Han var rektor for en overgriper

– Jeg angrer litt på at jeg sa ja til å prate med deg, sier rektor til Utdannings journalist og lener seg bakover i stolen. Han trekker pusten dypt. – Jeg vet ikke hva jeg kan si. Hva jeg har lov til å si, sier han og blar i papirene som ligger foran ham.

Publisert Sist oppdatert

Det er dommen han kikker i. Dommen som representerer det tøffeste han har opplevd i sin lange karrière som skoleleder. Dommen som førte til overskriften i lokalavisen: «Lærer dømt for seksuelt overgrep mot elev»

Det var hans lærer, hans elev, og kanskje kunne han hindret det. Rektoren har brukt mye tid på å tenke på akkurat det; kunne han hindret overgrepet?

– Kanskje jeg kunne det, sier han og legger til:

– Det er lett å være etterpåklok, men når jeg tenker tilbake på det som hendte, det jeg fikk høre og det jeg gjorde, så kan jeg selvfølgelig ikke la være å tenke at jeg kanskje kunne hindret det.

Historien til denne rektoren, om denne læreren, er ikke enestående. Den er altfor vanlig, og et eksempel på hvordan det kan skje. Og hvordan det kan skjules.

Tipset

Utdanning møter rektor på hans kontor i en liten kommune et sted i Norge. For snart ti år siden hadde rektor en prat med en lærer på dette kontoret. Læreren var litt oppgitt. Hun hadde sett at en kollega fikk tekstmelding fra en elev.

– Jeg har problemer med å huske nøyaktig hva hun sa, men slik jeg husker det, gikk det ut på at en lærer var blitt vennskapelig med en elev. Jeg oppfattet at eleven hadde sendt en tekstmelding til læreren, sier rektor.

Rektor vender blikket ned mot kontorpulten, mot dommen. Der står det at rektor ble varslet, at han fikk tips om at læreren hadde begått overgrep mot en elev.

– Jeg får jo ikke endret det som står her, sier han og dunker en pekefinger mot dommen.

I dommen står det at rektor ble varslet, og at han deretter hadde et møte med den anklagede læreren. Rektoren sier til Utdanning at dette var en misforståelse.

– Jeg pratet aldri med læreren om det jeg hadde fått høre. Jeg spurte i stedet kollegaen som tok dette opp, om ikke hun kunne ta en prat med læreren. Prate med ham om det å være venn med elever, sier rektor og fortsetter: – Dette skal hun ha gjort, og senere sa hun til meg at praten hadde gått bra. Sånn jeg oppfattet det, var hun fornøyd med utfallet av samtalen, og det var ikke lenger noe som opptok henne, sier rektor.

I dag er det akkurat dette som plager rektoren. Den samtalen som han verken oppfattet som en bekymringsmelding eller et tips. Hvorfor gjorde han ikke det?

– Nei, akkurat det har jeg spurt meg selv om. Jeg oppfattet ikke at dette var noe, sier han.

Rektoren spurte ikke hvilken elev læreren hadde kontakt med, om det var en jente eller gutt eller hva som sto i meldingen kollegaen hadde sett.

– Jeg sjekket det ikke, sier han.

Han har ingen god forklaring på hvorfor han ikke pratet med læreren det gjaldt, hvorfor han ikke spurte hvem eleven var og tok en prat med henne også. Kan det ha vært en uvilje mot å gå inn i det, i tilfelle det skulle dreie seg om et overgrep?

– Seksuelle overgrep begått av lærere er jo noe man egentlig ikke vil tro at er mulig, men jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde mistenkt noe sånt, ville jeg gjort noe. Da ville jeg ha undersøkt det nærmere, sier han.

«Det er ekkelt»

En tidlig formiddag for vel ett år siden kom ei jente gående bortover gangen. Hun stanset foran rektors dør og banket på.

– Jenta fortalte at det var en lærer på skolen som tok på elevene. På jentene. Han hadde aldri tatt på henne, men hun visste om ei som han tok mye på, forteller rektor.

Jenta ga ham navnet på to elever, jenter i 14–15 års alderen, som hadde fortalt henne om denne læreren.

– Samme dag kalte jeg jentene inn på kontoret. Én og én. De var flaue, syntes dette var ubehagelig å prate om, og det kan jeg jo forstå, sier rektor.

Han trekker pusten dypt. Han husker hver time, hver samtale og telefon han tok.

– Det var ikke snakk om alvorlige seksuelle overgrep, men historiene var likevel alvorlige nok. Jeg måtte ta affære, sier rektor.

Jentene fortale om en lærer som var nærgående. Han la hånda, liksom tilfeldig, på ryggen deres, eller på rumpa. Han masserte dem, ga dem en klem og var mer oppmerksom enn andre lærere.

– Det var den samme læreren som jeg hadde hatt en samtale om noen år tidligere. Jeg kom ikke på den gamle samtalen med en gang, men etter hvert som saken utviklet seg kom jeg til å tenke på det, sier han.

Etter samtalen med jentene fulgte rektor boka. Det første han gjorde, var å kalle læreren opp til kontoret.

– Jeg fortalte ham at det var kommet beskyldninger om fysiske tilnærminger fra hans side. Han nektet, men jeg ba ham likevel om å avspasere noen dager, sier rektor og fortsetter: – Det var ubehagelig, klart det, men jeg hadde ingen grunn til å mistro jentene. Det var ingenting ved oppførselen deres eller historien de fortalte som ga meg grunn til å tvile på dem. Jeg måtte ta dette alvorlig, sier rektor.

Læreren ble opprørt, han ønsket ikke å avspasere.

– Da han marsjerte ut av kontoret, sa han bare: «Vi ses i morgen», sier rektor.

Men læreren holdt seg hjemme. Han måtte det.

Etter dette møtet tok rektor runden. Han måtte informere foreldrene, sine ledere, politi, barnevern og kollegiet på skolen. Elevene måtte også få informasjon.

– Kommunen hadde nettopp hatt en overgrepssak ved en annen skole, og det gjorde at retningslinjene var klare. Skolesjefen og rådmannen visste hva som måtte gjøres, og i hvilken rekkefølge. Det hjalp, sier rektor.

Situasjonen var under kontroll. Men den var fortsatt utfordrende.

– Det kom sterke reaksjoner, både fra elever og kolleger av læreren. Noen mente at jeg ikke burde ha anmeldt forholdet, forteller rektor. – Læreren som ble anklaget, var populær, både blant elevene og i lærerkollegiet, og jeg tror det var grunnen til at såpass mange reagerte så sterkt, sier han.

I den andre overgrepssaken som rammet kommunen, kom det ingen slike reaksjoner.

– Der var tonen en annen, og det skyldtes kanskje at mannen det der var snakk om, ikke hadde samme gode rykte, sier rektor.

Kommunen er liten, ryktene løp og alle hadde meninger om saken. Det fikk rektoren erfare.

– Jeg fikk kommentarer fra folk. Det var mange som mente at jeg hadde gått for langt da jeg anmeldte læreren. Noen mente at jeg ikke tok nok ansvar for en ansatt som hadde det vanskelig, sier rektor og rister på hodet: – Men mitt ansvar er først og fremst elevene. Jeg gikk på besøk til læreren, men det var ikke enkelt og føltes ikke helt riktig. Skulle jeg trøste ham, en lærer som hadde begått overgrep mot en av mine elever?

Navnga læreren

Politiet var heller ikke helt fornøyd med jobben rektoren gjorde. Etterforskerne mente rektoren skulle ringt dem med en gang. Allerede etter den første samtalen.

– Skulle jeg koblet inn politiet på bakgrunn av ryktene som den første eleven viderebrakte til meg? Ikke engang pratet med jentene det gjaldt? Nei, det går ikke, sier han og forklarer: – Det går rykter på en skole, blant elevene og blant lærere. Man kan ikke koble inn politiet hver eneste gang, sier rektor.

Han skjønner likevel at politiet ønsker det sånn. Politiet forklarte at de fryktet at bevis skulle bli ødelagt, slettet, og at jentenes historier skulle bli endret etter hvilke reaksjoner de fikk av dem de har fortalt dem til.

– Men jeg står for det jeg gjorde. Jeg kunne ikke anmelde læreren etter den første samtalen med den første eleven. Jeg måtte undersøke litt selv før jeg gikk til det skrittet, sier rektoren.

Politiet tok saken alvorlig. De hentet læreren, beslagla telefon og datamaskin og foretok avhør.

En annen beslutning som rektoren tok, ble også omdiskutert. Etter råd fra kommuneledelsen samlet han elever og lærere ved skolen til et fellesmøte.

– Vi fikk råd om å være åpne. Også når det gjaldt hvilken lærer det var snakk om. Ryktene gikk, og det å informere åpent var en måte å stagge dem på. I tillegg unngikk vi jo da å mistenkeliggjøre andre mannlige lærere ved skolen, sier han.

Skolen sendte også med elevene et skriv hjem. Her sto det at en lærer ved skolen var anmeldt, mistenkt for å ha befølt to jenter ved skolen.

– Vi skrev ikke navnet hans i det skrivet, men elevene fortalte jo foreldrene sine hvem det her var snakk om, sier rektor.

Etter hvert kom rektor på samtalen fra noen år tidligere. Den han hadde hatt med en kvinnelig lærer.

– Jeg ante ikke om det var relevant, men for sikkerhets skyld informerte jeg politiet om det. Jeg visste jo ikke engang om det var snakk om en jente, og jeg trodde jo heller ikke at det var noe sånt det dreide seg om den gangen, sier han.

Politiet pratet med kollegaen som hadde vært vitne til dialogen med eleven den gangen. Omtrent samtidig ble politiet kontaktet av foreldrene til en tidligere elev. Da datteren deres var 15 år, hadde hun kontakt med en gutt foreldrene ikke kjente. De visste bare navnet hans. Når ryktene om den mistenkte læreren kom ut, kjente de det igjen. Det var den samme gutten, eller det de trodde var en gutt, som datteren kjente.

– Da jeg fikk høre om denne jenta og hva som hadde skjedd den gangen, ble jeg fortvila. Jeg koblet ikke at det var denne eleven læreren hadde hatt kontakt med på mobilen, men det var det, sier rektoren.

Læreren og jenta hadde hatt kontakt over en lang periode. Det rektor trodde var en litt ivrig lærer som ikke så grensen mellom det å være venn og lærer, viste seg å være noe langt mer. De sendte hverandre meldinger, flørtet og avtalte hemmelige møter på skolen.

– Jeg lurer jo på hvor langt det hadde gått den gangen jeg hadde den samtalen med kollegaen hans. Var det før overgrepet? Og hvis jeg hadde gravd i det, kunne jeg da hindret at det ble så galt som det gjorde? Det har jeg spurt meg om mange ganger. Men jeg får nok aldri svar, sier rektor.

Læreren ble senere dømt for å ha forgrepet seg seksuelt på jenta. Han ble dømt til fengsel for å ha gjennomført samleie med et barn under 16 år. Han ble ikke dømt for beføling av jentene, men i dommen slås det fast at det festes lit til jentenes forklaring, og at læreren har hatt en kritikkverdig adferd overfor jentene.

Rektor, skolen og de involverte er anonymisert av hensyn til ofrene i saken.