Lærere i videregående må i stadig større grad kombinere undervisning på høyt faglig nivå med å ivareta den faglige utviklingen til elever som av ulike årsaker henger langt etter, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjon  Tone Lileng |  post@tonelileng.no
Lærere i videregående må i stadig større grad kombinere undervisning på høyt faglig nivå med å ivareta den faglige utviklingen til elever som av ulike årsaker henger langt etter, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjon Tone Lileng | [email protected]

Å styrke lærerrollen er avgjørende for å bringe videregående opplæring framover

I desember i fjor leverte Lied-utvalget sin første rapport til Kunnskapsdepartementet: Kvalifisert, forberedt og motivert. Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring.

Publisert   Sist oppdatert

Rapporten er omfattende, og den gir et godt bilde av videregående opplæring, slik det er nedfelt i lov- og regelverk. Men den faktiske tilstanden beskrives ikke. Det må hovedrapporten i større grad gjøre, mener jeg.

Skal ytre krefter (les OECD) definere lærerrollen i videregående?

Men fagene, da! Fagene!

Lærerrollen i videregående opplæring er sammensatt. Til tross for ulikhetene finnes det fellesfaktorer som påvirker og former. Jeg mener det er viktig å beskrive og forstå disse faktorene som påvirker lærerrollen.

Å styrke lærerrollen er avgjørende for å bringe norsk videregående opplæring framover. Jeg mener vi i større grad skal rendyrke faglæreren i videregående.

Mange mener faglæreren har gått for lut og kaldt vann i for mange år, holdt under av vekten på skoleutvikling og systemer for styringssignaler til det som kalles skoleeier. Dette må vi finne mer ut av.

Et helt sentralt kjennetegn ved lærerrollen i videregående er kravet om høy faglig kompetanse. Videregående opplæring er siste stigtrinn før ungdommene møter arbeidslivet som lærlinger eller høyere utdanning som studenter.

Ambisjonene for elevenes sluttkompetanse er høye. De høye ambisjonene for elevene fordrer lærere som er på et høyt faglig nivå, samtidig som de er dyktige pedagoger og didaktikere. Og vi har store utfordringer når det kommer til både kunnskap, ferdigheter og holdninger.

En kan jo spørre seg hvilken rolle skolen har spilt i utviklingen av den siste tids politiske utvikling med fake news og stygge angrep på ytringsfriheten. Har den stemoderlige behandlingen fagene har fått i den videregående skolen hatt noe å si?

Skal ytre krefter (les OECD) definere lærerrollen i videregående?

Og så kan man spørre: Skal ytre krefter (les OECD) definere lærerrollen i videregående?

Hva må til for at lærerne skal fortsette og elevene lære det de må kunne? Har lærere nok tid og rom til å drive undervisning, fornye seg og utvikle seg i faget? Jeg mener nei.

Har de godt nok handlingsrom til å møte ansvaret for å gi elevene den undervisningen og oppfølgingen de trenger for å bli studie- eller yrkesforberedte? Jeg mener nei.

Blir de pålagt for mange oppgaver og kontroll fra sentrale og lokale myndigheter slik at de blir fratatt friheten til å vurdere hva slags opplæring den enkelte elev trenger? Jeg mener ja.

Hva vil det si å være studieforberedt? Når frafallet i høyere utdanning er høyt i enkelte utdanninger, er det nærliggende å tro at en mulig årsak er svakt faglig grunnlag fra videregående. Det er ikke lærernes feil.

Lærere på bristepunktet

Lærere i videregående må i stadig større grad kombinere undervisning på høyt faglig nivå med å ivareta den faglige utviklingen til elever som av ulike årsaker henger langt etter.

I tillegg tar videregående skole inn ungdommer med kort botid i landet som mangler språkferdigheter og som i noen tilfeller har mangelfull skolegang fra hjemlandet. Dette er svært utfordrende, ja mer enn det. Det er en umulig oppgave å tilpasse læreplanene i videregående til disse elevene.

Jeg har snakket med lærere som har brutt ut i gråt når de har snakket om jobben sin.

Hvem skal læreren prioritere i en klasse på 30 elever? Jeg tror mange lærere er på bristepunktet av hva de kan tåle. Jeg har snakket med lærere som har brutt ut i gråt når de har snakket om jobben sin, og andre som har skrevet i frustrasjon på grunn av at de er overlesset av krav og strippet for tillit.

Klassestørrelse er mint like viktig i videregående som i barne- og ungdomsskolen. Jeg mener utvalget bør undersøke nærmere hvilke konsekvenser ulike forutsetninger og ulikt startnivå har for elevenes mulighet til å lykkes. Og hvordan vi kan sikre at flest mulig elever får gode forutsetninger for å lykkes i videregående.

Men vi må passe oss for å lage en skole som er beregnet kun for de som ikke består i dag, de fleste består nemlig – det er viktig å huske på.

Samtidig er også lærere i videregående skole de mest aktive når det for eksempel gjelder innspill til nye læreplaner, og det er mange historier om lærere som helt tydelig elsker jobben sin.

En stor svakhet når det gjelder lærernes mulighet til å gjøre en god jobb for elevene, er at mange skoler planlegger med bortfall av lovpålagte timer for å spare penger.

Disse skolene tilsetter færre lærere enn det de faktisk trenger og øker arbeidsbyrden til lærerne. Dette må utvalget se nærmere på, fordi det har så store konsekvenser og fordi det er et strukturelt problem.

Utstyr, læremidler og spesialrom

Vi har solid dokumentasjon på at mange videregående skoler mangler det utstyret eller de råvarene det er behov for i opplæringen. Det er viktig at utstyret ved alle de videregående skolene fornyes og oppdateres jevnlig.

Læreplanene i fagfornyelsen legger opp til tidlig fordypning i programfagene og større innslag av dybdelæring. Spesialrom som kjemi- og fysikksaler, laboratorier, kjøkken, verksteder og lignende er viktige for elevenes muligheter til å nå målene for opplæringen og for at elevene får grunnleggende kunnskaper om sitt yrke.

Men skal videregående ta mål av seg å matche den rivende utviklingen innenfor teknologi, eller må vi drøfte hva vi som samfunn faktisk kan tilby?

Se for eksempel på utviklingen i bilbransjen. Vil fylkeskommunene klare å oppgradere utstyret i takt med utviklingen?

Er det heller bedre å satse på det helt grunnleggende i fagene og det grunnleggende praktiske i yrkene i en verden som spinner fortere og fortere?

Noen må vel ha den grunnleggende kunnskapen til å lage alle disse dingsene vi bruker i dag? Hvilke forventninger bør vi ha til skolen?

11. år – løsning eller problem?

Er innføring av et 11. år svaret på å møte elever med svake ferdigheter fra grunnskolen? Svaret mitt er nei.

Er innføring av et 11. år svaret på å møte elever med svake ferdigheter fra grunnskolen? Svaret mitt er nei.

Det bærer preg av lappeteppepolitikk. Det er som å sette et plaster på et benbrudd. Samme hvor mye man plastrer, vil man fremdeles halte. «Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamnlange», sa Gunnlaug Ormstunge. Det spørs om ikke en mer produktiv tilnærming ville vært sykemelding.

Når det likevel er en diskusjon om det 11. året: Hvor skal ressursene til dette komme fra? Fylkene har ikke ressursene. Se bare på hvordan flere og flere fylkeskommuner sparer penger ved å planlegge med bortfall av timene til elevene.

Hverken yrkesfaglærere eller fellesfagslærere har kompetanse til å undervise på grunnskolenivå. Da må det i så fall ansettes lærere med denne kompetansen. Og vi kjenner til de store utfordringene med rekruttering av lærere kommunene har. Dette vil gjøre denne utfordringen større. Utfordringene står i kø i videregående opplæring, dette er bare noen av dem. Resten er ikke glemt. La oss håpe at rapportene fra Lied-utvalget kan hjelpe oss å sette søkelyset på utfordringene, og hjelpe til å løse dem.