Læreren som falt pladask for amerikansk fotball
Han forelsket seg i amerikansk fotball da han var utvekslingselev i Texas. Nå spiller Eyvin Sommerseth på sjette året, og i to nordnorske lag.
Læreren falt for amerikansk fotball mens han gikk 2. trinn videregående i Texas i 2002. Skolen han gikk på, tok ikke inn utvekslingselever på laget, men han fulgte skolens kamper og fikk også spilt «løkkefotball». Nå spiller han i både Tromsø Trailblazers, fra 2011, og i nystartede Bardu Wolverines.
– For utenforstående kan sporten virke som et kaotisk møljespill. Hva foregår?
– Man må få det tolket for å kunne se hva som skjer, forklarer Eyvin og nevner at spillet også kalles «sjakk på gress». Først så også han bare de ganske enkle elementene. Etter hvert forsto han mer.
– Spillets taktikk er veldig fascinerende, løp og pasninger spennende, vakre og matematiske. Stadig forstår jeg også nye ting. Det er alltid gøy! sier han.
Intenst samarbeid
Det han liker best ved spillet, er den sterke lagånden.
– Laget må samarbeide intenst i taktikkene. Dermed oppstår et solid kameratskap. Andre idretter er gjerne litt mer individualistiske.
– Er det noe negativt å si om sporten?
– At den medfører fare for blant annet alvorlige hodeskader. Det gjøres imidlertid et løpende arbeid for bedre sikkerhet, blant annet ved å endre reglene, og trenerne er også opptatt av trygt og sikkert spill.
Ikke for alle psyker
– Er det en sport for alle?
– Vi er en sport for alle kroppstyper, men ikke for alle psyker. Vi hadde for eksempel en liten fyr som brakk ribbeinet under sin aller første trening. Ham ser vi aldri mer, tenkte jeg. Men han spiller fortsatt, er blitt veldig god. Andre, som store og kraftige spillere, kan virke lovende, men så slutter de ...
Familien hans støtter opp om hobbyen.
Etterpåklok i gresset
– Kona følger aktivt med, og far og mor dukker opp når jeg spiller kamper på Østlandet. Får vi barn, vil jeg jo introdusere dem for sporten, men ingen tvang, sier Eyvin Sommerseth.
– Din verste spill-tabbe?
– Jeg husker en gang treneren mente jeg ikke var intensiv nok. Jeg tenkte: Bare vent til kampen, da skal jeg ta i. Men da jeg skulle blokkere under kampen, nølte jeg. Dermed ble jeg løpt ned, lå i gresset: Søren heller, jeg som skulle bevise på kamp! Men neste gang gikk det bedre.
– Og din største opplevelse?
– Det må bli to. Ett tap og én seier, sier han.
I 2015 tapte Tromsø-laget sin første kamp så det sang, forteller han:
– Men ingen kunne ta fra oss den overveldende følelsen av å ha fått det til. Vi spilte, vi skåret poeng! Året etter vant vi vår første seier. Det var like fantastisk.