Annonse
Debatt

Medstudentene fra nord trådte hjelpsomt til og forsynte oss blant annet med kart. Dermed fant vi hjem til hyblene våre fra, for eksempel, Festvåg. Foto: Kent Even Grundstad/NTB scanpix

Petit: Lærdommer i nord

Det var en gang noen søringer som tok journalistutdanning i Bodø og lærte en hel masse.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

Vi lærte å gå hjem fra puben i sterkt motregn og mumle «vi står hain av, vi står hain av». Vi lærte at Nordkapp ikke var et steinkast unna, slik vi hadde trodd, men at vi bare var noe mer enn halvveis i landet. Vi oppdaget hvor annerledes det var, fra Bodø, å lese riksaviser eller se Dagsrevyen. Der det meste ikke var nord, men sør.

 

Medstudentene fra nord trådte hjelpsomt til og forsynte oss blant annet med kart. Dermed fant vi hjem til hyblene våre fra, for eksempel, Festvåg. Vi lærte også å la være å herme etter dialekten. Gjorde vi det, ristet medstudentene fra nord på hodene sine: – Dokker tar førr hardt i, sa én. – Snakk søring, dæ e beire, sa en annen.

 

Det går kanskje alltid et tog, men det gikk slett ikke alltid buss. Men en småbarnsmor i klassen forbarmet seg over oss. En annen søring og jeg leide hvert vårt rom i samme enebolig, småbarnsmoren leverte sønnen sin i barnehagen rett ved og vi fikk ofte skyss til og fra skolen, eller skola, som småbarnsmoren sa.

 

En morgen var jeg sent ute; dunset ned i baksetet, ventet på at bilen skulle kjøre. Det drøyde. Jeg kikket opp.

 

To par undrende manneøyne møtte blikket mitt. Dette var da rart, tenkte jeg, men lynraskt fant hjernen min svaret: Sjåføren var sikkert småbarnets far og moren syk, slik at han leverte sønnen og med typisk nordnorsk omsorg ville svippe oss til skolen. Den andre mannen var vel en kollega. Likevel skurret det litt: Hvor var min medstudent fra sør?

– Ja, vi ska ikke længre vi, sa sjåføren på syngende Bodø-mål.

 

Nå begynte noe å sige inn. Svelg. Jeg snudde meg. 15 meter opp i veien sto en annen, mørkeblå bil. I den kunne jeg se to personer riste og slå i dashbordet, i noe som lignet veldig på latterkramper.

 

Manneøynene betraktet meg tålmodig fra forsetet. Hva måtte de tro! En kvinne som hiver seg inn i bilen deres og, enda verre, blir sittende og vente på skyss hvor det måtte være.

 

Jeg grep i dørhåndtaket, men syntes jeg måtte si noe forklarende. Uten å innse at ordene jeg stotret fram bekreftet alle fordommer de måtte ha om livsfjerne søringer og at jeg slik framsto som et bortskjemt overklassefrø med privatsjåfør, ikke som den fattige studenten i loppisklær jeg var, sa jeg:

– Jeg pleier å bli kjørt til skolen i en blå Mercedes. 

 

Så forlot jeg den gale bilen for å gå bort til den rette, klar for å bli ledd av hele veien bort til skola og langt inn i høstsemesteret.

 

Fakta

Dette er petiten fra Utdanning nr 04/2019.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Dette er petiten fra Utdanning nr 04/2019.