Inga Marte Thorkildsen om lærerrollen: – Først må det grunnleggende på plass. Så blir vi opptatt av lesing, skriving og regning

Utdanning møter den nyutnevnte byråden i niende etasje i rådhusets østre tårn. Fotografen spekulerer på om utsikten mot vestre tårn kan bli en passende bakgrunn. Da hopper Thorkildsen opp i vinduskarmen, løsner boltene, åpner de høye vinduene, står foran åpningen, lener seg fram og kaster et blikk ned.

– Oi, sier hun.

– Sett deg ned, du, sier fotografen, mens vi andre tenker: Ikke hopp!

Thorkildsen ler.

19. desember annonserte byrådsleder Raymond Johansen at byråd for eldre, helse og sosiale tjenester, Inga Marte Thorkildsen (SV), skulle bytte jobb med Tone Tellevik Dahl (Ap), byråd for oppvekst og kunnskap.

Det er ingen fersk politiker vi møter på byrådskontoret. Thorkildsen har vært både barne-, likestillings- og integreringsminister og stortingsrepresentant i mange år.

Inga Marte er en spreking. Hun er tidligere fotballspiller, sykler til jobb og praktiserer yoga. Helt siden barneskoletiden har hun valgt hesteryggen når hun vil ha fart og spenning.

– Med en venninne dro jeg til en gård like ved der vi bodde. Vi lånte hver vår hest og lot dem galoppere over jordene i Vestfold. Galskap, mente pappa. Men det gikk bra, sier hun.

Med alle kveldsmøtene i byrådet blir det lite tid til yoga, men Thorkildsen har funnet en løsning.

– Jeg lastet ned en sånn yoga-app som jeg tar øvelser til, sier hun.

Når hun ikke er på jobb, prioriterer hun tid med ektemannen Lars og sønnen Johan, som går i tredje klasse.

– Vi forsøker i alle fall å spise frokost sammen. Og vi er mye sammen i helgene, sier hun.

Thorkildsen snakker om barnehage, skole, elever og lærere på inn- og utpust. I tillegg til skole og barnehage har hun med seg tre av sine tidligere ansvarsområder som byråd: skolehelsetjenesten, helsestasjonene og barnevernet. Men redd for å gape over for mye er hun ikke.

– Vi har ansvar for barna fra de ligger i mors liv. Da kan vi se hele barnets liv i sammenheng fra helsestasjon til videregående, sier Thorkildsen entusiastisk.

De aller første årene av livet bodde hun med foreldrene sine i Oslo. Først hadde hun halvdagsplass i barnepark, så begynte hun i barnehage.

Mamma Lindis Thorkildsen forteller om en sosial og initiativrik jente som var glad i å ta ansvar og å gjøre ting på egenhånd.

– Da Inga Marte gikk i andre klasse, sendte jeg henne alene på loppemarked med 20 kroner. Hun kom tilbake med to bæreposer med klær, forteller moren.

– Rett bak der vi bodde, lå det et lite skogsområde med en sti som ledet opp til kirkegården. Der fant Inga Marte en fin krans som det sto «En siste hilsen» på. Hun kom stolt hjem med den på hodet. Kransen måtte hun selvsagt legge tilbake, sier Lindis Thorkildsen.

Hun beskriver datteren som aktiv, ambisiøs og litt utålmodig. Hvis hun ikke fikk til å bygge et lego-prosjekt nøyaktig som på tegningen, gikk klossene veggimellom, minnes moren.

– Inga Marte lå ofte litt foran vennene sine når oppgaver skulle gjennomføres. Det taklet ikke alle like bra. Hun gikk heller ikke av veien for en slåsskamp. Moren til bestekompisen Thomas meldt en gang fra om at sønnen kom hjem med bitemerke i låret. Det medførte at moren hans fryktet at Thomas kunne komme til å ta igjen. Moren til Thomas ville bare advare. Men Inga Marte hadde satt seg i respekt.

Da Inga Marte Thorkildsen begynte i 2. klasse på barneskolen, flyttet familien til Andebu i Vestfold.

Thorkildsen gikk på Melsom skole i vakre Melsomvik. Faren, Heming Olaussen, har hatt mange verv i SV og var leder i Nei til EU i ti år. Moren er utdannet førskolelærer og i dag virksomhetsleder for tre barnehager i Tønsberg.

– Når Inga Marte nå får et politisk lederansvar på mitt fagfelt, er jeg ekstra spent på hva hun kan få til, sier virksomhetslederen.

Lindis Thorkildsen er i likhet med pappa Heming Olaussen stolt av datterens politiske engasjement.

Inga Marte gikk tidlig i 1.-maitog og i «Nei til EU»-tog. Hun var også med i Natur og ungdom og engasjerte seg i elevrådet.

– Av og til lurte vi på om hun påtok seg for mye. For hun var flink til å følge opp skolearbeidet også. Men hun har alltid hatt stor arbeidskapasitet, sier faren.

– Vi bor inne i skogen her i Ramnes i Vestfold. Vil hun ha et pusterom, har hun et fristed her.

– Hun er utsatt for mye stress og press som politiker. Er dere som foreldre bekymret for det?

– Det er mye press, ikke minst med alt som skrives i de sosiale mediene. Men hun har lært seg å takle dette. Man må bare ikke lese alt, sier han.

Thorkildsen bekrefter at hun ikke leser alt som skrives om henne.

Inga Marte vokste opp med to yngre søsken. Foreldrene er nå skilt og har etablert seg på nytt. Hun har god kontakt med hele storfamilien.

Helt fra hun var statsråd, har foreldrene trådt til med henting i barnehagen eller pass av barnebarnet. Men først og fremst skryter de av ektemannen Lars, som alltid har stilt opp når statsråden har vært på reise eller byråden er på kveldsmøter.

Historien om da Inga Marte inviterte 80 bryllupsgjester og betrodde dem midt under festen at hun hadde vært gift med sin Lars i fire år, er gjenfortalt av flere medier. Det var ikke så lett for pappa å takle, men nå er de to for lengst tilgitt.

– Hvordan likte du deg på skolen?

– Jeg var en sånn flinkis som alle lærerne likte. Jeg gjorde alt jeg skulle og mer til. Men det som er finest å tenke tilbake på, er at på en gjenforeningsfest etter 15 år, var det flere som sa til meg at de var så glade for at jeg hadde stått opp for de barna som ikke hadde det så greit og som ikke ble særlig godt likt av lærerne.

– Byrådsleder Raymond Johansen vil endre ledelseskulturen i Oslo kommune. Vil du følge det opp?

– Det er vi i gang med. Byrådet arbeider med å få til en tillitsreform, en åpenhetskultur og et tettere samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte. Jeg er opptatt av en dimensjon i tillegg: Barnas og de unges stemmer. Vi må lytte til deres historier, deres opplevelser, deres kunnskap. For barn og unge må ha tillit til voksne, til lærerne sine.

Våren 2015 forsvant hun ut av politikken og jobbet to år i stiftelsen Forandringsfabrikken. Den innhenter kunnskap fra barn og unge om hvordan de opplever barnevern, justismyndigheter, psykisk helsevern og skole, og hvordan barna synes systemene skal bli bedre.

– Under en høring om generell del av læreplanen sa en talsperson derfra at det elever savner mest i skolen, er kjærlighet. En annen deltaker spurte om man kan vedta at lærere skal gi barn og unge kjærlighet. Svaret fra Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet var: «Kan vi la det være?»

– Han er en klok mann, som jeg har stor sans for, sier Inga Marte, og fortsetter.

– En sms på bursdagen eller et «lykke til» på eksamen. Det er kjærlighet for dem. Og hva hvis vi snur på det? Tenk å møte en lærer eller en ansatt som ikke er glad i barn eller som ikke liker deg? Du har jo ikke valgt å være i det klasserommet, eller bo i den barnevernsinstitusjonen.

– Jeg har sendt barnet mitt i barnehagen i fem år, og i skolen i to og et halvt år. Hva ser jeg etter først? Den snille voksne som er glad i barn. Først må det grunnleggende på plass. Så blir vi opptatt av lesing, skriving og regning.

– Du var nestleder i SV da du høsten 2014 sa nei til gjenvalg. Hva lokket deg tilbake til politikken?

– Da det ble et nytt politisk flertall i Oslo, så jeg en mulighet. Mens jeg var ute og syklet, ringte Heikki Holmås og oppfordret meg til å gå tilbake til politikken.

Ifølge en kollega i rådhuset er Inga Marte boblende engasjert, trygg på seg selv, har lang erfaring og er veldig god til å sette seg inn i de fagfeltene hun jobber med.

Til Utdanning sier tidligere partikollega Heikki Holmås: – Jeg har kjent Inga Marte siden vi satt i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom. Vi har sittet på Stortinget sammen og i regjering sammen. Inga Marte er dyktig til å sette seg inn i saker, engasjert i møter med medmennesker og en dyktig våpendrager for dem som er rammet av urettferdighet. Hun er solid og en politiker som får ting gjort.

Ifølge Holmås var Inga Marte blant de første som tok opp tvangsekteskap, med utgangspunkt i hva som skjedde med en nær venninne. Hun har stått opp mot kroppspress og kjøpepress, var på barrikadene mot prostitusjon og har tatt opp kampen mot vold og seksuelle overgrep, for å nevne noe. Hun er også opptatt av psykisk helse.

– Som byråd for oppvekst og kunnskap har hun masse å bidra med, avrunder Holmås.

– Min kollega i Utdanning har skrevet flere artikler om lærere og barnehagelærere som er mistenkt, siktet eller dømt for overgrep mot barn. Hva tenker du om det?

– De artiklene har jeg lest. Det er sjokkerende å få kartlagt hvor omfattende problemet er. Jeg synes det er flott at Utdanning løfter dette fram. Kommer man til et sted der voksne har slik makt over barn som de har i skoler og barnehager, og temaet seksuelle overgrep mot barn aldri blir snakket om på avdelingen, i klasserommet eller på personalrommet, er det langt enklere for overgriperne å slippe unna, svarer Inga Marte Thorkildsen.

– Der jeg selv vokste opp, vet jeg både om en lærer som er blitt dømt for overgrep og en elev som ble utsatt for overgrep fra læreren sin. Dette er noe jeg fikk vite om etter at jeg skrev boka mi «Du ser det ikke før du tror det – et kampskrift for barns rettigheter».

– Hva mener du om lærernormen?

– I likhet med Utdanningsforbundet jubler vi, og vi takker KrF, sammen med lærere, elever og foreldre. Debatten om kvantitet eller kvalitet er tullete. Dersom du som elev aldri får øyekontakt med læreren din eller hjelp til det du strever med, hjelper det ikke om vedkommende er dyktig, avslutter Inga Marte.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt

– Du har skrevet boka «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter». Hva legger du i tittelen på boka di?

– Boka er et kampskrift som skal mane til engasjement og handling. Altfor mange barn vokser opp under uakseptable forhold som truer, liv, helse og skolegang, uten at de blir sett og får hjelp. Det bør vi alle engasjere oss i, ikke minst de som jobber med barn og familier til daglig. Dessuten er vold og overgrep mot barn et tabubelagt tema som mange lærere vet lite om. Og når noe er vondt å ta innover seg, risikerer vi å se bort eller gjøre ting som forsterker barns avmakt i møte med voksne. Første bud er kunnskap, neste er øvelse og så må vi bruke barn og unge som samarbeidspartnere.