Annonse

Marte Spurkland mener hun kom tett på da hun intervjuet elevene og læreren gjennom et helt skoleår. Resultatet ble boka «Klassen». Foto: Wenche Schjønberg

Sju elever – en lærer – et helt år

En avgangsklasse på en videregående skole. Sju elever. Men ikke minst en lærer. Som journalisten og forfatteren Marte Spurkland fulgte ett helt skoleår. Det ble det bok av.

Annonse

Følg Yrke på Facebook!

Arbeidstittelen var « 1 18 år». Den endelige boka heter «Klassen». Og er allerede nominert til Brageprisen 2017 for beste sakprosa.

– Jeg ble så glad for nominasjonen. Å bli nominert er i seg selv en ære, sier Marte Spurkland til Yrke.

Før hun igjen går over til å snakke om de boka virkelig dreier seg om, altså ungdommene:

– Men ikke minst var det deilig å fortelle om nominasjonen til dem. De har jo sagt det til meg, flere ganger: «Men tror du at noen bryr seg om det vi forteller?». «Ja», har jeg svart da. «Jeg tror da det». Men jeg har jo ikke visst det på ordentlig. Nå kan jeg si til dem at det sitter noen inne i Oslo og mener at deres historie er blant de fire viktigste saksprosahistoriene i Norge i år. Det betyr noe, sier Marte Spurkland.

 

Norge 18 år

Ungdommene det dreier seg om er sju i tallet, som alle har latt forfatter og journalist Marte Spurkland følge seg i ett helt skoleår. Alle var de elever på den videregående skolen som ligger omtrent en time unna Oslo, ikke så langt i luftlinje, men likevel milevis unna eliten eller «generasjon prestasjon», for å bruke et annet begrep, kjent fra blant annet avisoverskriftene.

 

«Elevene i Anettes klasserom er ikke den typen elever som har fått mest oppmerksomhet de siste årene. Media forteller om generasjon prestasjon, om ungdommene som leser til de blør neseblod, som driver seg selv til psykisk smerte i strevet etter toppkarakterer. Om ambisiøse og beskyttende foreldre som tyr til ekstreme virkemidler for å tilrettelegge for barna sine, som feier vanskelighetene deres unna og bærer dem frem. Om ungdommer som har levd så friksjonsfritt at de sliter med å takle motgang når den før eller senere kommer. Anettes elever befinner seg langt unna den virkeligheten.»

(Utdrag fra boka, alle utdrag gjengitt med tillatelse av forfatteren.)

 

– Jeg er opptatt av de store historiene, derfor arbeidstittelen «Norge 18 år». Hvem er vi om noen år? Da mener jeg det er riktig å se på dem som er 18 år nå, det er denne oppvoksende generasjonen som innehar nøkkelposisjonene om noen år, som er ute i arbeidslivet da. Men det var vanskelig å finne en gruppe som var helt representativt for 18-åringene, derfor ble ikke det tittelen, sier hun.

Likevel var det viktig for henne å finne en skole som var mest mulig representativ, mest mulig på snittet.

– På en kvalitetsmåling som nylig ble gjennomført, havnet denne skolen nesten akkurat på snittet. Den har litt høyere andel minoritetselever enn snittet, men er ellers en ganske typisk videregående skole, med helt normale problemstillinger. Det var også rektor ved skolen opptatt av å få fram, da jeg startet arbeidet med boka, sier Spurkland.

 

Virkelighetens skam

Men selv om skolen er nesten snittet, så var det først og fremst læreren som åpnet døra til skoleverden for Spurkland.

I «Klassen» møter vi henne som «Anette» som reiser fra hagebyen ut til ungdommene på «bygda» hver dag. Med en omsorg, beskrevet helt ned på tekstmeldingsnivå, er hun åpen for å ta seg av klassen sin – elevene sine – nær sagt alle døgnets våkne timer.

Men vi møter også en sliten lærer, som lurer på om dette er noe hun orker fortsette med. Som tok videreutdanning etter 18 år som ungdomsskolelærer.

 

«Tenkte noe sånt som at på videregående skole ville hun kunne jobbe mindre med adferd og mer med faglig innhold. Men så er det nesten motsatt, sier hun. Elevene jeg har på videregående virker nesten mer alene i livet enn de yngre elevene. Innimellom blir jeg skremt over hvor tett innpå dem jeg kommer. Hvor raskt jeg blir det første mennesket de snakker med om gleder og bekymringer.»

(Utdrag fra boka.)

 

På bakgrunn av bortimot 90 intervjuer, gjennomført gjennom et helt skoleår, bringer Spurkland oss tett både på elever og lærere. Selv ser Marte Spurkland helt klart parallellen til den populære TV-serien «Skam».

– Jeg synes «Skam» er fantastisk. Men dette er virkelighetens «Skam». Og jeg har kjent «Anette» i mange år. Så dette har levd lenger på idéplanet enn TV-serien, sier hun.

For prosjektet var det avgjørende at boka kom ut i år. Spurkland har fulgt klassen skoleåret 2016/17.

– Da var det veldig viktig for meg at boka kom ut samme året som de gikk ut av skolen. Det ble mest mulig autentisk, sier hun.

 

Ingen navn

Vi møter Marte Spurkland som nå er i gang med TV-produksjon for TV 2, på en kaffebar i Oslo. Vi er noen mil unna skolen som Spurkland er klokkeklar på at hun ikke vil identifisere.

– Hvorfor er det så viktig for deg å anonymisere?

– Jeg måtte det, fordi ungdommene deler virkelig alt. Eller det vil si, de har selv fått lov til å bestemme hvor mye de vil dele, for meg var det viktig at de selv fikk definere rommet. Noen har vært bevisste og sensurert bort en del allerede i samtalene med meg. Andre har fortalt mye og så sagt «dette skal ikke med i boka». Andre igjen har lagt alt på bordet, og ikke bare om seg selv, men også om andre rundt seg. Det har ikke vært lett eller mulig å innhente tilsvar fra alle de forteller om. Når man ikke kan gjøre den jobben ordentlig, så må det anonymiseres. Det skal ikke være mulig å peke ut enkeltpersonene, sier Spurkland.

Og det er både svært personlige og sterke forhold ungdommene, men også læreren «Anette» forteller om. Det handler om voldtektsforsøk, en voldtekt, om kjærlighetsbrudd, skolefravær, om det å ikke komme seg opp av senga om morgenen og om foreldrekontroll eller mangel på foreldre som vil delta i eget barns liv. Blant annet. Personlig, men likevel allmenngyldig, mener forfatteren.

 

Noe større

– Selv om det er personhistoriene som bærer boka, er det ikke identiteten til hver enkelt som er avgjørende her. Jeg ser hver av dem som en representant på noe som er større enn dem selv. Så når «Mouna» ikke har spist middag hjemme siden hun var 15 år, fordi det tåler ikke familieøkonomien, så handler det selvsagt om henne. Men det handler også om at sånn er det noen ungdommer som har det. Og det er det lett å glemme når man for eksempel bor sånn som jeg gjør, på Torshov i Oslo, i et middelklasseområde hvor mye er på stell for mange. Da er det lett å glemme at du skal ikke skal langt unna før forskjellene blir kjempestore.

– Ble du overrasket over det ungdommene fortalte?

– Ja, jeg ble det. Jeg hadde jo hørt om disse elevene gjennom Anette. Men at det var helt sånn, det overrasket meg. Da jeg skjønte at Mouna ikke spiste middag, det var kanskje det mest rystende for meg. Måten hun står i det på, det tok tid før hun sa til meg at hun er fattig, at hun har måttet jobbe siden hun var 15 år. At hun har hatt to jobber samtidig som hun har gått på skole. Det rystet meg.

 

«Mounas foreldre er noen år over seksti. De jobber ikke. Faren har giktsmerter i hele kroppen, moren har aldri hatt noen jobb. Mange av kranglene hjemme har handlet om penger. Da Mouna trengte tannregulering, kunne ikke foreldrene betale. Klær og skoleutstyr kom i arv. Fra hun var 13 år, maste hun om å få lov til å jobbe, gå med avisen eller noe slikt, så hun kunne begynne å tjene penger til de tingene hun trengte. Til jakker og gensere som ikke var utvasket, til vesker som ikke var så ulike de veskene andre gikk med, ting som hele tiden ikke sa: Jeg er fattig.»

(Utdrag fra boka.)

 

Utrettelig

Også på spørsmål om noe ved lærerens rolle overrasket, er svaret ja, fra forfatteren og journalisten.

– Hva overrasket?

– At hun er så utrettelig. Jeg har også en hektisk jobb og kan tenke at nå skal jeg ikke svare på eposter eller meldinger på kvelden. Men for henne er det bare sånn at når de meldingene kommer, når ungdommene hennes sender SMS-er, så gjelder det ofte liv eller død, eller i hvert fall føles eller oppleves det slik, der og da, svarer Spurkland.

I «Klassen», som er en dokumentarbok, beskrives flere slike episoder. Da for eksempel en som heter Nahid i boka ringer læreren fordi det ser ut som at moren får hjerneslag, eller sender tekstmelding om at faren truer med å drepe henne. Tekstmeldingen er ordrett gjengitt i boka, slik mye av det de sju ungdommene og læreren har fortalt om hendelsene gjennom hele skoleåret, er gjengitt enten i hele eller deler av sitater.

– Da Nahid ringer svarer Anette. Hun tilbyr seg å være med på politistasjonen for å anmelde. Hun tekster «Max» når han ikke kommer på skolen. Er hun en drømmelærer?

– Ja, det vil jeg si. Men samtidig tror jeg det er mange som henne. Jeg er verken skoleforsker eller har vært mye ut i felt, men jeg har fått flere tilbakemeldinger på at dette speiler lærernes virkelighet. De står i kravet om faglighet på den ene siden. Samtidig må de nå ungdommene dersom de skal få dem med seg rent faglig. Jeg tror det står om yrkesstolthet, de vil få ungdommene igjennom til ferdig vitnemål, sier Spurkland som mener lærerne har en spesialkompetanse på å få med seg ungdommene. En kompetanse som ofte forsvinner i debatten om kravet til faglighet.

 

Gjør en forskjell

– Men når hun tar med seg jobben hjem, går hun da utover læreroppgaven? Mener du det er riktig eller nødvendig av en lærer å gå så «helt inn for» elevene sine?

– Jeg skal være varsom med å si hva lærere flest bør og ikke bør gjøre. Det er de som er fagpersonene og som er ute i skolevirkeligheten. Men ja: jeg tror lærere med den type engasjement som Anette har for elevene sine er helt avgjørende for enkeltpersoner og for samfunnsutvikling. Mens politikere snakker om «økende forskjeller» står lærerne i det, helt konkret, hver dag. At de da går den ekstra mila med det faglige og det personlige som jeg tror mange gjør, betyr svært mye. Av tilbakemeldingen jeg får av lærere som har lest boka virker det også som om antagelsen jeg har hatt stemmer: det er mange lærere som Anette, sier Spurkland, før hun legger til:

– Og ... så er det selvsagt situasjoner hvor fagpersoner må inn. Det sier også Anette, hun henviser elevene sine til flere instanser. Men lærerne er førstelinje. De som ser ungdommene hver dag. I det ligger stort ansvar og store muligheter.

 

Dokumentar

I arbeidet med boka har Spurkland jevnlig intervjuet alle de sju elevene, og deres kontaktlærer Anette. Hun har også snakket med rektor og andre lærere på den aktuelle skolen, benyttet seg av chattelogger og tekstmeldinger som elevene og læreren har delt med henne, og innhentet informasjon fra kommunens sosialtjenester, lokalt politi, UDI og Politiets utlendingsenhet. Forfatteren har også brukt sekundærkilder som politianmeldelser og dommer.

– Du har kjent kontaktlæreren i flere år. Har du den nødvendige avstand til henne til å kunne beskrive henne i en dokumentar?

– Ja, jeg mener jeg har ivaretatt egen habilitet. Ved at jeg oppgir i forordet at jeg har kjent Anette i mange år, og ved at jeg også skildrer sider av henne som hun ikke er så stolt av. Som stress, rot, bananfluer og dårlig samvittighet. Jeg har også snakket med kolleger av henne som bekrefter hennes handlinger og vesen. Og ikke minst fått bekreftelser fra elevene. Så er det også nærhet som bærer dette prosjektet. Nærhet til elever og lærer. Den nærheten mener jeg selv at jeg har håndtert profesjonelt, svarer den tidligere VG- og nå TV 2-journalisten.

 

Rigget for

Nærheten som gjør det mulig å stille spørsmål som for eksempel hvem skolen er rigget for, er noe av det som har vært drivkraften bak hele «Klassen».

– Er det generasjon prestasjon og de som kommer fra en ressurssterk bakgrunn? Eller er det en stor gruppe ungdommer som er på vippen, og hvor det gjelder å få dem til å vippe riktig vei? Er lærere pålagt så mye måling og registrering av elevers resultater at de ikke har tid til å gjøre dem til gagns mennesker?

– Hva skjer når en stor gruppe mennesker med minoritetsbakgrunn bosettes på et lite område, når elever som Daran blir «mer utlending» av å gå på en skole med stor prosent minoritetsbakgrunn? Når Anette nesten skremmes over hvor fort hun blir elevenes største støtte og viktigste voksenperson, gjør vi da jobben vår som samfunn med å ivareta talentfulle, unge mennesker som ikke lever A4-liv? Når fraværsgrensen gjør at vi risikerer å miste elever som Max, fungerer den etter målsettingen da, spør Spurkland.

– Jeg har ikke svaret. Men jeg synes i hvert fall at det er viktig å reise spørsmålene. Og mitt håp er at de tas videre herfra, sier hun.

 

Fakta

Dette intervjuet finner du også i Yrke nr. 4/2017

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Dette intervjuet finner du også i Yrke nr. 4/2017