Annonse
Debatt

«Vi er avhengige av å være en del av et større fellesskap» skriver Grete Lillian Moen, og viser til Maja Lundes bok «Bienes historie»: «Alene er hun intet (…) men sammen med de andre er hun alt»». Ill.: Tone Lileng | post@tonelileng.no

"Det som holdt ham oppe, var tanken på lærerens smil når de møttes i gangen på skolen mandag morgen"

Uten andre er du ingenting. Det er i møte med den andre vi kan oppleve å bli sett, respektert og anerkjent.

Del side


Annonse

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

Sitatet er hentet fra filosofen Øyvind Kvalnes' ord i åpningsprologen til boken «Det feilbarlige mennesket» (Kvalnes 2010). Ordene er en påminnelse om betydningen av å være i relasjon til andre.

En påminnelse om at det er i møte med den andre vi kan oppleve å bli sett, respektert og anerkjent, men også at vi er avhengige av å være en del av et større fellesskap, noe jeg synes Maja Lunde beskriver så vakkert i sin bok «Bienes historie»:

«Hun er alene her ute, men likevel en del av fellesskapet. Alene er hun intet, en del så liten at den er ubetydelig, men sammen med de andre er hun alt. For sammen er de kuben.» (Lunde 2015, s. 202)

Med vissheten om at vi er avhengige av hverandre, at vi trenger hverandre, er det vondt å tenke på møter med mennesker som formidler smertefulle opplevelser av ikke å ha en verdi for andre, en opplevelse av å være alene, av ikke å være sett.

Hva er det som gjør at noen av oss kjenner at vi går rundt og er usynlige for omverden, mens andre sjelden eller aldri har tenkt at de ikke har en verdi, at de ikke blir sett?

Spørsmålet bringer meg tilbake til egen oppvekst, til mennesker jeg har møtt som på ulike måter har bidratt til at jeg har opplevd å være noe, ha en verdi, bli sett, mens andre har gitt meg en opplevelse av ikke å ha samme verdi.

Men jeg har også tenkt på andres møter med meg, på om de har opplevd det som gode møter, eller om de har gått videre med en opplevelse av å være ingenting.

Én av dem jeg tenker tilbake på med sårhet er Alida, en jente jeg gikk i klasse med på barne- og ungdomsskolen. Stille, blek og forsiktig var Alida den som gjorde minst ut av seg. Plassen hennes var fremme, til høyre for læreren vår, Mina. Oppe til venstre for oss som satt lenger bak.

 

"Det var dryppende stille, og jeg kan fortsatt kjenne ubehaget i magen når hun ser utover klassen og med bestemt stemme og sint blikk ser på oss og spør: – Var Alida her på onsdag?!"

 

Det er særlig én dag jeg husker. Mina hadde vært borte noen dager, og tok opprop når hun kom tilbake. Navn etter navn ble ropt opp med spørsmål om tilstedeværelse de siste tre dagene. Svarene viste at vi hadde oversikt over hvem som hadde vært til stede, eller ikke.

Helt til vi kom til Alida. – Var Alida her på mandag? spurte Mina. Klasse 8a ble stille. – Var Alida her på tirsdag? Fortsatt stille, ingen av oss kunne svare. Mina så utover klassen. Det var dryppende stille, og jeg kan fortsatt kjenne ubehaget i magen når hun ser utover klassen og med bestemt stemme og sint blikk ser på oss og spør: – Var Alida her på onsdag?!

Jeg vet ikke hva det gjorde med Alida ikke å bli sett av oss, sine medelever, men jeg vet at det å bli sett og bekreftet har betydning for hvordan vi ser på oss selv, på vår egen verdi som menneske.

Jeg kan bare tenke meg til hvordan det kan ha vært å være henne, hva det gjorde med hennes opplevelse av verdi, hva det gjorde med hennes syn på seg selv.

Jeg har imidlertid også tenkt på betydningen av å ha en lærer som Mina. En lærer som i kraft av stemme og blikk fortalte oss at vi burde ha raushet nok til å se alle i klassen. En lærer som så hver enkelt, som gjorde sitt for å sikre at vi alle fikk et hei eller et smil i løpet av dagen.

Som voksen, og gjennom 25 års arbeid innen barnevern og psykisk helse, har jeg møtt et utall barn, ungdom og foreldre som av ulike grunner strever i livene sine. Jeg har også møtt lærere som daglig møter barn og unge og som er med på å gjøre en forskjell, noen ganger uten å vite om det.

For flere år siden holdt jeg et foredrag for lærere hvor ett av temaene var betydningen av å bry seg. Vi snakket om hvordan hver enkelt av oss kan gjøre en forskjell for dem vi møter.

 

"Det som holdt han oppe, var tanken på lærerens smil når de møttes i gangen på skolen mandag morgen."

 

En kvinnelig lærer rakte opp hånden og fortalte om møtet med en gutt som hadde sluttet på skolen flere år tidligere. De hadde møttes tilfeldig og kommet i prat. I samtalen fortalte gutten om en oppvekst og ungdomstid preget av uro og bråk i hjemmet, noe få visste om.

Gutten fortalte videre at helgene var det vanskeligste, men at det som holdt ham oppe, var tanken på lærerens smil når de møttes i gangen på skolen mandag morgen. «Jeg var ikke bevisst at jeg smilte, og ikke var jeg kontaktlæreren hans», sa læreren noe undrende før vi fikk en samtale om hvordan hver og en av oss kan gjøre en forskjell.

Eksemplet viser at vi uten å være det bevisst, kan gjøre en forskjell for dem vi møter. Ved å møte den andre med et vennlig smil, et klapp på skulderen, eller ved å tiltale den andre ved navn, kan vi bidra til en bedre dag for den andre, men også for oss selv.

Jeg er overbevist om at en av de beste investeringer vi kan gjøre i andre menneskers liv, er å vise omtanke, respekt og gi av egen tid. Tid til å lytte, tid til å dele tanker, erfaringer og bare være til stede.

Egne barn har gått på Steinerskolen, hvor de hver dag ble møtt av læreren som håndhilste og sa navnet deres. En tradisjon basert på verdien i at hver enkelt skulle oppleve å bli sett minst én gang per dag, men også gi læreren en mulighet til innblikk i barnets sinn, innblikk i hvorvidt de hadde en god eller en vanskelig start på dagen.

 

Kort møte

Det var ein mørk dag. Skyene
låg tunge i meg. Det var ikkje
med glede eg møtte deg.
Såg du det, der du lytta
til mine inkjeseiande ord? Merka du
mitt fråvær, mi likesæle?
Då eg ville hasta vidare, rette
du handa fram. Tok ikkje mi
hand, som eg hadde venta.
Det var varme i blikket ditt.
Omsorg.
- Er du trøytt? sa du. Og som
ein lett fugleveng rørte den ru
handa di ved kinnet mitt.
Så var du borte.
Men du hadde skapt ei revne i
skyene, du hadde opna ein himmel
over meg, og elvar i meg.
Ja, eg var trøytt. og eg var naken
der eg sto og kjende sildrande
bekkar av liv på nytt byrja røra
seg i mitt turre landskap.
Sa eg nokon gong takk?

 

(Bente Bratlund Mæland, 1991)

 

At vi alle kan gjøre en forskjell, av og til uten å vite det før lenge etter, fører meg tilbake til møtet med Stine, en jente jeg ble kjent med for mange år siden.

Som nyutdannet og usikker miljøterapeut fikk jeg erfare at Stine krøp inn under huden på meg. Tøffe, sinte, avvisende Stine, som med hele sitt kroppsspråk signaliserte at hun ikke trengte noen, at det beste var å holde seg unna.

Jeg kjente på avvisning, men også et sterkt ønske om å forstå hva som skjulte seg bak den lukkede maska, bak sinnet hennes. Jeg spurte og ville så gjerne få henne til å fortelle om hva som rørte seg i henne. Hva som foregikk innenfor skallet.

Hun sa lite, men ga ved hjelp av kroppsspråk, selvskading og sinne beskjed om at hun hadde det vanskelig. Jeg satt på sengekanten og strøk henne over ryggen de gangene hun orket å ta imot fysisk kontakt. Andre ganger hørte vi på musikk sammen. Uten å snakke. Satt bare sammen mens jeg undret på hva som skjulte seg bak de sinte øynene. Undret meg over hvordan vi kunne nå inn til henne.

 

"... dette var en særdeles dårlig idé."

 

Den dagen Stine fylte 15 år, bestemte jeg meg for å skrive et hyggelig kort og kjøpe en rød rose til henne. Siden hun skulle reise hjem den dagen, og jeg hadde fri, bestemte jeg meg for å dra ned og gi henne rosen på togstasjonen.

I det øyeblikket jeg så Stine, lett henslengt og med røyken i munnviken, skjønte jeg at dette var en særdeles dårlig idé. Lettere ble det ikke da jeg fikk øye på min kollega som så noe forvirret ut da han fikk øye på meg. Selv kjente jeg på et sterkt behov for å forsvinne ned i et hull i bakken, snu meg vekk, løpe og glemme hele greia.

Men det var for sent, de hadde sett meg, og jeg måtte gjennomføre det jeg var kommet for. Meget beklemt gikk jeg mot dem, ga Stine kortet og rosen, før jeg fort sa «Gratulerer med dagen», raskt snudde meg og gikk hjem. I etterkant var det ingen av oss som nevnte episoden.

 

Stine flyttet. I årene som fulgte, beholdt vi sporadisk kontakt. Jeg byttet jobb og kjente på en frihet jeg ikke hadde da jeg jobbet på avdelingen. Frihet til å si ja når hun hadde behov for hjelp og støtte etter kvelder med bråk eller krangling. Det var ikke alltid hun ville si noe om hvordan hun hadde det, men jeg forsto av det lille hun fortalte, at livet ikke alltid var like greit.

Etter noen år med minimal kontakt tikket det inn en sms hvor hun fortalte at hun var blitt alvorlig syk og var innlagt på sykehus. Hun lurte på om jeg ville komme på besøk. Jeg hadde tenkt på henne og ville gjerne komme. Jeg husker turen opp til sykehuset, mine egne tanker om hva som ville møte meg, hvor dårlig jeg taklet sykehuskorridorer og sykdom og redselen for å begynne å gråte.

Inne på rommet kjente jeg lettelse over å se at hun så bedre ut enn fryktet. Hun hadde besøk av egen familie, og jeg hilste på dem. Jeg takket for sist for å minne dem på at vi hadde møttes før.

Jeg møtte blikket til Stine, smilte mot henne, klemte henne og sa at det var godt å se henne igjen. Fine jenta. En ung kvinne, mor. Hun holdt blikket mitt og spurte om jeg husket at jeg, på 15-årsdagen hennes, kom med en rød rose til henne på togstasjonen.

Jeg kjente tusen tanker rase gjennom hodet. Så på henne, nikket forsiktig. Hvordan var det mulig å glemme det? Ubehaget jeg kjente den gangen, trengte seg sakte frem fra underbevisstheten min, og jeg var med ett tilbake på togstasjonen, beklemt og flau.

Jeg så på kvinnene i rommet, kjente at jeg rødmet og ønsket at temaet ikke kom opp. Ville ikke huske. Ville ikke snakke om det. Ville ikke tenke på det. Ikke bli minnet om det som satt igjen som en tabbe. Noe så dumt.

Hvordan skulle jeg forklare dem at jeg hadde fått det for meg at jeg ville kjøpe en rød rose og et kort og gi til en 15-åring som var alt annet enn opptatt av roser og kort. En 15-åring som med hele seg viste at hun var alt annet enn feminin, som gjorde det hun kunne for å holde andre på avstand. Jeg ville ikke huske, ikke snakke om det, men nikket og bekreftet at det gjorde jeg.

Stine holdt blikket mitt fast, og fortalte at hun aldri før hadde fått en rød rose, og at det heller ikke hadde vært noen andre som hadde sittet på sengekanten og strøket henne over ryggen. At hun ikke kunne fortelle hva det betydde for henne den gangen, og heller ikke etter fem eller ti år, men da, nærmere 15 år etter, var klar for å fortelle hvor viktig et kort og en rød rose hadde vært.

 

Det er du

Så underleg dag. Så sterke luktar.
Fargane har ein annan fylde.
Ein tone er der, vakker, skjelvande, jublande vár.
Det er di. Det er ditt andlet. Det
korte sekund vi møttest.
Og du veit ikkje kva du gav.

 

(Bente Bratlund Mæland, 1991)

 

Mens jeg skriver, står programmet «En hyllest til Jahn Teigen» (TV Norge, 2016) på i bakgrunnen. Jeg stopper opp da jeg hører ham si «Det største du kan oppleve i ditt liv, er at noen blir glad for å se deg.»

 

"...  uavhengig av suksess, popularitet eller status trenger vi hverandre, trenger at noen blir glad for å se oss, er glad i oss, at vi betyr noe for andre."

 

Utsagnet treffer meg, og jeg tenker på hvordan vi uavhengig av suksess, popularitet eller status trenger hverandre, trenger at noen blir glad for å se oss, er glad i oss, at vi betyr noe for andre.

Tankene går videre til en fostermors første møte med sitt fosterbarn. Jenta som da var ni år, så sin nye fostermor inn i øynene og spurte, «Kommer du til å orke å bli glad i meg?», og til den 15 år gamle jenta, som etter å ha blitt funnet etter flere uker på rømmen, uttrykte «Jeg trenger noen å være glad i for å klare meg!»

Så enkelt og så sårt kan det uttrykkes. Behovet for å være elsket, for å oppleve seg sett og være i relasjon til andre, er et grunnleggende behov.

I boken «Det skal merkes at vi lever» snakker dikteren Benny Andersen og presten og forfatteren Johannes Møllehave om viktige tema i livet, blant annet om kjærligheten, og Møllehave sier:

«Jeg vil ikke hevde at alt dreier seg om psykologi, men jeg tror at kjærlighet har mye med barndom å gjøre. Hvis man har opplevd en barndom hvor man ikke ble sett, får man problemer som voksen (…) Jeg ble oppelsket, og jeg vet at det gir overskudd når man blir møtt med en betingelsesløs og bunnløs kjærlighet og en jublende forventning før man selv har noe å by på». (Møllehave og Andersen 2003, s. 51)

 

"... vi er avhengige av mennesker som vil oss vel ..."

 

For å sikre en positiv utvikling er vi avhengige av gode relasjoner, vi er avhengige av mennesker som vil oss vel, både i familien og i barnehagen, skolen, på fritiden og i arbeidslivet. Vi blir bekreftet i møte med den andre.

«Ansiktet ditt, gjenspeile mitt, eg blir til meg i møte med deg» synger Bjørn Eidsvåg i sangen «Ansiktet ditt». Et enkelt og fint bilde på hvordan vi bekreftes i møte med den andre, på godt og vondt.

 

"Ville livene deres blitt annerledes hvis de (...) turte å tro på at noen var glad i dem?"

 

Jeg vet bare bruddstykker av erfaringene til Alida, Stine, niåringen som spurte om fostermor ville klare å bli glad i henne, og 15-åringen som trengte noen å være glad i, men jeg vet nok til å forstå at de alle hadde en opplevelse av ikke å ha verdi som menneske. At de i møte med andre hadde fått flere negative enn positive erfaringer om at de var verdt å elske.

Ville livene deres blitt annerledes hvis de hadde flere erfaringer av å bety noe for andre, hvis de turte å tro på at noen var glad i dem, at de var viktige for andre?

Jeg er ikke i tvil om at den ni år gamle jenta ikke hadde trengt å bruke så mye energi på å avvise fostermor, være sint, skape konflikter, fortelle usannheter og ødelegge vennskap, hvis hun hadde hatt en trygg tilknytning, en visshet om at hun var et barn det var verdt å elske.

Jeg er heller ikke i tvil om at 15-åringen ville valgt et annet liv enn prostitusjon, rus og selvskading hvis hun hadde hatt et annet forhold til egen verdi. Men jeg er også sikker på at vi alle kan bidra til forandring, at vi alle kan være med på å gjøre en forskjell for andre.

Linda Olsson beskriver det så talende i boken «La meg synge deg stille sanger»:

«Kjærligheten kommer til oss uten forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.»

(Olsson, 2005, s. 252)

 

Jeg har et ønske om at vi alle kan være dette bevisst i egen hverdag, at vi blir til i møte med den andre, og at et streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv. At våre møter med den andre påvirker deres syn på seg selv. At jeg ved min væremåte, min tilstedeværelse, mitt smil, kan bidra til at en annen får en bedre dag, men også at jeg ved min væremåte, min manglende tilstedeværelse og mitt manglende smil kan bidra til at de jeg møter, opplever seg usynlige og mindre verdifulle.

Barn, ungdommer, voksne, alle blir vi til i relasjon til andre.

Uten andre er vi ingenting.

 

  • Grete Lillian Moen er barnevernspedagog og familieterapeut

 

Litteratur

  • Eidsvåg, B.: Ansiktet ditt.
  • www.bjorneidsvag.no/album/talt/sanger/13 (28.12.16)
  • Kvalnes, Ø. (2010): Det feilbarlige menneske. Oslo: Universitetsforlaget
  • Lunde, M. (2015): Bienes hemmelige liv. Oslo: Aschehoug forlag
  • Møllehave, J. og Andersen, B. (2003): Det skal merkes at vi lever. Schibsted forlag
  • Mæland, B. B. (1991): Kort møte. Hamnevik og Sundøy A/S
  • Teigen, J.: En hyllest til Jahn Teigen. TV Norge, des. 2016
Fakta

Denne kronikken er også publisert i Utdanning nr. 5/2017

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Denne kronikken er også publisert i Utdanning nr. 5/2017