Her lå det store urinalet som ble fylt opp med Sinkal-tabletter. Etter renovasjonen på begynnelsen av nittitallet ble det erstattet med urinalet på bildet. Foto: Monna Brinch
Her lå det store urinalet som ble fylt opp med Sinkal-tabletter. Etter renovasjonen på begynnelsen av nittitallet ble det erstattet med urinalet på bildet. Foto: Monna Brinch

Toalett-tabletter ble forbudt 30 år etter at lærer varslet

Monna Brinch varslet om dårlig inneklima ved Ris skole i Oslo, men fikk ikke medhold i Høyesterett. Nå er stoffet hun varslet om, blitt forbudt.

«Det lukter sykehus her!». Året er 1986. Elevene på Ris skole sniffer inn den stramme lukta som siver ut av lufteventilen i tekstilrommet. Monna Brinch, som har undervist som tekstil- og formingslærer siden 60-tallet, merker det også. Det dårlige inneklimaet på skolen har det vært snakk om lenge, men det er verst i vestfløyen, hvor tekstilrommet ligger.

– Det var alltid snakk om hvor rart det luktet i formingssalen, sier Monna Brinch.

– Mange ganger måtte barna vente utenfor mens jeg gikk inn og luftet. Det var egentlig ikke lov å åpne vinduene, men ellers hadde det vært umulig å arbeide. Noen ganger var lukta så sterk at vi måtte ha formingstimene ute i frisk luft, sier Brinch, som ønsker å fortelle sin historie, men ikke å avbildes i forbindelse med saken.

 

 

Sykmeldt

Dette året har det blitt verre. Skolen har begynt å bruke en ny type desinfeksjonsmiddel på guttetoalettet i kjelleren. Disse kulene ble lagt i urinalene i vestfløyen. Lukta forverret seg i formingssalen, som ligger tre etasjer over.

I april 1986 må både Monna Brinch og skoleinspektøren oppsøke lege samme dag, og begge to sykmeldes. Skoleinspektøren hadde kontor i etasjen under Monna Brinch. Magesmerter, sterk hodepine og svekkelse av synet gjorde at Monna ikke kunne jobbe. Men legene klarte ikke å finne ut hva som var galt.

– Jeg har alltid hatt en blodprosent mellom 95 og 100. Plutselig var den nede i 67. Vaktmesteren måtte hjelpe meg opp trappene, fordi jeg hadde så store vansker med å puste. Legen sa at lungene mine var helt flate, sier hun.

 

Forbindelse mellom toalett og klasserom

Rektoren ved Ris videregående, Jan Høeg, skriver brev til hovedverneombudet og skolesjefen hvor han påpeker problemene med inneklimaet, spesielt i vestfløyen. Rektoren ved ungdomsskolen, Berit Thyness, skriver til vedlikeholdsavdelingen at hovedårsaken til den dårlige lufta er den direkte forbindelsen mellom guttetoalettet i kjelleren og formingssalen. Lufta fra toalettet siver ut i klasserommet to etasjer over.

I svaret fra vedlikeholdsavdelingen står det at tegningene ikke viser noen forbindelse mellom de to rommene. 

– Dette er en grov feil, sier Knut Myhrer, som jobbet som hovedverneombud for Oslo-skolene da Monna Brinch klagde dette inn for skolesjefen i 1991.

 

– Jeg dro selv til Ris skole etter å ha mottatt klage fra Monna Brinch angående inneklimaet. Vaktmesteren tok meg med opp på loftet. Der lå vifta til formingsrommet, avslått og under et lag med støv. Det var tydelig at den ikke hadde vært i bruk på flere år.

Myhrer ville også sjekke om forbindelsen mellom guttetoalettet i kjelleren og formingsrommet i tredje etasje var reell, slik Monna Brinch hadde påstått.

– Vi tok en enkel røykeprøve, som rett og slett gikk ut på at vi plasserte en mann på guttetoalettet som skulle røyke. Da han begynte, merket vi med én gang at det sivet sigarettrøyk inn i formingsrommet tre etasjer over. Lufteventilene, som egentlig skulle føre frisk luft inn i formingsrommet, førte altså kun luft fra guttetoalettet opp til formingssalen.

I 1990, fire år etter at brevet fra rektor Berit Thyness ble skrevet, undersøker Vedlikeholdsetaten en mulig forbindelse nok en gang. Da blir det bekreftet at frisklufttilførselen ikke var annet enn luft fra guttetoalettet.

 

Unormalt mange syke

Det var ikke lukta av sur urin som var problemet. Desinfiseringstablettene som ble brukt, var av typen Sinkal. Disse var en blanding av det kjemiske stoffet 1.4 diklorbenzen og klorid.

– Det var ingen som trodde at disse Sinkal-kulene var spesielt gunstige for helsa på den tiden heller, sier Myhrer.

– Det var ikke bare på Ris skole de ble brukt. Det var flere skoler som brukte disse tablettene som luftrensere. Forskjellen var jo at mens de fleste oppholdt seg på guttetoalettet i svært kort tid, var formingsrommets eneste lufttilførsel fra dette toalettet. Jeg har ikke noe belegg for å påstå at det var større bruk av Sinkal-tabletter på Ris enn på andre skoler, men det er ganske sikkert at Monna var den eneste som fikk lufta tilført direkte til klasserommet sitt, sier han.

I 1990 slutter Monna Brinch ved Ris skole etter lang tids sykdom. Legen har diagnostisert henne med ekstrem tretthet, nedsatt leverfunksjon, blodmangel, svekket syn og kefalgi, en svært kraftig hodepine. I tillegg hadde hun gått ned fjorten kilo.

Men det er ikke bare Monna som blir syk. Sykdomshyppigheten blant elever og lærere på skolen er unormalt høy, og Brinch mener det er en konsekvens av inneklimaet, og tablettene som har blitt brukt på toalettene.

– Elever og lærere var stadig borte fra skolen, og mange ble dårlige. Det var ikke bare jeg som ble påvirket av lufta, sier Monna Brinch.

I 1991 bekrefter verneombud Karen Fraenkl i Norsk Undervisningsforbund Brinchs påstander i et brev til Statens arbeidsmiljøinstitutt: Sykefraværet på Ris var dobbelt så høyt som gjennomsnittet for Osloskolen.

Sykdomshyppigheten ble lagt merke til og skapte bekymring. Etter ønske fra både lærere og elever søker Kreftregisteret om støtte for å undersøke om inneklimaet ved skolen kan gi kreft. Dette forslaget blir avslått av både skolesjefen og byrådet.

 

Daværende skolesjef bekrefter

Jan Ommundsen, som på den tiden var skolesjef i Oslo, bekrefter at de fikk klager angående inneklimaet på skolen. Den tekniske avdelingen ble innkalt for å gjøre en undersøkelse på skolen.

– Disse klagene fikk jeg på begynnelsen av nittitallet, og da var nesten hele skolen fraflyttet som følge av at gymnaset var flyttet til Persbråten videregående. Formingsrommet var ikke lenger i bruk, og det var ingen som oppholdt seg der lenger. Men klagene fikk vi altså «etter at skaden var gjort», om du vil kalle det det, sier Ommundsen.

Han mener at den faglige kompetansen var mangelfull på den tiden.

– Man hadde ikke nok informasjon om skadevirkninger. Det er dessverre sånn det har vært opp gjennom historien. Noen er mer følsomme overfor det enn andre, og så tok man det ikke alvorlig nok, fordi det var vanlig å bruke disse stoffene.

 

Saken går til Høyesterett

Verken Helsedirektoratet eller andre instanser mener dosene av 1.4 diklorbenzen har vært store nok til at det kan føre til langvarig sykdom. I 1995 bestemmer likevel Monna Brinch seg for å søke Oslo kommune om erstatning for sykdommen hun mener inneklimaet på Ris skole hadde ført til. Retten blir satt i byretten 5. desember 1995. Den 29. januar 1996 faller dommen. Oslo kommune taper og må betale en erstatningssum på 950.000 kroner til Monna Brinch.

– Grunnen til at hun ble tatt på alvor i byretten, er nok at hun, i motsetning til mange andre, hadde dokumentasjon på alt hun fremla. Dette er svært viktig for å bli tatt på alvor, sier Kjell Horn, som har skrevet om Monnas historie i boka «Varsleren».

Lykken ble likevel kortvarig. Oslo kommune anker dommen til lagmannsretten og frifinnes. Monna Brinch må betale alle saksomkostninger, både for byretten og lagmannsretten. Beløpet er på 302.925 kroner. Hun bestemmer seg for å anke til Høyesterett.

Der taper hun. Retten konkluderer med at årsakssammenhengen mellom sykdommen hennes og forholdene på skolen ikke er tydelig nok. Lagmannsrettens dom står, og Monna må betale alle saksomkostninger til Oslo kommune, i tillegg til sin egen.

– Jeg var fryktelig skuffet, og ikke minst sint. Før rettssaken vedtok til og med EU et kommisjonsdirektiv hvor øvre grense på inntak av 1.4 diklorbenzen ble minsket fra 80ppm til 20ppm. Dette ble ikke engang tatt med i bevisførselen, fordi sakkyndig ikke møtte opp den dagen, sier hun.

 

– For lite kunnskap

Knut Myhrer mener at kunnskapen om hva kjemiske stoffer har å si for helsa vår, fremdeles er for liten.

– Det har fått mye mer oppmerksomhet i de senere årene, men vi vet fremdeles ikke nok. Og i rettssaken til Monna ser vi jo at til og med de fagkyndige er uenige med hverandre. Man har rett og slett ikke et fasitsvar. Jeg synes det er trist at hun ikke er blitt tatt på alvor.

– Var Monna for tidlig ute?

– Ja, Monna var for tidlig ute. Det har vært veldig liten kunnskap om hva disse stoffene gjør med oss, sier Myhrer.

 

– Vi tok det ikke alvorlig nok

Tidligere skolesjef Jan B. Ommundsen erkjenner at kommunen ikke tok dette alvorlig nok.

– På den tiden var det stort etterslep på renovering og fornyelse av skolebygg i Oslo. Alt havnet på skolesjefens kontor. Vår kompetanse lå på det faglig-pedagogiske, så det ble til at vi nesten håndterte det på amatørvis. Dette var før Undervisningsbygg ble etablert, og ingen i ledelsen hadde byggeteknisk kompetanse, erkjenner han.

– Hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, ville jeg nok satt i gang større undersøkelser. Det var rett og slett mangel på kunnskap. Men det er jo nok en påminnelse om at man må ta dette med miljø veldig alvorlig.

 

Kreftfremkallende

Det skulle ta femten år før 1.4 diklorbenzen fikk oppmerksomhet i Norge igjen. Oppmerksomheten kom i form av et endelig forbud som trådte i kraft 1. juni 2015. Forbudet var blitt vedtatt i EU året før.

– 1.4 diklorbenzen går nå under kategorien kreftfremkallende middel, ifølge Pia Sørensen, sjefingeniør ved kjemikalieseksjonen i Miljø-direktoratet. I Sverige har stoffet vært forbudt siden 1990.

 

Dommen blir stående

Monna har tidligere prøvd å få saken gjenopptatt, men dette ble avslått av Høyesterett. Også etter at stoffet ble forbudt, vil dommen stå uforandret, siden avgjørelsen falt før forbudet ble iverksatt.

Selv mener Monna at håndteringen av saken vitner om en uvilje til å ta tak i problemet, og at ansvarsfraskrivelsen har vært stor.

– Det eneste jeg vil nå, er at flere skal få vite at dette stoffet faktisk er farlig. Det er flere elever og lærere som ble syke ved Ris skole, og jeg vil at de ansvarlige skal få vite at de utsatte elever og lærere for et farlig inneklima. Nå har EU forbudt det, og derfor synes jeg dette bør granskes nøye, avslutter hun.