Er du «voksen» eller er du «ansatt» når du jobber i barnehagen?

Hvor mange voksne er det på denne avdelingen? Dette spurte ei mor meg om en gang i velkomstsamtalen. I bunn og grunn et rimelig og relevant spørsmål. Likevel opplevde jeg at jeg plutselig befant meg i et dilemma.

Skal jeg svare på det hun faktisk spør om, eller på det hun egentlig lurer på?

Jeg skal forklare: Dersom jeg skulle gjort det førstnevnte, måtte jeg ha gått opp på avdelingen for å sjekke. Hvor mange voksne som til enhver tid er der, varierer etter om det for eksempel er noen foreldre som henter eller følger barnet sitt akkurat da. De fleste foreldrene er det jeg vil kalle voksne. Mesteparten av tida syns jeg de jeg jobber med er ganske voksne også. Jeg valgte det siste, og svarte på det hun lurte på. Velkomstsamtalen er ikke stedet å ri kjepphester, tenkte jeg.

Men saken er altså den at det fins en tendens til å benevne de ansatte i barnehagen som «de voksne». Og det er ikke bare mødre som gjør det. Jeg var nettopp på en forelesning om pedagogisk ledelse med en professor ved en av høyskolene for barnehagelærerutdanning som gjorde det samme. Det var de voksne ditt og de voksne datt. Voksentetthet, blant annet, noe som er vel og bra. Men alle som har vært i feil sving på en fotballstadion vet at voksentetthet kan være et meget relativt begrep.

Det er ikke til å stikke under stol at jeg mener at de ansatte i barnehagen burde blitt omtalt i mer hensiktsmessige termer. «Barnehagelærer», for eksempel. «Personalet» er også grei skuring. Disse er mer konstante størrelser. Samtidig er jeg åpen for at det kan være noe jeg ikke har sett i denne saken. Kanskje er det faktisk lurt å betegne de ansatte som motsatsen til brukerne – som yin og yang – at det kan bidra både til mer varme?

I så fall syns jeg vi som er de voksne skal tilby andre grupper en hjelpende hånd, og da har jeg noen forslag; De ansatte på sykehuset må åpenbart hete «de friske». På sykehjemmene kunne de hett det samme, men for å unngå unødig stigmatisering, foreslår jeg at de ansatte her kalles «de unge». Restaurantarbeidere blir «de mette», og politifolk blir «de lovlydige». Dere skjønner tegninga.

En bonus med denne ordningen vil være at vi kan unngå besværlige streiker. Tenk om de mette skulle stenge restauranten for de sultne, eller at de friske stakk kjepper i hjulene for behandlingen av de syke. Det ville rett og slett ikke tatt seg ut! Skal de voksne nekte barna å komme i barnehagen? Gud forby!

Språk er makt, og hvordan verden omtaler oss og hvordan vi omtaler oss selv som yrkesgruppe, har en betydning. Spørsmålet er om vi er voksne nok til å erobre definisjonsmakten i vår egen bransje.

• Odd Arild Viste er voksen barnehagelærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet