Sju sterke historier fra foreldre til hjemmebarn

Sju foreldre til hjemmebarn forteller historiene sine.

Publisert Sist oppdatert

Tall Utdanning har hentet inn fra 32 kommuner, viser at 3,7 prosent av elevene i grunnskolen er borte i mer enn en måned. Regnet om til landsnitt tyder det på at 22.200 elever i grunnskolen har bekymringsfullt mye fravær.

Her er historiene til sju foreldre som har barn med mye fravær.

12 år gammel gutt. Borte en eller flere dager i uka.

Skolen ser gutten som ikke vil, som ikke gidder å prøve, som ikke tar seg sammen og som blir klassen klovn. De ser en vanskelig gutt, ikke en som har det vanskelig.

Skolen ser ikke gutten som prøver, som ikke får det til og som mislykkes. De ser ikke gutten som flere ganger, hver eneste dag, får bekreftet at han ikke duger og ikke får til det som vennene klarer.

Skolen ser ikke gutten som gråter hver kveld fordi det er skole dagen etter. Gutten som prøver å gjemme seg når dagen starter og som år etter år tvinges på skolen, fordi på skolen skal man. Gutten som hver dag prøver å gjøre lekser, utslitt og oppløst i tårer. «Hva er vitsen, spør han. Jeg klarer ikke å gjøre det jeg skal likevel

Tilrettelegging trengs ikke, mener skolen. Pedagogisk-psykologisk tjeneste har kartlagt og funnet en smart gutt med aldersadekvate læreforutsetninger. At det er ADHD han trenger tilrettelegging for, teller ikke. Må man få faglige hull og flere års erfaring med å oppleve seg selv som dum, før man får ekstra hjelp? Og når det er gått så langt, trenger man hjelp til langt mer enn det faglige. Da må man hjelpe en gutt med et ødelagt selvbilde og ikke-eksisterende selvtillit.

I mange år tvinges han på skolen. Men så er det stopp. Tiden kommer da det ikke lenger er hele skoleuker. Han er borte en dag, eller to. Hver dag er det en kamp for å få han på skolen. Fraværet kommer de dagene han har lærerne som ikke «liker» ham. Det er slik han føler det. ”Lærerne liker meg ikke, fordi jeg er ikke flink”.

Så går det ikke lenger. Han slutter på skolen. Klarer ikke mer. Etter noen uker hjemme får han endelig litt hjelp. En assistent og tettere oppfølging. Det går bedre, men ikke bra. Han gruer seg fortsatt og klarer ikke gå hver dag.

Å jobbe fullt når man har et barn med skolevegring er ikke mulig. Som foreldre kommer man ikke på jobb i tide. Og har du kommet deg på jobb, må du plutselig dra hjem igjen. Barnet ditt har stukket av fra skolen, og er oppløst i tårer.

Skolen er ikke et godt sted å være når man ikke blir sett på som en god gutt. Det blir lite søvn på alle, fordi kvelden og natten brukes til bekymring for neste skoledag. Når barnet endelig sover, ligger vi foreldre og bekymrer oss for framtida. Hvordan skal skolegangen gå, når man dropper ut allerede på barneskolen? Hva skjer med selvbildet og selvfølelsen til et barn som daglig får bekreftet at han ikke mestrer skolehverdagen og at de voksne synes han er vanskelig?

Gutt 11 år. Borte tre til fire dager i uka.

Han har barneautisme og PDA-profil. Fra 1-4 klasse gikk han på en vanlig skole med veldig bra tilrettelegging. Da var det et godt samarbeid mellom PP-tjenesten, skolen og Autisme-senteret. Kontaktlærer og assistenter gikk på flere kurs for å lære om diagnosen hans. Han hadde lite fravær, og var faglig sterk. Skolen ble nedlagt og vi flyttet. Den nye skolen mente at de hadde kompetanse og at de ville klare å følge opp. Men det var langt ifra realiteten. Det var en person på skolen som hadde kompetanse, men hun kom ikke inn i bildet før ting ble veldig dårlig. Hjemme så vi en gutt som ble stadig dårligere. Han hadde ofte raserianfall. Han sa at han var sliten og stresset på skolen.

Jeg sa fra til skolen, men de mente at alt gikk bra. Jeg refererte til diagnosen, og forklarte dem hva som kunne skje om han ble for sliten. Men jeg ble ikke tatt på alvor. Ikke før han nektet å gå på skolen. Det skjedde i vinter. Nå er han nesten bare hjemme, og har vært det i tre måneder.

Rektor anklager meg og mener at skolevegringen er min skyld. Skolen mener at siden raseri anfallene skjer hjemme, er problemet hjemmesituasjonen. Jeg får nå hjelp av et kompetansesenter. Pedagogisk psykologisk tjeneste forstår min side, men ikke skolen. Det er en håpløs situasjon. Jeg klarer ikke å motivere han å dra til et sted som er kilden til angsten og stresset han føler. Skolen mener det er vanskelig for dem å sette opp en fast plan når han ikke kommer. Men hensikten med å ha en fast plan er jo at han skal få forutsigbarhet. Dersom han vet hva som skal skje på skolen, kan jeg kanskje klare å motivere han. Nøkkelen til god tilrettelegging er at de som er med sønnen min må ha kunnskap om hans tilstand. Merkelig at en institusjon som en skole hvor kunnskap jo er det sentrale, ikke klarer å ta til seg dette sånn at sønnen min kan klare å komme tilbake.

Gutt 9 år. Helt borte fra skolen.

Sønnen min sier at han blir dum av å gå på skolen. Vi fikk han gjennom første klasse, men etter det eskalerte problemene. Hjemme var han var sint og utagerte. Han fikk ikke sove om kveldene, og når han endelig sovna hadde han mye mareritt og nattskrekk. Han ville ikke tilbake på skolen. Da han skulle starte i andre klasse pratet jeg med sosiallærer på skolen. Det var stort gjennomtrekk av personale på skolen hvor han gikk, og han da den første kontaktlæreren hans ble sykmeldt fikk han skolevegring. Vi pratet med sosiallæreren, og avtalte at hun skulle møte oss om morgenen og følge ham inn i klassen. Men det skjedde ikke. Skolen sa at han hadde det bra der. Først trodde jeg dem, og både oppmuntret og presset ham på skolen. Men han ble stadig dårligere hjemme. Hadde mange «meltdowns» og fortalte rare historier.

I en periode var enten jeg eller faren sammen med ham på skolen. Ingen av oss kan jobbe fullt. Jeg klarte denne uken for første gang å skru av lyset på natten. Han har nå blitt utredet og fått diagnosen Aspergers og post traumatisk stress syndrom. Han skal også utredes for ADHD.

Jeg er blitt usikker på om sønnen min er trygg på skolen, og det gjør at jeg ikke klarer å presse han tilbake dit. Han er en gutt som er svært oppegående. Han er flink i sport og er superflink på hoderegning. Han lærte å lese og skrive da han var fire år, og alt var selvlært. Han snakker flytende engelsk også. Men han klarer altså ikke å sette bena inn på en skole i skoletiden.

Vi gjorde alt vi kunne, men til slutt måtte vi ta han ut av skolen. Barne- og ungdomspsykiatrien støttet oss i det. Han ble jo syk av å gå på skolen. Vi flyttet og håpet var at den nye skolen skulle fungere bedre. Men da var skaden dessverre for stor og han ville ikke inn et klasserom igjen. Vi søkte plass på spesialskole, men det er lang ventetid og de kunne ikke love han plass før etter flere måneder. Vi flyttet igjen. Til en ny kommune, og nå håper vi han kan få en skoleplass tilrettelagt for han. Dette har ikke skjedd ennå, men den nye kommunen stiller opp og ønsker å hjelpe. Nå håper vi bare at han klarer å bli stand til å gå på og fullføre videregående skole.

Jente 14 år. Borte en eller flere dager i uka.

Jenta vår er snart ferdig med første året på ungdomsskolen. Dette har vært et tungt år. Både for henne og for resten av familien.

Jenta vår er introvert og litt beskjeden, men det har aldri hemmet henne tidligere. Hun er også sosial, aktiv og har mye humor. Hun har alltid klart seg bra på skolen, vært godt likt og hatt venner.

På ungdomskolen ble det vanskelig. Hun har siden skolestart hatt fravær minst en dag i uka. Vi tror at det var dette skyldes en dårlig skolestart.

Hun kom ikke i klasse med noen av vennene sine. De «gamle» vennene fant nye, og hun opplevde å ikke bli inkludert. Hun følte seg sviktet, og beskrev at hun følte seg usynlig og alene når var sammen med dem. Hun måtte derfor finne plassen sin et annet sted, noe som var krevende for henne, fordi hun bruker tid på å bli kjent.

Samtidig opplevde hun at mange ble kjent veldig raskt, og det ble enda vanskeligere å komme inn noe sted.

Hun var ikke trygg på venner, lærere eller skolen. På skolen var det gruppearbeid med elever hun ikke kjente. Hun måtte snakke høyt i klassen og ha framføringer. Det var prøver og kompetansemål hun skulle nå, samtidig som hodet var fullt av andre tanker. Det ble vanskelig å ta inn ny informasjon. Hun gikk hun glipp av mye undervisning på grunn av høyt fravær. Hun begynte å være hjemme på dager med vurderingssituasjoner og dager hun var redd for å ikke ha noen å være sammen med. Hun opplevde at hun ikke mestret det faglige og mistet troen på seg selv. Hun oppfattet seg selv som dårlig på skolen. Når vi spør hva hun synes er vanskelig med å være på skolen, svarer hun at alt er vanskelig med skolen. Hun som alltid har klart seg så bra.

Vi opplever at skolen ønsker å legge til rette for jenta vår. Samtidig er det høye krav og mål. Når vi er i den situasjonen vi er i, er det vanskelig for jenta vår å nå de samme målene som de andre.

Lillesøsteren opplever at situasjonen påvirker henne. Hun tenker noen ganger at vi er mer opptatt av storesøster. Vi har ofte fokus på storesøster ved leggetid for å forberede dagen etter og på morgenen for å få henne på skolen. Da blir lillesøster lett nummer to selv om vi prøver å gi begge oppmerksomhet.

Vi føler oss hjelpeløse. Det er forventninger om at vi som foreldre skal få ungene våre på skolen og når vi ikke klarer det føler vi at vi mislykkes som foreldre. Samtidig ser vi at jenta vår har det fryktelig tungt og vi ønsker å gjøre alt for at hun skal ha det bra. Da føler vi at vi mislykkes fordi vi ikke klarer å hjelpe henne. Vi har fått mange råd, men det finnes ingen oppskrift.

Jentene våre er kloke, kunnskapsrike, sterke, morsomme og mye mer, men vår 14 åring har på under ett år på ungdomsskolen mistet troen på dette. Vårt hovedfokus nå er at vi gjør det vi kan for at hun skal ha det så bra som mulig, slik at hun kanskje får tilbake troen på seg selv. Det blir også satt inn tiltak i skolen. Foreløpig er fraværet det samme. Et håp i framtiden er at skole blir lagt opp annerledes, med fokus på at elever er ulike og at alle ikke passer inn i samme system med alle krav, press og forventninger slik det er i dag.

Gutt 19 år. Utenfor skolesystemet i flere år.

«Det er noe feil med meg. Jeg hører ikke til her.» sa sønnen vår da han gikk i sjette klasse. I dag er sønnen vår 19 år og står utenfor det aller meste. De siste tre årene har jeg vært hjemme med han. Etter å ha vegret seg mot skolen i ti år, kunne vi ikke presse han lenger.

Vår sønn har et skarpt hode, han er kreativ og kan dykke ned i komplekse tekniske problemstillinger. Men han passet dessverre ikke inn i skolesystemet. I stedet for å forsterke de gode sidene hans, skapte skolen mistrivsel og skolevegring.

Sønnen vår fikk en sen og usikker ADD diagnose. Uansett årsak og diagnose sitter vi igjen med erfaringen av at det hvert år begås systematisk og tragisk unnfallenhet mot de elever som faller utenfor og ikke passer inn. Det er for lite ressurser i skolesystemet og for få valgmuligheter. Trengs det egentlig en diagnose som i mange tilfeller ikke kan stilles sikkert før opp i ungdomsårene? Holder det ikke å se at noen sakker akterut?

Sønnen vår hadde mange flotte og erfarne lærere med både innsikt og forståelse. Men de oppmerksomheten deres måtte deles, og de som trenger det mest, som vår sønn, fikk ikke nok. Han har også hatt lærere som ikke har hatt forståelse for sønnen vår. De har understreket forskjellene mellom han og de andre. Vi har møtt rådgivere som gjerne ville hjelpe, og som var forbanna på eget system og mangel på ressurser. Vi har fått et innblikk i et system hvor det er bedre av lærere å ikke gjøre noe fordi det ellers utløser mange møter med PP-tjenesten uten at det tilføres ressurser.

Resultatet for gutten vår er at han ikke ville på skolen. Han fikk skolevegring. Han mistrivdes på jobben sin, altså skolen, men hadde jo ikke mulighet til å slutte, til å skifte jobb.

De gylne barne- og ungdomsårene som skulle vært en god start på livet, ble noe helt annet. Den endte med at han ble psykisk syk. Han flyktet inn i rusen. I dag er han rusfri, men skolen vil han ikke tilbake til.

Skoleløpet må tilpasses ut fra barns evner. Ingen skal behøve å sitte igjen med følelsen av å ikke passe inn, falle utenfor og at de evnene som man har ikke passer.

Hvis vi fikk starte på nytt, ville vi gjort noe annerledes? Først og fremst ville vi funnet en skole som kunne tilby en opplæring med vektlegging av den enkeltes elev evner og interesser. Og så kommer det vel kanskje som en overraskelse at han ikke var en av de som var utagerende på skolen, kanskje han burde ha vært det for å få større oppmerksomhet og hjelp? Og kanskje ikke som noen overraskelse at alt vi ønsker for han er at han føler mestring, får følelsen av å være noe, å bety noe.

Gutt 10 år. Sykmeldt fra skolen.

Dette er historien til en gutt på 10 år og hans kamp for å gå på skolen. Jeg er hans mor og den som har tatt de fleste kampene for vår sønn. Jeg er førskolelærer med spesialpedagogisk videreutdanning.

Jeg så tidlig at det var noe annerledes med sønnen min, og barnehagen gjorde en veldig god jobb. Problemene starter da han skulle begynne på skolen. Noe overgangsmøte trengte ikke skolen, mente de. Barne- og ungdomspsykiatrien hadde på denne tiden konkludert med at gutten hadde reguleringsvansker, men ingen diagnoser verken ADHD eller innenfor autismespekteret.

Jeg forsøkte flere ganger å fortelle skolen at vi måtte ha et møte og snakke sammen om hvordan vi skal møte hans vansker. Men vår gutt er evnerik og tok skoleoppgavene lett, og læreren kunne ikke se at det var nødvendig. Ikke i starten.

Men det sosiale var veldig vanskelig. Han kjente ingen på skolen og slet med å finne venner. Han ble sint og frustrert, og før jul ble han meldt opp til Pedagogisk psykologisk tjeneste. Sinne og reguleringsvanskene var nå mer enn hva skolen klarte å takle. Læreren fikk informasjon fra PPT, men hun syntes ikke det hjalp henne.

I løpet av denne perioden begynte min sønn å utvikle kronisk migrene. Han ble innlagt og utredet, men legene fant ingen fysisk årsak til plagene.

I andre klasse er han fortsatt mye sint. Han kaster både stoler og pulter rundt seg i klasserommet. Han følger vanlig undervisning, men ødelegger både for seg selv og for klassen med sinnet sitt. Det prøves ut mange belønningssystemer, men det er halvhjertet og uten kunnskap. Læreren kritiserer både meg og BUP når tiltakene ikke virker, siden det er vi som har foreslått dem.

Han utredes videre og får ADHD-diagnose. Han får medisiner, og hodepinen forsvinner. Sinne fortsetter, men mildere enn før. Når ting ikke fungerer skylder læreren nå på medisinene. Trenger han mer eller mindre, kanskje en annen?
I femte klasse fikk han en ny lærer og en flink spesialpedagog. Men vår sønn sitter nå med så mange negative minner til skolen at starten på femteklasse ikke blir noe enkel.

Det ble mye utagering gjennom høsten. Under et ansvarsgruppemøte fikk jeg høre at vår sønn ble holdt fast flere ganger i uken. Hver gang han utagerte ble han holdt fast av en voksen. Jeg ba om å få se avviksmeldingene, men fikk ikke lov å se disse av hensyn til lærere og medelever.

Rektor kalte oss inn til et nytt møte hvor han fortalte oss at vår sønn ville bli utvist hver gang han utagerte. Rektor mente skolen hadde gjort alt de kunne, og at det nå var nok. Rektor sa at han ikke kunne noe om autisme, men at han ville at vår gutt skulle lære av dette. Han mente at utvisningene ville være passende straff, og føre til mindre utagering. Jeg protesterer og forklarer at gutten ikke utagerer fordi han har lyst men fordi han ikke ser noen annen vei ut av situasjonene. Psykologen fra PPT er enig med meg. Rektor avslutter med at han hører at vi er uenig, men at skolen kommer til å gjøre det like vel. Jeg var fortvilet fordi jeg visste at jeg måtte sende mitt barn på skolen og vente på at han skulle bli utvist.

Jeg gikk hjem og klagde saken inn til fylkesmannen.

Rektors vedtak slår inn mandag morgen. Klokka 11.00 ringer skolen. Sønnen min er utvist. Det gikk altså to timer. Jeg hentet han, men leverte samtidig en klage på utvisningen.
Vår sønn har blitt fortalt av rektor at han kommer til å bli utvist hver gang han utagerer. Han prøver alt han kan å ta seg sammen. Han er helt utslitt når han kommer hjem. Det er ikke mer igjen av gutten. Han gråter sårt i sengen «Jeg prøver så godt jeg kan, men det er ingen som ser det, det er bare du som ser det, mamma». Uken etterpå kommer en ny utvisning.

Fylkesmannen støttet oss i at utvisningen ikke var lovlig. Men gutten vår er nå blitt syk. Han har en moderat depresjon som reaksjon på alt som har skjedd. Noen dager er gode, men med litt motgang får han fort selvmordstanker. Jeg har flere ganger sittet med en gutt som forteller meg hvordan han ønsker å ta sitt eget liv. Julaften var en sånn dag.

Nå har skolen forstått alvoret, og de viser forståelse. Sønnen min er sykmeldt fra all undervisning, men går på skolen når han er i form. Målet er å få gode skoledager, og skolen gjør alt de kan. En assistent eller lærer møter oss i gangen når vi kommer og skoledagen legges opp etter hans dagsform. Han er ikke i stand til å være i klasserom, men skolen har vært flink til å finne løsninger. Nå ser de en gutt som er stresset, og ikke en som er sint og vanskelig. Det gjør at han ikke lenger blir sint. Han trives mer og mer. Det kommer til å ta tid å bygge han opp etter fire år med negativ skolegang, men vi er på vei.

Jente 13 år. Borte fra skolen flere dager i uka.

Vår datter strevde allerede fra 1. klasse med å tilpasse seg i skolen. Hun ble av lærerne oppfattet som en stille, rolig, flink og pliktoppfyllende elev, og ble satt ved siden av andre diagnostiserte ADHD-barn for å «dempe» dem. Da hun kom hjem og skulle gjøre lekser, kom frustrasjonen til overflaten. Jo eldre hun ble, jo flere timer måtte vi bruke på å komme oss gjennom lekser og utfordringer som hadde oppstått i løpet av skoledagen. Hun ble også mer utagerende og sint hun på oss foreldre. Hun greide ikke fortelle hva som plagde henne, og vi hadde strevsomme år hvor vi opplevde at skolen ikke tok utfordringene på alvor. I tillegg til lekser strevde hun med læringssituasjonen og relasjoner på skolen, og klarte ikke sovne før langt på natt fordi hun gruet seg til neste dag. Mange kvelder måtte vi reise rundt til venner for å løse opp i konflikter som hadde oppstått i løpet av skoledagen, slik at ting var i orden før neste dag. Vi fikk oppfølging hos Psykisk helsetjeneste for barn og unge, som henviste henne til BUP for utredning. BUP avviste saken, og mente den var mobbe-relatert og var en sak for skole-oppfølging.

Samme dag som datteren vår startet i 6. klasse ringte hun mor på jobb og sa «mamma, vil du at jeg skal gå på skolen i morgen, eller vil du at jeg skal ta livet mitt?». Vi tok på nytt kontakt med skoleadministrasjonen som nå prioriterte saken høyere. PPT ble også koblet inn, og vi fikk forholdsvis raskt en ny henvisning til BUP. Skolevegringen eskalerte ytterligere, og det var daglige raserianfall som kunne vare i tre timer med ødeleggelser av eiendeler og fysisk vold mot familien. Hun gjentok daglig at hun ønsket å dø. Hvis vi klarte å få henne til skolen, rømte hun så snart det oppstod en situasjon hun ikke følte seg komfortabel i. Vi fikk daglig telefoner om at hun hadde stukket av, og som foreldre måtte vi forlate arbeidet og dra hjem å lete etter henne. Ofte kom vi oss heller ikke på jobb, fordi vi ikke kunne forlate henne hjemme alene i raserianfall når hun ikke kom seg på skolen. Situasjonen resulterte i gjentatte sykmeldinger for mor.

Vi var åpne om situasjonen med skolen, og den nye kontaktlæreren så datteren vår på en måte som tidligere lærere ikke hadde gjort. Lærer var også tilgjengelig på telefon fra tidlig om morgenen til sene kvelder. Hadde vi en krevende situasjon som hadde sin årsak i noe som hadde skjedd på skolen, kunne vi gi beskjed til lærer som fulgte tett opp neste dag. I nesten et år måtte vi fysisk følge datteren vår til skolen, i et halvt år med faste oppstartsmøter med kontaktlærer for å gå igjennom planen for dagen. Og det var ukentlige oppfølgingssamtaler mellom mor og rektor. Diagnosen ADHD og utprøving av medisiner kom halvveis i 6. klasse, og hun slet også det neste året med å gå på skolen. Lekser gjorde hun aldri, noe som var i overensstemmelse med kontaktlærer. Hovedmålet var at hun skulle komme seg på skolen, orke å være der hele skoledagen, og få trening i sosiale relasjoner.

Overgangen til ungdomsskolen har vært positiv, med stabilisering av medisinering og nye relasjoner. Det hører fortsatt til unntakene at lekser/prøveforberedelser gjøres. Skolearbeid er fortsatt en massiv kilde til stor frustrasjon og utagering, men det er heldigvis sjeldnere at hun ikke vil på skolen eller rømmer derfra. Vi foreldre har fortsatt svært tett kontakt med skolen, og har fått nok en kontaktlærer som er vår hverdagshelt. Tilgang på kontaktlærer «døgnet rundt» avverger mange små og store kriser, både for datteren vår som lever med de ekstrautfordringene det å være et barn med ADHD innebærer, og for oss foreldre som står sammen med henne i utfordringene hver eneste dag.

Powered by Labrador CMS