Utdanningsnytt.no  /  Utdanning  /  Reportasjer  /  2019  /  80 år siden borgerkrigen i Spania leter man etter levningene av flere tusen lærerne
Utdanningsnytt.no  /  Utdanning  /  Reportasjer  /  2019  /  80 år siden borgerkrigen i Spania leter man etter levningene av flere tusen lærerne

80 år siden borgerkrigen i Spania leter man etter levningene av flere tusen lærerne

«Først skolen, så kirken», svarte lærer Eloy Serrano Forzén landsbyens prest. Det skulle bli Eloys dødsdom.

80 år siden borgerkrigen i Spania leter man etter levningene av flere tusen lærerne

«Først skolen, så kirken», svarte lærer Eloy Serrano Forzén landsbyens prest. Det skulle bli Eloys dødsdom.

Del side


Innholdsfortegnelse
Facebook - Utdanningsnytt

Kristi himmelfartsdag 1936: Presten i den lille landsbyen Cobertelada i den spanske provinsen Soria kommer inn i klasserommet. «Kom, barn, vi skal i kirken!», sier han. «Nei, først skolen, så kirken», svarer læreren, Eloy Serrano Forzén.

Det skulle bli hans dødsdom, ifølge boken «La represión en Soria durante la guerra civil» av Gregorio Herrero Balsa og Antonio Hernández García.  

Reformer i revers

August 1936: Borgerkrigen er i gang. Francisco Francos opprørshær har erobret Soria-provinsen øst for Madrid. 22 år gamle Eloy Serramp Forzén er hos elevene da han får vite at Francos fascistiske falangistbevegelse leter etter ham. Men han velger å bli hos barna. 5. august smeller sivilgardistene opp døren til klasserommet. To gardister griper Eloy, mens barna klamrer seg til ham. Gråt og skrik høres fra klasserommet når han føres bortover gangen. Elevene ser ham aldri mer igjen.

Den andre spanske republikken (1931–39) hadde satset stort på reformer i skolen. Kirken ble fratatt kontrollen over skolesystemet. De republikanske myndighetene bygget tusenvis av nye skoler og garanterte jobb til alle de nye lærer-skolekullene.

Eloy hadde vært en av dem som entusiastisk dro ut på landsbyen for å spre lærelyst og kunnskap, etter samtidens mest moderne, pedagogiske prinsipper.

En tredjedel lærere «renset ut»

Det er nå 80 år siden borgerkrigen endte, 1. april 1939. Fascismens seiret over demokratiet; så fulgte den blodige etterkrigstiden og 40 års diktatur. Det innebar også slutten for en moderne, sekulær skole for alle i Spania.

Moderne lærere som Eloy ble fascistenes fremste skyteskive, også bokstavelig: Mange av de 6000 lærerne som ble skutt, forsvant i fascistenes massegraver. En tredjedel av landets 60 000 lærere ble fengslet, forvist, eller fikk yrkesforbud.

Ifølge spanske medier krever nå minneforeninger over hele landet at staten tar ansvaret for å åpne massegravene. Foreningene ønsker også  det de mener er en mer sannferdig historieundervisning i skolen.

Både etterkommere, nysgjerrige og sivilgardister bivåner arbeidet. Representanter for myndighetene dukker uhyre sjelden opp, selv om det egentlig er statens plikt å etterforske alle forsvinninger.
FOTO: Ingebjørg Jensen

Sju års leting etter «lærergraven»

Fredag 22. september 2017: Gravemaskinen skreller forsiktig av det øverste jordlaget på de nyinnhøstede solsikkemarkene noen hundre meter fra Cobertelada.

Stedet ligger i Soria, en tynt befolket provins to timers biltur øst for Madrid. Massegraven ble pekt ut av en gammel mann, en av Eloys førsteklassinger. Eloys grandnevø Victor Illa (56) snakket med ham, og Victor forteller:

– I oktober 2016 sto vi der borte ved landeveien, og da fant vi stedet. Jeg kom i snakk med noen folk. Da sa de: «Julio, kom hit!». Han var redd, ville først ikke forklare: «Dette var forferdelig, det skulle ikke ha skjedd! Det må ikke gjenta seg!», sa han og gråt.

– Det var Eloy som hadde lært ham gleden ved å lære: «Jeg lærte å lese og skrive av Eloy. Han var veldig grei, leiet meg når vi skulle krysse veien, og tok oss med ut i naturen».

Siden 2010, den gang 74 år etter drapene, har Victor lett etter sin grandonkel, fire lærerkolleger og en tigger, som 26. august 1936 ble hentet ut fra fengselet midt på natten og forsvant for godt.

Nå står Victor bøyd over jorden der det graves med fine redskaper. Sammen med Ivan Aparicio, lederen i den lokale minneforeningen «Minne og verdighet» (Recuerdo y Dignidad – ASRD), har han koblet opplysninger fra fengselsarkiver og tidsvitner – når de omsider våget å fortelle. Til slutt peilet de seg inn på dette jordet.

I oktober 2016 meldte de fra til den lokale domstolen at de hadde funnet menneskerester, og anmeldte saken som «forbrytelse mot menneskeheten». Anmeldelsen var også støttet av spanske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.

Den lokale dommeren tok imot anmeldelsen, åpnet etterforskning og bestilte ekspertise på statens regning. Så kom stoppordren fra provinsdomstolen: Forbrytelsene var foreldet. Stans etterforskningen!

Fakta

Den spanske borgerkrigen (1936–39)

14. april 1931: Den 2. spanske republikk blir erklært. En regjering av venstrepartier og liberale republikanske partier setter i gang en rekke radikale reformer. Skole og alfabetisering prioriteres. 32,4 prosent av befolkningen over 10 år er analfabeter; 25 prosent menn og 39 prosent kvinner. I noen regioner er opp til 70 prosent analfabeter.

 

1933: De konservative partiene vinner valget og reverserer flere av reformene. Færre midler til sekulær undervisning.

 

Februar 1936: Folkefronten, som består av sosialister, kommunister og liberale republikanere, vinner valget og tar opp igjen reformpolitikken. I 1936 planlegger regjeringen 10.000 nye, offentlige skoler. 7628 bygges under
borgerkrigen. Under republikken utdannes det 56 prosent flere lærere enn i perioden før.

 

18. juli 1936: Flere generaler, blant dem Francisco Franco, setter i gang et militærkupp mot regjeringen. Kuppet mislykkes, men de får oppslutning fra halvparten av militærforlegningene i landet. Borgerkrigen begynner.

 

1. april 1939: Francos opprørstropper marsjerer inn i Madrid. Krigen er over.

 

1975: Franco dør. Diktaturet fortsetter.

 

1977: Det første parlamentsvalget. En rekke partier var fremdeles forbudt.

 

1978: Spania fikk sin første grunnlov.

 

1982: Første demokratiske valget der alle partier får stille. Sosialistpartiet vinner.

 

2000-2019: Foreninger som kjemper for «sannhet, rettferdighet og oppreisning» for Franco-tidens ofre stiftes over hele landet. De vil åpne massegravene og dømme torturistene.

 

Over 114.000 forsvunne og 2700 massegraver fra borgerkrigen var registrert i Spania i 2018. Internasjonal lov forplikter staten til å lete etter mennesker som er ofre for tvungen forsvinning. Hittil har ingen spanske regjeringer gjort det.

 

FN kaller Franco-sidens massedrap for «Forbrytelser mot menneskeheten» og «folkemord».

 

Kilde:

Boken «Spanias åpne sår» av Ingebjørg Jensen utgis høsten 2019 på eget forlag; Sprekstrek.

 

Domstolene trosser avtaler

Alle slike anmeldelser har de siste årene blitt avvist av domstoler i Spania, etter ordre fra riksadvokaten. Anken til grunnlovsdomstolen ble også avvist, opplyser minneforeningen ASRD.

Slik trosser det spanske rettsvesenet internasjonale avtaler: Forbrytelser mot menneskeheten kan ikke foreldes. Men minneforeningen ASRD startet pengeinnsamling på nettet. De trengte minst 240 000 kroner til jobben staten skulle ha gjort, ifølge foreningen.

70–80 år er lenge, men ikke for naboene til massegraven. Skrekken ligger overalt i det vakre landskapet: – Der ved de hvite steinene, og der, på den toppen, sier Victor, og peker utover landskapet.

– Vi fant en grav i nærheten av stedet gamle Julio hadde pekt ut. Den lå ved siden av en liten bekk, der jorden ikke var så hard, og lysere enn i området rundt. Her hadde noen gravd før.

Lærerne måtte «renses»

María Antonia Iglesias, som i 2006 skrev en bok om 11 republikanske lærere som ble drept av opprørerne, beskrev dem som «hengivne og radikale stridsmenn i kampen mot årelang underutvikling, i de landsbyene der de utførte sitt arbeid. For de underviste ikke bare elevene i skolen, men underviste også foreldrene om hvordan de skulle dyrke jorden, plante skog, helbrede syke dyr, og mange ganger, også mennesker. De ga råd i rettsstrid, forsonte naboer, redigerte dokumentene som enkeltmennesker trengte for å forsvare sine rettigheter overfor den fryktede, fjerne og allmektige Administrasjonen». Kirken og den lokale presten mistet makt og kontroll.

Professor Francisco Morente Valero ved Universidad Autónoma i Barcelona tok sin doktorgrad på utrenskningene av lærerne. Ifølge ham ble det, da Francos opprørsstyrker okkuperte stadig flere områder, opprettet provinskommisjoner for å granske lærerne.

De fikk informasjon fra en komité på hver skole. Den besto av rektor, inspektør og foreldrerepresentanter med «dokumentert katolsk moral». Alle lærere måtte selv søke om å bli «renset» for å fortsette i jobben. I detalj måtte de gjøre rede for holdninger og handlinger før og etter militæropprøret 18. juli 1936, medlemskap i politiske parti og fagforeninger, privatliv og fritidsaktiviteter, og angi kollegaer.

Til sitt forsvar måtte de skaffe attester fra ordfører, prest, militærpoliti og andre som ville gå god for dem. Kommisjonen avgjorde: Fengsel, sparken, eller yrkesforbud. De ledige stillingene ble oftest fylt av informanter eller slektninger av komitémedlemmene, de fleste ufaglærte. Det viktigste var at de støttet opprørerne og Franco-regimet.

Andre morgen, lørdagen, begynner fagfolk og frivillige forsiktig å børste og pirke vekk sandjorden fra skjelettene.
FOTO: Ingebjørg Jensen

Den dødbringende attesten

Eloys lillebror Nilo var tolv år da han fulgte sin far Pedro til fengselet for å besøke Eloy i august 1936. Lillebroren og faren trodde at Eloy snart skulle slippe ut. Han hadde jo ikke gjort noe mot noen.

Men Eloys forbrytelse besto av ytringer. Han hadde vært medlem av moderate og liberale republikanske partier, og skrev i avisen «La Voz de Soria» (Sorias stemme) og lærerforbundets blad «El Defensor Escolar» (Skolens forsvarer). Der oppfordret han landsbyene til å åpne skoler og advarte mot «Europas fare»: Hitler og Mussolini.

Presten som ville ha med seg elevene på messe midt i skoletiden, hadde ikke glemt Eloys ord: «Først skolen, så kirken». På skjemaet «Informasjon om lærere i den nasjonale skolen», skrev han under «observert personlig opptreden»: «Svært mangelfull og beklagelig på det religiøse og yrkesmessige området».

26. august 1936: Eloy hadde vært i fengsel i en måned da han og en gruppe fanger ble hentet av lokale falangister. «Hentet for transport», sto det i fengselsboken. Fangene ble kommandert opp i en lastebil, og etter en kort kjøretur stoppet bilen. Så lød skuddene – ett og ett. Klokken var seks om morgenen og de lokale bøndene var allerede ute på jordene. Det var de som måtte begrave dem.

«Gå på skolen, bare for å bli myrdet?»

Etter Eloys død fikk familien brev fra de nye myndighetene. Eloy hadde blitt fratatt lærertittelen fra universitetet i Zaragoza. Hvor han lå begravd, fikk imidlertid familien aldri vite, forteller Eloys nevø, José Maria Serrano Saez (62).

Eloys far sluttet å være ute blant folk. Lillebroren Nilo tok storebrorens død hardere enn sine eldre søsken. Seinere fortalte han til sin sønn, José Maria, at han ofte tenkte på at turen til fengselet i august 1936 var den siste gangen han så Eloy.

Drapet og forsvinningen skulle bli avgjørende for lillebrorens framtid: Faren ville ikke at Nilo skulle gå videre på skolen. Det nyttet ikke å mase. «Skal jeg la et barn få gå på skolen, bare for å bli myrdet? Nei!», sa faren.

Da Nilo selv fikk barn, bestemte han seg for at de i hvert fall få mulighet til å utdanne seg. Hele familien flyttet fra landsbyen til storbyen Zaragoza. Dermed fikk sønnen José Maria mulighet til å utdanne seg. I dag er han universitetsprofessor i Zaragoza.

Som barn merket José Maria at Nilo ble veldig oppskaket når han snakket om sin drepte bror. José Maria var redd for å såre faren, og spurte minst mulig. Nilo sa nei til familiemedlemmer som ville lete etter Eloy. Slik ble det, til Nilo døde i 2012.

Nå vil José Maria begrave onkelen Eloy i familiegraven i Rioseco.

– Det burde også settes opp en minneplate som forteller hva som skjedde her i 1936. Menneskenes evne til grusomhet er nesten uendelig!

Etter at levningene er fjernet, rekonstrueres gravleggingen for å minne om at skjelettene var mennesker som disse da de ble skutt for sine meninger.
FOTO: Ingebjørg Jensen

Smittet av kunnskapslyst

– Mer enn noe annet i verden ville Eloy undervise barn, og han oppfordret alle til å ta til seg kunnskap. Han kom fra kullet som hadde fått sin lærerutdanning under republikken. Mange av dem ville ut på landet og spre kunnskap, forteller Eloys grandnevø Victor Illa.

Han er skuffet over at de spanske lærerforbundene ikke ville gi penger til åpningen av «lærergraven». Han har også forsøkt flere søsterforbund i Europa, men ikke fått napp. Riktignok har han ikke forsøkt det norske utdanningsforbundet, innrømmer han.       

Victor har med seg datteren Andrea (16). Hun har blitt smittet av farens iherdige jakt på sannheten om Eloys skjebne. Hun har gjort Eloy og forfølgelsen av lærerne til særoppgave i første klasse på videregående skole i Barcelona. Hun fikk en uke fri for å delta i gravåpningen:

– Jeg har vært med min far i dette siden jeg var 12 år, Nå prøver jeg å koble sammen alt; gravingen, intervjuer og fotoreportasje. Eloy ble skutt for sine avanserte ideer, eller fordi landsbypresten ikke likte ham. Jeg tenker på at fascistene drepte dem og lo av det etterpå. De var mennesker som oss, bare i en annen tid. 70-80 år er jo ikke så lenge siden, historisk sett!

Lørdag 23. september 2017: Denne dagen er også psykologer og antropologer til stede for å snakke med pårørende og tidsvitner. Imens fotograferer teamet til forskningsselskapet Aranzadi hvert skritt i prosessen. En stor gruppe fagfolk og frivillige skal børste fram de seks som de tror ligger i graven. Det skal vise seg at det er sju.

Gråter over onkelens skjebne

Fem middelaldrende kvinner følger det møysommelige arbeidet med å avdekke skjelettene i «lærergraven». Det er søstrene García Gómez; Isabel, Maria Goretti, Maite, Angeles og Maria Rosario. Alle har de kommet hit fra Madrid i håp om at deres forsvunne onkel, læreren Eliceo Gómez Borque (23) ligger i massegraven.

Noen tårer blinker i øyekrokene når Maites sønn Alberto (24) holder opp portrettet av Eliceo:

– De er jo på samme alder! Han er veldig lik Eliceo, sier mor og tanter.

De fem møtte aldri onkelen, men arvet sorgen og uvissheten. Hjemmet var preget av frykt og tristhet.

Storesøster Maria Goretti var 13 da mormor døde. Hun husker hvordan samtalen om fortiden gikk i huset:

– De sa veldig lite om ham, kanskje for å beskytte oss. Men når de snakket om ham, var det med kjærlighet. De var åpne om hva som hadde hendt, og hvorfor.

Læreren Elicio Gómez Borque ble arrestert tre dager før Eloy. Det hadde ikke hjulpet at han hadde gode skussmål både fra ordføreren og politimyndigheten i Velilla. Faren dro forgjeves 40 km for å snakke med presten, og ba ham gå i forbønn for Eliceo. Men Eliceo gikk ikke i kirken, og var medlem av lærerlaget i fagforeningen for offentlig ansatte. Sognepresten beskyldte ham for å være marxist, propagandist for den republikanske regjeringen. Elevene ble ikke spurt.

Til nettavisen Ultimocero fortalte noen av dem at de opplevde ham som kjærlig og snill, og godt forberedt til timene. Han tok elevene med på tur i naturen hver torsdag. Der fanget de kreps, og la de minste tilbake i elven. De største fikk elevene ta med hjem til mat.

I utrenskningspapirene som ble sendt til familien etter hans død, sto det at han var permanent utestengt fra jobben som lærer. Han holdt på med videreutdanning da han ble arrestert. Den var det ingen som skulle få glede av.

Bare knappene er igjen. Noen ganger har knappene vært nok til å identifisere den døde. To av tre blir identifisert uten at DNA-prøve er nødvendig.
FOTO: Ingebjørg Jensen

Skutt på kloss hold

Søndag 24. september 2017: Ut på ettermiddagen har arbeidslaget børstet fram skjelettene av fem lærere, en tigger og en ukjent. Restene er nummerert og lagt i kasser. Neste stopp er laboratoriet til forskningsinstituttet Aranzadi, som har det faglige ansvaret for oppgravingen. På 17 år har staben fra Aranzadi gravd opp 500 massegraver med 8000 døde.

Rettsmedisiner Francisco Etxeberria, Spanias fremste ekspert på massegraver, er opptatt av de pårørendes behov for å få vite.

Søstrene Gómez følger med når han deler sine foreløpige konklusjoner med tilskuerne:

– Her var det ingen eksekusjonspelotong. Alle de sju skallene er knust av et skudd på kloss hold. Her er en som har artrose i ryggen. Disse er unge. Han her har hatt tannbehandling. Måten de er begravd på, sier noe om hvem som har gjort det. Ligger de fint på rad, som her, er det sannsynligvis folk fra landsbyen som har begravd dem.

Etter noen måneder får domstolen, minneforeningen og de pårørende forskernes rapport. Deretter er det klart for minneseremoni.

De fem søstrene Garcìa Gomez fra Madrid håper at deres forsvunne onkel, læreren Elicio Gómez Borque (23), er i massegraven. I forgrunnen fra v.: Isabel, Maria Goretti, Maite, Angeles, bak Maites sønner Alvaro (23) og Alberto (24), og Maria Rosario.
FOTO: Ingebjørg Jensen

Levningene levert tilbake til familiene

14. april 2018, på minnedagen for opprettelsen av den 2. republikken, blir levningene fra «lærergraven» levert tilbake til familiene.

Eliceos niese Ana Pinilla Gómez, kusine til de fem kvinnene ved graven i Cobertelada, holder tale under minnearrangementet. Hun var bare fem år da onkel Eliceo ble drept. Likevel har hun et klart minne om dagen da familien fikk vite at onkelen var arrestert.

«Jeg husker fortvilelsen, tragedien, gråten og desperasjonen i hele familien da vi fikk nyheten. Jeg sov med bestemor, som gråt og gråt. Og når jeg sovnet, fortsatte hun å gråte. I mange år. Når det var landsbyfest, dro vi vekk tidlig på morgenen, for å slippe vekk fra musikken», sa hun under overleveringen, som ble lagt ut på YouTube. 

I tillegg til det tragiske tapet ble familien forfulgt. En tid måtte faren gjemme seg i fjellet. Siden kom krenkelser, overgrep og økonomiske sanksjoner fra myndighetene.

– Min bror José ble psykisk syk etter drapet på onkel. Under hans verste kriser gjemte han seg under senger for at ikke falangistene eller sivilgardistene skulle finne ham og skyte ham, fortalte Eliceos niese.

Familien unngikk å snakke med José om det som hadde hendt. Men så fikk han fortelle om Elicio til Ivan Aparicio i ASRD:

– Det virket frigjørende på ham at han endelig fikk vrenge ut av seg sine demoner. Han døde i november 2017. For ham var det verste med å dø at han ikke fikk være med å begrave onkel Eliceo. Vi trøstet ham med at det viktigste allerede var gjort, og at hans DNA ville bli sammenlignet med onkels DNA, fortalte niesen.

Lærerjobb
Fakta

Kilder: 

  • Gregorio Herrero Balsa y Antonio Hernández García: La represión en Soria durante la guerra civil, 2010. (Undertrykkelsen i Soria under borgerkrigen). Nettversjon.
  • Minneforeningen Asociación Soriana Recuerdo y Digindad  (ASRD – foreningen for minne og verdighet i provinsen Soria): https://recuerdoydignidad.org
  • Wikipedia: Depuración franquista del magisterio español (Franco-regimets utrensing av den spanske lærerstanden). 
  • María Antonia Iglesias: Maestros de la República. Los otros santos, los otros mártires. La Esfera de los Libros, 2006. (Republikkens lærere. De andre hellige, de andre martyrene).
  • Francisco Morente Valero: La Escuela y el Estado Nuevo: La Depuración Del Magisterio Nacional, 1936-1943, 1997. (Skolen og den nye staten. Utrensingen av nasjonens lærerstand).
  • Ultimocero, 21. sept. 2017: Comienzan las exhumaciones del vicepresidente de la Diputación de Soria y los maestros asesinados en Cobertelada
  • (Begynner å åpne gravene til vise-fylkesordføreren i Soria og de myrdede lærerne i Cobertelada)
  • YouTube: Las víctimas de la Fosa de los Maestros y el Vicepresidente de la Diputación vuelven a casa (Ofrene fra lærergraven og graven til visefylkesordføreren vender hjem)

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!