Mens Torunn ryddet pulten for å pensjonere seg, dukket det opp en pakke

Torunn Wiig Warendorph hadde ryddet pulten sin på Ris skole og var på vei inn i en ny tilværelse som pensjonist. Så dukket det opp en pakke i postkassen.

– Jeg stusset litt da jeg åpnet den, forteller hun. Det var en biografi som het «Suzannah – fru Ibsen».

Den første tanken hennes var at boka ikke passet inn skolebiblioteket, der hun også hadde vært bibliotekar. Denne boka kunne ikke skolen ta seg råd til å kjøpe, hun ble nok nødt til å returnere den.

– Så åpner jeg boken og finner et kort som følger med. Det var da jeg fikk denne gode og dypt rørende følelsen, dette mitt gylne øyeblikk, sier Warendorph.

Kortet var fra mormoren til en av hennes 10.-klassinger, hun ville takke læreren på vegne av sitt barnebarn. Gutten hadde bedt mormoren sende læreren en hilsen med takk for at han hadde fått være hennes elev.

– Denne klassen hadde jeg hatt i norsk i tre år. «Petter» var en av disse tilbakeholdne elevene, han gjorde lite av seg i timene, holdt seg mye for seg selv i klasserommet, glemte lekser, var treg med innleveringer og muntlige prestasjoner og kom mye for sent. Gjennom årene på ungdomsskolen ble det mye faglig «puffing og dytting» av Petter fram mot avtalte mål, forteller Warendorph, som følte at hun hadde sukket og stønnet mer enn hun hadde smilt og oppmuntret.

– Og likevel så får jeg denne hilsenen fra en gutt som ikke har villet fortelle meg det selv, men som syntes det var viktig å få sagt at jeg hadde betydd noe for ham i disse tre årene. Det var den beste gaven jeg kunne få etter et helt arbeidsliv i ungdomsskolen. 

Torunn Wiig Warendorph tenker ofte på det at det lærere gjør i det daglige virket, ikke alltid synes.

– Vi står foran en klasse, prøver å se hver enkelt elev og møte deres behov. Som oftest lykkes vi og får den kontakten vi ønsker, men noen elever, sånne som Petter, gir aldri noen tilbakemelding på våre forsøk på kontakt. Oppmuntring og mas møter samme tause reaksjon. Og likevel har vi altså oppnådd kontakt, det er bare sånn at ikke alle har samme evne til å vise at de er glade for den utsettelsen, det ekstra puffet, den lille ekstra samtalen, sier den pensjonerte læreren.

Det var dette som gjorde denne gaven ekstra kjærkommen. Det ble hennes siste minne fra tiden som ungdomsskolelærere, det at hun utgjorde en forskjell uten at hun hadde vært klar over det.

– Gleden er at det er mange som Petter der ute, som faktisk setter pris på at vi aldri gir opp, selv om de aldri viser det med ord eller kroppsspråk. Og ekstra gledelig var det at min Petter ville bøte på tausheten sin etter tre år med en gave som har gjort pensjonistlivet mitt rikere. Vi må aldri gi opp, men huske at vi også betyr noe for dem som aldri sier noe, avslutter Warendorph.