Annonse

Marte Solheim Helseth ville ikke flytte hjemmefra som 17-åring, men måtte for å få utbytte av undervisningen. Foto: Kjell Langemyren

Marthe måtte skifte skole på grunn av lite mikrofonbruk

Marthe Solheim Helseth (19) hadde tøffe tak i flere år på skolen. Det hadde vært mye enklere hvis lærerne og medelevene hadde brukt mikrofonene, så hun kunne hørt dem ordentlig.

Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Marthe har nedsatt hørsel. Til slutt ble det for tøft, og hun holdt på å droppe ut.

Hun har tidligere fortalt sin historie til fagbladet «Din hørsel». Til tross for at det er tungt å rippe opp i erfaringene, stiller hun velvillig opp og forteller via e-post om sine skoleerfaringer.  

– Hadde du hørt meg greit hvis vi hadde snakket med hverandre ansikt til ansikt, uten at det var støy rundt oss?

– Selvfølgelig! Jeg klarer meg veldig bra sosialt i motsetning til mange andre med nedsatt hørsel. Likevel er det mange fordommer. Enkelte tror at jeg som hørselhemmet automatisk er døv, dum eller har et sosialt handikap, forteller Marthe til Utdanning.

– Kan du tegnspråk?

– Jeg lærte meg munnavlesning da jeg var veldig liten. Foreldrene mine merket at jeg ikke responderte like godt som jevnaldrende, og etter en lang og krevende kamp mot helsevesenet fikk jeg tatt en hørselstest da jeg var vel tre år. Da jeg først fikk høreapparat, var mye språk allerede på plass, så behovet for tegnspråk eksisterte verken da eller nå.

 

 

Barn er nysgjerrige

Fire år gammel begynte hun i barnehagen. Der brukte de hørselsteknisk utstyr som var nærmest optimalt for henne. Marthe husker ikke så mye fra barnehagetiden, men husker at hun hadde mange venner og at hun hadde det gøy både der og på fritiden.

– Var barneskolen bra for deg?

– Barneskolen var grei. Vi var jo tross alt barn, og barn gjør som oftest det de blir fortalt. Det vil si at de brukte det tekniske utstyret og behandlet meg som den jeg var, aldri annerledes selv om jeg hørte dårlig. Jeg jobber selv med barn i barneskolen i dag. Når de spør hva jeg har i ørene, er jeg ærlig og svarer. Det har ikke vært noen innvendinger mot det, og de aksepterer det svaret de mottar på samme måte som dem jeg gikk i klasse med, gjorde da vi var små.

 

Krevende tid på ungdomsskolen

– Hadde du utbytte av undervisningen på ungdomsskolen?

– Jeg hadde utbytte av den, men den krevde veldig mye av meg. På grunn av lite mikrofonbruk måtte jeg munnavlese. Likevel lærte jeg mye på egen hånd og fikk gode karakterer som sikret førstevalget mitt på drømmelinjen på videregående, Studiespesialisering – internasjonal.

Tilretteleggingen på ungdomsskolen var ikke optimal. Marthe skulle ha ønsket at alle lærerne satte seg bedre inn i hvilke konsekvenser hørselstap gir. Og at de for eksempel ga henne bedre tid til å respondere når de stilte spørsmål, at de brukte mikrofon og at de gjentok svar og spørsmål fra medelevene.

– Jeg husker godt at jeg fikk fortalt gang på gang i elevsamtaler at jeg ikke var nok muntlig aktiv. Foreldrene mine reagerte. Jeg ble ekskludert fra å oppfatte og delta i den muntlige diskusjonen, siden det ikke alltid ble brukt mikrofoner i undervisningen.

– Det er faktisk ikke mulig å delta i samtaler når en ikke hører hva det blir snakket om eller bare får med seg bruddstykker av diskusjonene. Mange tror at en får normal hørsel når en får høreapparater. Det stemmer overhodet ikke. Normalt hørende tenker ikke på hvor mye støy som blir forsterket i høreapparatene.

 

Støyende rom

I kantina på ungdomsskolen var det mye støy. Marthe greide ikke å sitte der, men hun fikk heller ikke sitte i klasserommet. Løsningen var å tilby henne en krok under trappa.

Det som var bra med ungdomsskolen, var at det var i tryggere omgivelser enn det som skulle komme senere, selv om miljøet hadde endret seg betraktelig siden barneskolen.

– Mange av guttene kunne jeg spille fotball med hver dag, og jeg hadde en bestevenninne som betydde mye, og fremdeles betyr mye for meg. Ulempen med ungdomsskolen generelt er at det er mange nye timelærere, men noen av lærerne på ungdomsskolen var likevel stabile omsorgspersoner som jeg i dag er kollegaer med.

– Det ble verre på videregående. Hva kunne de ha gjort annerledes?

– Klassen jeg gikk i, var preget av gjenger og generelt elendig miljø. Det var vanskelig å endre på det, men skolen burde tatt bedre grep da jeg endte opp alene og med mange utfordringer. Jeg kunne gå alene og ikke snakke med noen i løpet av en dag. Lærerne hadde ikke nok kunnskap om hørselstap og konsekvenser. Tilretteleggingen kunne vært mye bedre. Jeg vet knapt om man kan kalle det tilrettelegging, sier hun.

 

Nektet å bruke mikrofon

Administrasjonen ved videregående fikk informasjon året før om at Marthe skulle begynne, men timelærerne hadde lite kunnskap om hvordan de skulle tilrettelegge på best mulig måte.

– Kunne det vært en idé at noen kom og fortalte klassen om hva det innebar å ha nedsatt hørsel?

– En audiopedagog var inne i klassen og kurset lærerne på barne- og ungdomsskolen ca. annet hvert år. Da skjerpet lærere og elever seg, men etter hvert glemte de det og gikk tilbake til «gamle vaner». Det skled ut gang på gang og ble aldri noen fast vane, mener Marthe.

På videregående deltok Marthe selv på kurs og skulle kurse lærerne sine. Det ble veldig tøft.

– Årene før hadde jeg utviklet prestasjonsangst. Jeg følte jeg ble behandlet som om jeg var fra en annen planet. Så ideen om å få noen til å fortelle klassen om hvordan det var å ha et hørselstap ble etter hvert bare for mange «åhh, skal vi ha det der igjeeen?». Det var veldig tøft psykisk.

– Turte du å si til læreren at de måtte bruke mikrofon?

– Ja, i de fleste tilfellene sa jeg at lærerne måtte bruke mikrofoner, men når man gjentar seg tusen ganger eller får svar om at de «snakker høyt nok», gir man litt opp. Enkelte vikarlærere nektet, de påsto at de snakket høyt og tydelig nok. Jeg opplevde også mobbing fra enkelte medelever når det gjaldt mitt hørselstap, noe som gjorde det vanskeligere å si fra. Enkelte lærere krevde heller ikke at medelevene brukte elevmikrofoner. Det er ikke lett å henge med i undervisningen når du bare hører hva læreren spør om via teleslyngen, men ikke hører svarene fra medelever som ikke bruker mikrofon.

 

Ville droppe ut

Til slutt holdt Marthe på å gi opp hele videregående skole. Løsningen ble Briskeby videregående i Lier i Buskerud som eies av Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og tilbyr videregående opplæring og kurs rettet mot ungdom, samt kurs og rehabiliteringstjenester rettet mot voksne med Statped, Helse Sør-Øst og NAV som samarbeidspartnere. Klassene har maksimalt åtte elever.

– Hvordan var det å måtte flytte hjemmefra til Lier for å gå på skole?

– Wow! Det tøffeste valget i livet mitt. Jeg var så tappet psykisk at jeg ikke ønsket å gå på skole mer. Mamma presset på at jeg bare måtte søke på skolen i Lier for å ha et alternativ. Det gjorde jeg. Etter søknadsfristen dro vi til Lier på hospitering. I løpet av hospiteringen følte jeg virkelig ikke at skolen var noe for meg og ville si fra meg plassen min.

Foreldrene til Marthe holdt igjen og sa at det er dette eller ingenting. De sa at hun ikke måtte kaste bort drømmene sine på personer som ikke lenger hadde noen plass i livet hennes. Første dagene i Lier var tøffe.

– I begynnelsen jobbet jeg med leksene rett etter skolen. Etter hvert ble jeg så sosial at jeg brukte hele dagene med venner, og nettene med lekser og innleveringer. Det å se tilbake på det, er utrolig. Jeg tror aldri jeg ville klart det nå. Første året i Lier bodde jeg på internat på skolen. Året etter flyttet jeg i en leilighet litt lenger borte fra skolen. Det ble da lettere å koble av og hente seg inn igjen, siden vennene fortsatt bodde på internatet på skolen. Det er med en stor glede jeg kan si at jeg gikk ut av skolen med 6 i snitt og gode venner som jeg vil ha med meg resten av livet.

 

Vil ta krevende studier 

På vitnemålet til Marthe ble det 20 seksere av 24 mulige. Hun har flyttet hjem til Bud utenfor Molde. Nå arbeider hun opp mot sju dager i uken; på en barneskole med elever fra 1.–10. trinn og på et sykehjem.

– Det er virkelig to krevende yrker som det står respekt av. Jeg synes det er godt å ha litt andre utfordringer i hverdagen fremfor de jeg har hatt de siste seks årene med karakterpress både på ungdomsskolen og på videregående.

– Har du noen videre planer for fremtiden?

– Ja, jeg har alltid hatt en plan om å studere noen av de vanskeligste studiene å komme inn på for å bevise at jeg kan klare alt som alle andre, og gjerne mer. Derfor skal jeg i januar 2019 begynne å studere jus ved Universitetet i Oslo. Det blir en ny og krevende utfordring, men jeg har ikke tvil om at det blir spennende å prøve ut studiehverdagen.

 

Fikk teknisk hjelp

Marthe gikk ved Fræna videregående skole i Møre og Romsdal. Rektor Arne Tjelle sier at på grunn av taushetsplikten kan han ikke gi detaljerte opplysninger om de individuelle tiltakene de satte i verk for Marthe Solheim Helseth.

– Når vi får elever som melder om en vanske eller spesielle behov, begynner vi planleggingen av den individuelle tilretteleggingen allerede før sommerferien. Vi tar kontakt med dem som kan bidra med hjelp, sånn som Statped, pedagogisk-psykologisk tjeneste og NAV Hjelpemiddelsentral.

– Nye rutiner må alltid følges opp for å sikre at de blir tatt i bruk. Som lærende organisasjon må vi alltid reflektere over egen praksis og drøfte om vi kan forbedre rutinene våre. Det vi har lært av å ha elever med hørselshemming, er blant annet å passe på at alle bruker mikrofonene konsekvent, at læreren har blikkontakt med eleven, tenke gjennom hvor eleven sitter i klasserommet og ha skriftlige, utfyllende planer slik at foreldre kan støtte eleven i skolearbeidet, sier Tjelle.

 

 

– Mange triste historier

Leder av Hørselshemmedes Landsforbund Morten Buan har hørt om mange elever og barnehagebarn som ikke får den tilretteleggingen de trenger.

– Det er et stort problem. Dessverre er det alt for utbredt. Lærere har liten eller ingen kunnskap om hørselshemming. På Briskeby HLFs Skole og kompetansesenter har vi personale som kan dra ut til videregående skoler og skolere dem i hvordan de skal tilrettelegge og undervise når de har elever med hørselshemming. Mange unge som kommer til Briskeby, har med seg triste historier fra sine opplevelser på skolen, sier Buan til Utdanning.

Om lag 7000 barn og unge har en eller annen grad av hørselsnedsettelse eller er helt døve. Ifølge Morten Buan tror mange at de som har høreapparat eller cochleaimplantat, hører like bra som en hørende.

– Det er ikke tilfellet. De aller fleste vil få inn alt av støy i tillegg og er avhengig av at lærere og andre bruker hjelpemidler, sier han.

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!