langsiktig pedagogisk utviklingsarbeid.

I hver barnehage ble det bestemt hvem som skulle skrive praksisartikkelen.

Utgangspunktet var utviklingsleder. De tok med seg fagleder, lederteam, leder og andre ulikt i den enkelte barnehage. Det hvilte et stort ansvar på den/de som var skriveren.

Å bruke tid på skriveprosess som en viktig fagliggjøring opplevdes også som et dilemma.

Ann Lisbeth Bjerkan uttrykte dette: «Hverdagen i barnehagen med små barn er veldig sårbar. Vi kan ikke bare erstatte faste folk med hvem som helst. Det er en hverdag som vi må ta vare på. Samtidig må vi se verdien av at vi bruker tid på det her».

Å velge ut, å velge inn og velge bort var krevende for dem som skrev. Hvordan velge ut innholdet i praksisartikkelen?

Ann-Lisbeth Dahl: «Utvelgelsen ble gjort på bakgrunn av det vi tenkte at personalet de ville kjenne seg igjen i. Men det var jo vi som valgte ut det vi ville legge vekt på, hva som var den største delen av prosjektet».

Målgruppa var ansatte i barnehagen. De ville ivareta egen barnehages erfaringer.

Hege Houm sier om skriveprosessen: «Følte i starten en ydmykhet ved å være den som skriver overfor de jeg skriver om. Her er to hus og jeg skulle sammenfatte dette og gjøre det til vårres. Synes det var vanskelig for jeg hadde som utviklingsleder hatt en sterk rolle i utviklingsarbeidet alene. Skulle ha andre briller på og være ydmyk».

Hun understreker samarbeidets betydning med leder. De anvendte intern loggbok på intranett gjennom hele prosessen. De hadde derfor mye dokumentasjon om prosessen og lagde en tidslinje for å sortere hendelser og handlinger før den endelige skriveprosessen av artikkelen.

Renate Kvivesen sier: «Det som slo meg var hvor systematisk vi egentlig hadde jobbet. Vi hadde dokumentasjon som vi visste at alle hadde vært med på og som viste den delaktigheten som hele personalgruppa hadde deltatt i».

En praksisartikkel skal gi svar på en problemstilling. Hvilke erfaringer hadde de?

 

"Eva Grande Rø: Bli bevisst dine egne handlinger i samspill med ungene og enkeltbarnet."

 

Eva Grande Rø sier: «Problemstillinga har vi løftet fram hele tiden i alle sammenhenger og har prøvd å ha den i bakhodet. Bli bevisst dine egne handlinger i samspill med ungene og enkeltbarnet, det gjør noe med dem i hverdagen».

Gunn Kristin Haugen Refseth var opptatt av den røde tråden i artikkelen og sier: «Jeg var veldig klar over den røde tråden, løfte ting tilbake og se det i forhold til problemstillinga vår».

 En kort oppsummering om praksisartikkelen:

– En faglig dokumentasjon om utviklingsprosesser over tid knyttet til refleksjoner over praksis, over egne handlinger og læring og utvikling hos ansatte. 

– En praksisartikkel skiller seg fra rapport ved å vise nærhet til hverdagen i barnehagen gjennom praksisfortellinger og andre narrativer. En levendegjøring gjennom fortolkninger og refleksjoner som kan ses i sammenheng med den lærende barnehagen og pedagogisk ledelse.

– Å velge inn, velge bort og løfte fram prosesser er krevende. Viktig å ansvarliggjøre mange i skriveprosessen.

– Skriveren har vært svært bevisst sitt kollektive ansvar, slik at ansatte skal kjenne seg igjen i det som er skrevet i forhold til utviklingsarbeidet de har gjennomført.

– En systematisk bearbeiding av prosesser synliggjør endringskompetanse og læring.

 

Avslutning
Å skrive og dele viktig erfaring og kunnskap fra barnehagens praksis er både en prosess og et resultat i form av praksisartikkel, som må leses og deles med mange. Et slikt viktig arbeid må ikke bli liggende i en skuff.

Gjennom skriveprosesser, enten praksisfortellinger eller praksisartikler, oppdager man gjerne sider ved kunnskapen og kompetansen som man ikke visste før man begynte å skrive.

Narrativ praksis for å bli kjent med seg selv, sine væremåter og tenkemåter i møte med andre ansatte og barn er en vei til ny kunnskap og erkjennelse.

Å se seg selv tilbake, artikulere erfaring og læring, formidle det skriftlig gjennom praksisartikler er viktig for å dele kunnskapen.

 

"Språket styrer oss til å forstå hvordan vi oppfatter oss selv og verden, men også for den kritiske tanken."

 

Vårt profesjonsspråk har ikke nødvendigvis de samme felles forståelser av aktørene. Å artikulere praksis innebærer å sette ord på hva som skjer. Språket styrer oss til å forstå hvordan vi oppfatter oss selv og verden, men også for den kritiske tanken (Hammaren 2005, s. 14).

Skriving av både praksisfortellinger og praksisartikler er skapende prosesser og gjennom det skaper vi oss selv i en yrkeskontekst knyttet til bevisstgjøring av kvalitet og kompetanse.

Mine informanter sier at gjennom skriveprosessen kommer egenbevisstgjøringen dypere og profesjonsspråket blir et felles anliggende.

«Skriving gir liv til handlingens språk – både det artikulerte og det tause. Språk skaper også virkelighet. Det skjer ved ny bevissthet og større begrepsforståelse. Vi fokuserer på omverdenen med nye ord og tanker gjennom slike prosesser» (Nissen, Kvistad, Pareliussen og Schei, 2015, s. 137).

Jeg vil takke mine informanter for den kunnskap de har delt med meg.

 

Kari Kvistad er pensjonist og tidligere førstelektor ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning.

 

Litteratur:
Hammaren, M. (2005): Skriva – en metod för reflektion. Stockholm: Santerus förlag

Nissen, K., Kvistad, K., Pareliussen, I. og Schei, S.H. (2015): Barnehagens hverdagsliv. Refleksjoner rundt læring og danning. Bergen: Fagbokforlaget

Schei, S. H. og Kvistad, K. (2012): Kompetanseløft. Langsiktige tiltak i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget

Solli, A. (red.) (2014): Den skrivende barnehage-lærer. Om profesjonalitet og praksis. Bergen: Fagbokforlaget

Kunnskapsdepartementet: Kompetanse for barnehagens framtid (2014 – 2020)