Pedagogen Mikkel har hjulpet flere barn

«Fin!», sa de voksne. Barnehagen hadde mange hånddukker. De ble mest brukt som leker til ungene. Mikkel ble liggende på kontoret mitt. Han ble nok vist frem for ungene, men av en eller annen grunn ble han ikke en leke.

Første gang han møtte ungene, var under et måltid. Han var fryktelig sjenert. Holdt hendene for øynene og torde ikke se på ungene. Slik ble han introdusert, og forsiktig åpnet han for blikket. Etterhvert snappet han til seg en matbit og forsvant ut igjen. Ungene var litt overrasket, de synes det var litt artig. Slik kom han til et og annet måltid, særlig dersom det var litt bråk. Han tok snart oppmerksomheten, for han var en luring, selv om han var litt sjenert. Snappet til seg en liten brødskivebit. «Du tuller Rigmor, han kan ikke spise». Jeg var ganske flink til å få vekk matbiten. Etter hvert kunne Mikkel spise. Ungene koste seg med Mikkel, og måltidene ble spennende. Mikkel var god til å kommunisere med ungene, men han var ikke så ofte til stede. Ingen unger ble glemt, han så alle.

En dag sto det en liten gutt ute på trappa. Han så ganske lei seg ut. Litt sint. Han ble ertet av de andre ungene fordi han sa «ykkel» når han skulle si sykkel.

Her tente ideen om Mikkel som språklærer, at vi måtte lære Mikkel å si «s». Det kunne han selvfølgelig ikke. Vi måtte lære ham hvordan han skulle lage lyden. Gutten strevde så han var rød i fjeset. «Mikkel! Det heter ikke ykkel, det heter ykkel.»

Sakte, men sikkert kom lyden frem. Etter hvert deltok flere barn, og ofte dukket Mikkel opp i barnegruppa, med språk i fokus. Pedagogisk-psykologisk tjeneste var veldig fornøyd med Mikkel som språklærer. Han dukket også opp i samlingsstunda, som en bråkmaker. Han lo, sang høyt og var urolig. I det hele tatt: Mikkel kunne ikke oppføre seg. Her fikk han satt søkelyset på ro i samlingsstunda. Ungene var lærer for Mikkel, en og en fikk ansvar for å lære ham det.

Mikkel bodde på mitt kontor, men han var etter hvert blitt en god venn i barnehagen. Noen hadde et helt spesielt forhold til ham. Han kunne avlede vanskelige situasjoner med at ungene fikk bade ham. Det elsket de. Å, hvor han bråkte. Han hatet å bade. Det ga artige situasjoner hvor både store og små koste seg. Mikkel så hvilke unger som trengte å samspille. Ofte sørget han for det. Etterpå måtte han i tørkeskapet, og da bråkte han enda mer. Det var artig å se hvordan ungene levde seg inn i lekesituasjonen, snakket med ham og roet ham ned. Min stemme ble på en måte akseptert som Mikkel.

Den lille jenta som elsket Mikkel veldig høyt, kunne til tider være ganske utfordrende. Mange voksne var slitne av protestene, men Mikkel, han så henne. Han brukte sin pedagogrolle glimrende. Av og til måtte det mye bestemthet til. Etter hvert ordnet det seg. Han fikk sitte i sekken hennes når vi var på tur, livet ordnet seg greit. Han var så absolutt hennes trøstevenn.

Gjennom Mikkel greide den voksne på en bevisst måte å bringe leken inn i læringssituasjonene. En glimrende metode, der den voksne i forkant observerte og hadde overblikket, og Mikkel utførte jobben på barnas premisser.

Nå er Mikkel pensjonist. Han sitter på sofaryggen min som et varmt minne fra barnehagetida.