- Nei, jeg angrer ingenting. Dette er ikke noe jeg reflekterer mye over, sier Magnus Grønneberg om mangelen på skole og utdanning. Foto: Wenche Schjønberg

Magnus Grønneberg: Utdannet på livets skole

Han har spellemannspris. Utsolgte konserter. Platina- og gullplater og låter «hele» Norge kjenner. Men akkurat skole og utdanning, det har han lite av, Magnus Grønneberg, frontfiguren i CC Cowboys.

– Jeg burde jo kanskje ha, begynner han så vidt.

Dette er spalten Mitt drømmeyrke fra Yrke nr.3/2016.

Denne gang har redaktør Wenche Schjønberg tatt en prat med Magnus Grønneberg, vokalist og frontfigur i CC Cowboys.

Drømmeutdanningen for 49-åringen er kokk.

– Nei, jeg angrer ingenting. Dette er ikke noe jeg reflekterer mye over, sier Magnus Grønneberg.

 

Vi møter ham på en kafé på Grünerløkka i Oslo. Her bor Grønneberg sammen med kona Siv Vea Grønneberg som er familieterapeut og høyskolelektor. Rockemusikeren fra Kråkerøy i Fredrikstad, bor nå både i byen og på landet.

Han er alltid i drift og stadig på turné, akkurat nå er det CC Cowboys nye dobbeltalbumet «Live – Syndere i sommersol» han er aktuell med. Men samtidig lager han nye låter, skriver nye tekster. Magnus Grønneberg har helt siden han og CC Cowboys slo igjennom med plata «Blodsbrødre» i 1990, vært musiker på heltid.

– Etter «Blodsbrødre» tok det helt av. Jeg var akkurat blitt pappa. Og jeg gikk på voksengym i Oslo fordi jeg tenkte at jeg kanskje måtte ta noen fag. Men da vi slo igjennom med «Blodsbrødre», sluttet jeg tvert. Jeg fikk drive med det som er selve livsnerven i meg. Musikk er helt livsnødvendig. For meg er det som oksygen, sier han.

 

– Det med musikken var akkurat som Guds beskjed, et indre kall, som om noen kalte meg og ga meg en indre beskjed. Og jeg har aldri tvilt.

 

– Så da satset du alt og våget å tenke at du kunne leve av musikken?

– Nei, jeg har aldri satset noe. Jeg har aldri risikert noe. Det har bare vært en nødvendighet. Jeg er ydmyk og glad for at jeg har fått gjort det jeg skulle gjøre i livet mitt. Det med musikken var akkurat som Guds beskjed, et indre kall, som om noen kalte meg og ga meg en indre beskjed. For meg ble det på en måte: Melding tatt imot og fattet. Og jeg har aldri tvilt, sier Magnus Grønneberg.

Tvil var imidlertid noe han hadde nok av da han gikk ut av ungdomsskolen på Kråkerøy. Også den gangen betydde musikken veldig mye for ham, i en rotløs tilværelse etter et vanskelig brudd mellom foreldrene. Det var musikken, og ikke leksene, som var viktig på gutterommet.

– Jeg jobbet ikke mye på skolen, hadde ikke gode karakterer. Det hadde med oppveksten min å gjøre, miljøet jeg var i, diverse omstendigheter og sikkert hvordan mitt hode fungerte oppi det hele. Jeg kom hjem fra skolen og slang fra meg ranselen. Så spilte jeg gitar, lagde låter og spinket og sparte så jeg kunne få kjøpt meg min første vinylskive.

Det ble det ikke gode karakterer ut av.

Faktisk ble «det så tynt med karakterer», som han selv uttrykker, at 16 år gamle Magnus ikke kom inn på noen skole etter ungdomsskolen som den gangen var niårig.

– Så da fikk jeg gå et år til på ungdomsskolen, i en 10. klasse som skolen hadde for dem som ikke kom inn noe sted eller trengte et år til på skolen.

 

– Jeg fikk en interesse for mat og en respekt for råvarer, kvalitet og tradisjoner, som jeg har med meg fortsatt.

 

magnus grønneberg i CC Cowboys. foto: ntb scanpix

Grønneberg på konsert med CC Cowboys. Foto: NTB scanpix

 

Året etter kom han imidlertid inn på pølsemakerlinja på Glemmen videre-gående skole i Fredrikstad. Der gikk han i ett år.

– Mens kompisene mine gikk på gymnaset, som det het den gangen, gikk jeg på pølsemakerlinja og senere i lære på Stabburets butikk i Fredrikstad. Jeg ble aldri ferdig utdannet pølse-maker, men jeg fikk en interesse for mat og en respekt for råvarer, kvalitet og tradisjoner, som jeg har med meg fortsatt, sier rockemusikeren.

Og selv om det er mange år siden tiden på Glemmen og Stabburet, betyr det å lage mat mye for Magnus Grønne-berg, faktisk beskriver han det som den eneste store interessen han har ved siden av jobben.

– Jeg er en glad amatør når det kommer til kokkekunst. Men jeg står gjerne for matlagingen.

– Men året på pølsemakerlinja ga ikke sånn mersmak at du begynte å arbeide med mat?

– Nei, jeg har stor respekt for alle som er i tradisjonelle yrker. Det er dem vi trenger, de virkelige folkene rundt oss når vi skal få hus bygd, veier lagt, hår klippet eller mat på bordet. Men det er svøpt i meg, dette med musikken. Det var det jeg måtte gjøre.

 

– Jeg ville nok ha prøvd mye forskjellig, men slik jeg ser det i dag, er kokkeyrket noe som kunne passet meg. Jeg er veldig glad i å lage mat, og kokker kan være virkelig ambisiøse kunstnere.

 

– Men hvis du ikke hadde blitt musiker, men måtte ha valgt annerledes?

– Da ville jeg nok rotet rundt noen år, jeg har et stort talent for å surre og rote. Jeg ville nok ha prøvd mye forskjellig, men slik jeg ser det i dag, er kokkeyrket noe som kunne passet meg. Jeg er veldig glad i å lage mat, og kokker kan være virkelig ambisiøse kunstnere, sier han.

Selv om han kanskje ikke forsto det da, fikk nemlig unge Magnus med seg ganske mye på pølsemakerlinja og på Stabburet – butikken og altså ikke fabrikken, i Fredrikstad.

– Jeg lærte om å sette sammen krydder, om anatomi, om forskjell på storfe, vilt og kjøtt. Jeg ser jo det nå, at det er mye som fortsatt sitter der, sier han.

– Jeg har faktisk ikke hatt noen straight jobb etter Stabburet. Men jeg tenkte jo litt på å bli for eksempel lærer, og da jeg flyttet til Oslo etter å ha sluttet på Stabburet begynte jeg å ta artium på kveldstid, på voksengym.

– Hvorfor fullførte du ikke i Fredrikstad og ble pølsemaker?

– Det var for tidlig for meg, jeg ville inn til Oslo, jeg loffa rundt.

 

Så traff han henne, Siv, som han levd sammen med siden. Da han deltok i TV-serien «Hver gang vi møtes» lettet han litt på det private sløret og beskrev i intervjuer hvordan puslebitene falt på plass da han traff henne, hvordan han levde med angst og uro i forbindelse med foreldrenes vonde brudd, og hvordan livet snudde da han møtte Siv.

Magnus Grønneberg er opptatt av familien sin, kona, de to døtrene og sønnen. Og nå også barnebarnet som han har fått etter at sønnen som er utdannet tømrer, fikk en sønn.

Magnus Grønneberg er familiekjær og har blant annet arbeidet sammen med datteren Hanna Maria om plateutgivelse. Foto: Wenche Schjønberg / NTB scanpix.

Magnus Grønneberg er familiekjær og har blant annet arbeidet sammen med datteren Hanna Maria om plateutgivelse. Foto: Wenche Schjønberg / NTB scanpix.

 

Grønneberg har også samarbeidet profesjonelt med den ene datteren sin, sammen med Hanna-Maria har han utgitt albumet «I skyggen av en engel». Hanna-Maria har også koret på noen av CC Cowboys sanger, som «Tilgivelsens kunst» og «Bare du».

– Du har tre barn, hvordan har du fulgt opp deres skolegang og gitt dem råd om utdanning?

– På det området er det min kone som har vært den flinkeste. Jeg har vært på turné, jeg, vært mye borte. På mange måter har jeg også følt at jeg har manglet verktøyet som skal til for å følge opp skolegang, ettersom min egen skolegang var så dårlig. Men jeg har vært veldig til stede når jeg har vært hjemme, og fulgt opp ungene på andre områder, sier han.

 

– Hvis noen virkelig spør meg om jeg ville valgt annerledes i dag dersom jeg kunne, er svaret nei. Jeg ville giftet meg med akkurat samme dame, og jeg ville valgt akkurat samme karrière.

 

Magnus Grønnebergs barn har gått på Steinerskolen.

– Vi valgte skolen blant annet for måten de ser og møter elevene på. Jeg mener det er viktig å lære barn om emner som kunst, moral og estetikk, og ikke bare om mer håndfaste ting som at to pluss to er fire, sier han engasjert.

 

Magnus Grønneberg og gruppa CC Cowboys, slik de så ut i 1994.Foto: NTB Scanpix.

Grønneberg og gruppa CC Cowboys, slik de så ut i 1994.Foto: NTB Scanpix.

 

Magnus Grønneberg røper at han også er svært samfunnsengasjert og opptatt av politikk, og kanskje ville ha valgt et studie som statsvitenskap, dersom han skulle ha valgt noe nå.

– Men jeg ble verken pølsemaker eller statsviter. Jeg ble musiker. Og hvis noen virkelig spør meg om jeg ville valgt annerledes i dag dersom jeg kunne, er svaret nei. Jeg ville giftet meg med akkurat samme dame, og jeg ville valgt akkurat samme karriere.

Powered by Labrador CMS