Annonse
Debatt

Barnehagen har et potensial til å hjelpe barn som opplever samlivsbrudd. Mange av tiltakene som barnehagen kan bruke kan være enkle, men helt sentralt er det at personalet i barnehagen trenger og utvikler kompetanse til å møte barn som på grunn av samlivsbrudd er i en vanskelig livssituasjon, skriver Hanne Skjelten Tveit og Ingunn Størksen. Ill.foto: Pal Csonka, Free Images

«Barnehagepersonalet bør ha kompetanse på hvordan de kan møte barn som opplever samlivsbrudd»

Hvilke erfaringer har familieterapeuter med symptomer hos små barn som opplever samlivsbrudd, og hvilke tiltak anbefaler de for norske barnehager. Studien som presenteres her indikerer at barnehagepersonalet har et potensial for å kunne forebygge vansker og hjelpe barn og foreldre som opplever samlivsbrudd.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

Nasjonal statistikk viser høy forekomst av samlivsbrudd. Flere og flere barn tilbringer store deler av dagen i barnehagen, og regjeringen ønsker full barnehagedekning (Statistisk sentralbyrå, 2009b). Med bakgrunn i denne statistikken vet vi at barnehagepersonalet i norske barnehager stadig møter barn som opplever at foreldrene går fra hverandre. Ettersom forskning viser at samlivsbrudd kan utgjøre en risiko for barnet, er det viktig at personalet i barnehagen har kunnskap om mulige reaksjoner og symptomer, og at de innehar kompetanse på hvordan de kan møte barn som opplever samlivsbrudd. Målet med denne studien var å få innsikt i familieterapeuters erfaringer med små barn og samlivsbrudd, samt å få råd om mulige tiltak i barnehagen. Studien er basert på en tidligere masteroppgave (Tveit, 2011) i forskningsprosjektet BAMBI (www.uis.no/bambi).

Tidligere forskning peker mot at voksnes aktive tilstedeværelse og støtte kan fremme positiv utvikling og tilpasning hos barn som opplever samlivsbrudd (Størksen, 2007). Det synes å være få aktive tiltak for denne gruppen barn i norske barnehager (Hansen, 2009). Flere ting tyder derfor på at norske barnehager har behov for råd og veiledning for å støtte små barn som er i denne situasjonen. I den sammenheng var det aktuelt å søke erfaringer fra et annet felt, nemlig familieterapifeltet, der man kan få innsikt i deres måte å arbeide med barn og familier som opplever samlivsbrudd.

 

Små barn og samlivsbrudd

Den årlige skilsmissestatistikken viser hvor mange barn som berøres av at foreldre enten tar ut separasjon eller får innvilget skilsmisse. I 2003 opplevde totalt 15 400 barn (0-17 år) at foreldrene tok ut separasjon og 11 400 barn at foreldrene fikk innvilget skilsmisse (Statistisk sentralbyrå, 2005). For samboere finnes ingen presis statistikk. Statistisk sentralbyrå anslår at 24 % av ekteskapene som inngås i dag,   vil ende i skilsmisse innen de første ti årene. Dette kan indikere at flere barn som opplever samlivsbrudd, går i barnehagen når de opplever at foreldrene går fra hverandre (Statistisk sentralbyrå, 2009b). Samlivsbrudd kan defineres som «livsbrudd», det at ektefeller eller samboere skiller lag (Bokmålsordboka, 2008).

 

Aktuell teori om betydningen av tidlige relasjoner

«Objekt-relasjonsteori er en teori om hvordan tidlige følelsesmessige relasjoner etableres og utvikles, altså vår kontaktutvikling»

 


Barn som opplever samlivsbrudd, vil ofte kunne føle tristhet, sinne og stress i en periode etter bruddet. (Abrahamsen, 1997:59). Teorien handler om barnets kontaktutvikling slik den manifesterer seg på det indre plan, altså hvordan relasjoner gjenspeiler seg i barnets indre opplevelsesverden: «Tilknytning er de emosjonelle bånd som knytter barnet til sine omsorgspersoner over tid og sted» (Abrahamsen, 1997:69). Små barn er avhengige av en eller noen få trygge relasjoner for å komme i gang med sin emosjonelle utvikling. Den tidlige og nødvendige relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene danner grobunnen for den kognitive utviklingen hos barnet og grunnlaget for senere relasjoner (Hart, 2009). Positive barndomsopplevelser er derfor viktige forutsetninger for å skape empatiske, ansvarlige og kreative voksne. Pianta (1999) skriver at relasjoner er viktige gjennom hele livsløpet, og at relasjoner har innvirkning både på læring, trygghet og utvikling i barnets tidlige år. Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse (Størksen, 2009).

Stress og mestring ved samlivsbrudd Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse og kan utløse en form for reaksjon (Amato, 2000). Flere forskningsartikler om små barn og samlivsbrudd konkluderer med at barn kan reagere med endret atferd eller emosjonelle vansker (Leon, 2003). I en norsk studie som fokuserte på 5-åringers egne opplevelser, kom det frem at de som hadde opplevd samlivsbrudd, uttrykte mer frustrasjon, tristhet, ensomhet og bekymring enn de andre barna (Størksen, Thorsen, Øverland og Brown 2011). Amato (2000) beskriver et samlivsbrudd mellom to personer som en prosess som starter allerede før samlivet avsluttes. Det å oppleve et samlivsbrudd setter i gang flere stressende faktorer som virker inn på menneskene som er involvert i prosessen, for eksempel flytting eller tap av kontakt med den ene forelderen. Beskyttende faktorer, for eksempel ressurser i nærmiljøet, spiller også en betydningsfull rolle i hvordan barnet eller den voksne mestrer å tilpasse seg den nye situasjonen. Det er således den totale individuelle kombinasjonen av stressende og beskyttende faktorer hos personen som avgjør omfanget og varigheten av reaksjonene hos den enkelte.

Også ressurser som for eksempel støttende voksne i barnehagen kan ses på som en mulig beskyttelsesfaktor. Målet med min studie var å få innsikt i familieterapeuters erfaringer med små barn og samlivsbrudd, samt å få råd om mulige tiltak i barnehagen.

 

Metodisk tilnærming

Studien hadde en kvalitativ tilnærming, og som metode ble det brukt fortolkende fenomenologisk analyse eller, på engelsk, Interpretative Phenomenological Analysis (IPA) (Smith, 2009). IPA er en kjent metode innenfor psykologi, men den har i de senere år også blitt brukt i studier innen humanistiske, sosiale og helsefaglige disipliner (ibid.: 1). IPA vektlegger individers forståelser av sine livserfaringer, og metoden fokuserer på opplevelsen av erfaringer ut fra informantenes egne premisser. Det teoretiske grunnlaget for IPA bygger både på fenomenologi, hermeneutikk og ideografi.

Analysemetoden i IPA har seks steg, og man tar for seg et case om gangen. Stegene inkluderer:

  • Lesing og omlesing
  • Eksplorerende koding
  • Danning av temaer
  • Kobling mellom sentrale temaer
  • Gå videre til neste case
  • Se på mønstre på tvers av caset

 

Utvalget i studien og etiske overveielser

Informantene i denne studien var familieterapeuter/psykologer som arbeider    i et familievernkontor eller barnepsykiatrisk poliklinikk på Sør-Vestlandet. Kriteriene for å være med i studien, var at de hadde erfaringer og kunnskaper rettet mot arbeid med foreldre og små barn som har opplevd samlivsbrudd. Studien inkluderte fire informanter, en fra barnepsykiatrisk poliklinikk og tre fra et familievernkontor.

Etiske betraktninger skal være en del av hele forskningsprosessen, fra planlegging til rapportering (Kvale, 2001). Dette studiet ble meldt til og godkjent av personvernombudet for forskning (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste – NSD), og alle retningslinjer fra NSD ble nøye fulgt opp.

 

Resultater og diskusjon

På bakgrunn av analysen ble resultatdelen delt i to hoveddeler: (1.) erfaringer fra familievernkontor og barnepsykiatrisk poliklinikk med små barn og samlivsbrudd og (2.) råd og mulige tiltak i norske barnehager. Resultatene vil nå bli presentert og diskutert opp imot aktuelle dokumenter, teori og forskning.

I analysen kom det frem fire viktige tema knyttet til erfaringene fra institusjonene informantene jobbet i: (1) små barns symptomer og reaksjoner ved samlivsbrudd, (2) utfordringer med små barn og samlivsbrudd, (3) tilknytning og lojalitetskonflikt og (4) omsorgstiltak.

 

Små barns symptomer og reaksjoner ved samlivsbrudd

Barn kan oppleve samlivsbruddet som en stor forandring i sine liv. Informantenes erfaringer var at de fleste barn hadde en reaksjon, og at de viste tegn til urolighet, utrygghet og usikkerhet. Et eksempel fra en informant var:

«Samlivsbrudd kan påvirke i den grad at man blir litt usikker. Det som har vært trygt og godt, er ikke så trygt og godt lenger. Så det er litt med det man vet noe om i all utvikling … at er du trygg og vet hva som skal skje … at du lever i en situasjon der det er trygt og godt. Hvis samlivsbruddet oppstår og det blir lite forklart og skaper lite forutsigbarhet, kan dette skape en form for utrygghet og usikkerhet. Kanskje barnet stopper litt opp i utviklingen. Noen barn blir innadvendte, forsiktige, mens andre tar det mer ut».

 

Barn som befinner seg i en vanskelig livssituasjon, vil kunne endre atferden sin (Lilleberg & Rieber-Mohn, 2010). Det er kanskje et av de tydeligste tegnene på at det har skjedd endringer i barnets livssituasjon (ibid.). Reaksjoner som kan fremtre, kan være psykologiske, atferdsmessige, sosiale og av akademisk og læringsmessig art, og de kan fremtre i ulike arenaer som i hjemmet, i barnehagen eller andre steder. Dette er normale reaksjoner på unormale hendelser, men det er reaksjonens styrke og varighet som er avgjørende for om barnet har behov for mer hjelp (Raundalen & Schultz, 2006). Barn er svært forskjellige og vil ha ulike reaksjoner. Derfor er det vanskelig å prognostisere hvordan og hvor alvorlig reaksjonen vil bli (King, 2001). Eksempler som kom frem i intervjuene, var reaksjoner som tilbakeholdenhet, kortvarig regresjon, forsinket utvikling, aggressivitet, taushet med mer.

Reaksjonenes varighet ved samlivsbrudd er svært forskjellig. Det skilles mellom korttidsreaksjoner som varer opp til to år etter at barnet blir informert om samlivsbruddet,    og langtidsreaksjoner (Carr, 2006, Ellnby, 2000, King, 2001, Leon, 2003). Den ene informanten påpekte at hvis ikke disse «normale» korttidsreaksjonene blir fanget opp, vil det få store konsekvenser for barnet. Leon (2003) viser til at de fleste barn opplever den første perioden som vanskeligst, men når den er over, vil barnet gjenoppta den naturlige utviklingen. Blir barnets behov satt til side, vil det være fare for at korttidsreaksjonene legger grunnlag for at barnet kan få atferdsvansker eller sosiale og emosjonelle vansker. Longitudinelle studier viser at barn som opplever samlivsbrudd, har en forhøyet risiko for ulike vansker senere i livet (Clarke-Stewart & Brentano, 2006).

Barn som opplever samlivsbrudd, vil ofte kunne føle tristhet, sinne og stress i en periode etter bruddet (Clarke-Stewart & Brentano, 2006, King, 2001). Små barn har ofte ikke forutsetninger for å forstå hva som skjer, og de kan derfor bli forvirret. For barn i førskolealder er foreldrenes fysiske tilstedeværelse et grunnlag for deres trygghet. Når en av foreldrene blir borte fra barnet, kan barnet bli bekymret og utvikle redsel for å bli forlatt av den andre forelderen (Clarke-Stewart & Brentano, 2006).

 

Utfordringer med små barn og samlivsbrudd

Informantene hadde ulike synspunkt knyttet til utfordringene med små barn som opplever samlivsbrudd. En informant var svært opptatt av den kulturelle utfordringen, med tanke på at samlivsbrudd er noe som er tabuisert og det ikke snakkes for høyt om. Informanten mente at dette kan skape en fare for at man neglisjerer barnets traume:

«En av de store utfordringene er en kulturell utfordring. Både det at det blir tabuisert, men likevel er det blitt så vanlig. Men jeg tror at inne i den kulturelle biten er det også en neglisjering av det traumet det er for barn å oppleve samlivsbruddet»

Selv om samlivsbrudd er noe man kanskje vegrer seg for å snakke om, er det viktig at barnets ytringer blir hørt, sett og akseptert. Foreldrenes tilstedeværelse kan påvirkes av endringer som flytting, dårligere økonomi og fysiske eller psykiske vansker. Slike bearbeidelser kan føre til at foreldrene endrer sin måte å ivareta barnet på (Sviggum, 2000). Dette kan i neste omgang påvirke barnets tilpasning (Carr, 2006, King, 2001, Sviggum, 2000). Voksnes lydhørhet blir ofte redusert når de opplever samlivsbrudd (Haaland, 2002). Dette vil være en utfordring og risikofaktor for barnet dersom barnets opplevelse avvises. Når barnets følelser og ytringer ikke blir hørt, får barnet kanskje et dårlig grunnlag til å skape sin egen historie (ibid.).

En annen informant var opptatt av det følelsesmessige klimaet hjemme, og så på det som en utfordring. Små barn kan reagere på foreldrenes væremåte og endringer hos foreldrene. To av informantene påpekte også vanskeligheten med å sette barnet i fokus i en slik situasjon, og viktigheten av å holde fokus på barnet kom tydelig frem i informantenes uttalelser. Dette kan innebære at foreldrene ikke må avtale samvær kun ut fra egne behov og ønsker, men ta høyde for hva som er best for barnet. Forskning understreker viktigheten av at barnet får opprettholde god kontakt med begge foreldrene etter samlivsbruddet. Videre har både kvaliteten og kvantiteten betydning for barnets håndtering (Sviggum, 2000). Faren for mangelfull kvalitet ved samvær, samt følelse av doble liv og at barnet føler at det må velge mellom foreldrene, kan forårsake en lojalitetskonflikt for barnet, som kan få store konsekvenser.

 

Utrygg tilknytning og lojalitetskonflikt

Informantene fremhevet betydningen av struktur og forutsigbarhet. En informant påpekte faren ved å miste den trygge basen for et lite barn. I tillegg ble det antydet at barnet kan oppleve å måtte velge mellom foreldrene sine, noe som er uheldig for et lite barn som egentlig skal konsentrere seg om sin egen utvikling. En informant var svært opptatt av hvor viktig det er at barnet blir sett, hørt og akseptert i en slik situasjon. Hvis ikke, kan de «normale» korttidsreaksjonene gå over til større vansker, som sosiale og emosjonelle vansker (se også Carr, 2006).

 

«Hvis ingen tar tak i det eller at foreldrene ikke klarer å samarbeide, så ligger en del av disse symptomene til grunn for at barn kanskje får atferdsvansker, sosiale vansker, emosjonelle vansker.»

 

Relasjonen mellom barnet og foreldrene kan endres som en konsekvens av et samlivsbrudd, men dette er svært individuelt (Sandler mfl., 2003). Leon (2003) viser til at barnets tilknytning til foreldrene kan endres. Likevel vet man ikke om det er samlivsbruddet som fører til eventuelle vansker for barnet, eller om det er konflikten mellom foreldrene før samlivsbruddet som er årsaken (Leon, 2003). En av informantene var veldig opptatt av den trygge basen barnet har hos sine foreldre, og faren for at den vil forsvinne hos begge foreldrene når de velger å gå fra hverandre. Når den trygge basen blir skaket, kan det få store konsekvenser for barnet (Bowlby, 1988). Et samlivsbrudd kan være en stor belastning for de to voksne partene. Det kan føre til at barnets behov blir neglisjert, og barnet kan i verste fall bli utsatt for omsorgssvikt. Dette er igjen med på å påvirke barnets tilknytning til sine foreldre.

Et tema som den ene informanten var opptatt av, var konsekvensene av å vokse opp i en konfliktsone. Det kan prege barnet med hensyn til tilknytning i voksenlivet, relasjonsbygging og konflikthåndtering. Informanten mente at foreldrenes konflikt ville farge barnets syn på verden og hvordan verden er å leve i. Derfor er foreldrenes håndtering av konflikten en viktig faktor som har stor betydning for barnets håndtering (King, 2001). Olsen og Johnson (2011) påpeker at det er viktig at foreldrene klarer å forsone seg med skilsmissen og unngår å skape en krigssone. Moxnes mfl. (1999) påpeker at kvaliteten på foreldresamarbeidet er spesielt viktig. Dette er i samsvar med informantenes opplevelse. I situasjoner der foreldrene har håndtert situasjonen på en positiv måte, har barnet også tilpasset seg bra.

 

Omsorgstiltak i familievernkontor og barnepsykiatrisk avdeling

Omsorgstiltakene informantene beskrev, var blant annet å gi barnet en årsak for bruddet. Barnet trenger en årsak, slik at det kanskje forstår, og ikke tror at det har noe med en selv å gjøre. En av informantene påpekte at de eldste barna i barnehagen kan få skyldfølelse og dårlig samvittighet. To av informantene var opptatt av å beholde den trygge basen, og at barna må føle at de har «lov» til å være glad i begge foreldrene. Det ble også belyst at hvis barnet har andre voksne som det har nær relasjon til, vil det være en god støtte i en slik situasjon. En av informantene påpekte også viktigheten av å ha en nøytral arena, der barnet kan være sitt «gamle jeg». I tillegg var flere av informantene opptatt av hvor viktig forutsigbarhet er etter et brudd. En informant sa:

«I denne perioden kan kanskje ikke barnet bruke foreldrene sine på samme måte som før, som en trygg base, en plass de kommer for å få trøst, en plass de blir sett på en god måte, der folk er tonet inn for å se barnet følelsesmessig.»

Barn i denne aldersgruppen får ofte skyldfølelse og kan føle ansvar for foreldrenes samlivsbrudd. Slike reaksjoner henger sammen med at barn i førskolealder befinner seg på det egosentriske stadiet (Abrahamsen, 1997). Samtaler og årsaksforklaringer kan være med på å oppklare misoppfattelsen av situasjonen. Dette var informantene svært opptatt av. Barnet trenger å få en årsak til bruddet. Moxnes mfl. (1999) viser til at barn som har fått en årsak og informasjon om hva som skal skje, trolig opplever samlivsbruddet lettere enn barn som ikke har fått denne informasjonen. En god samtale med barnet kan være med på å oppklare slike misforståelser av situasjonen (Hetherington, i Clark-Stewart, 2000).

En av informantene mente at det kan være vanskelig og utfordrende å samtale direkte med foreldre om samlivsbrudd. Derfor kan det ofte føles enklere å snakke med personer som befinner seg på utsiden av situasjonen, som barnehagepersonalet, tanter og onkler eller besteforeldre. Et slikt syn understreker viktigheten av at personalet i barnehagen er forberedt og utrustet til å møte barn som trenger noen å snakke med. Pianta (1999) er svært opptatt av at relasjoner til voksne i barnehagen kan kompensere for vansker med relasjoner i barnets hjem.

Et annet viktig omsorgstiltak informantene påpekte, var å skape trygge rammer rundt barnet og vedlikeholde den trygge basen. Ekstra omsorg, tilrettelegging og tilgjengelighet fra de voksne er sentrale elementer. Barn som opplever samlivsbrudd, opplever også et brudd i relasjonen med en av sine tilknytningspersoner. Barnet kan gjerne reagere med redsel og frykt for å bli forlatt (Bowlby, 1988). Derfor er det svært viktig å beholde de gode og trygge rammene som barnet allerede er kjent med, både hjemme og i barnehagen.

Et annet viktig omsorgstiltak er at barnet har muligheter for å være i en annen nøytral arena, der det kan gå inn og ut, og være sitt gamle «jeg». Det kan for eksempel være hos tanter og onkler, besteforeldre, eller i barnehagen. Allikevel er det ikke alle barn som klarer å legge bort tankene om samlivsbruddet, selv om de er i den nøytrale arenaen. Hvis man da overdriver bruken av den nøytrale arena, kan det kanskje resultere i noe som kan ligne på «null-budskap» (Hamilton, i Abrahamsen, 1997). Når man ikke åpner opp for samtale og bekreftelse av de vanskelige følelsene, kan den voksne stå i fare for å signalisere at barnets følelser og opplevelser ikke er reelle eller viktige, og at de ikke er verdt å ta hensyn til (Hansen, 2009).

 

Råd og mulige tiltak til barnehagen

Det andre hovedtemaet som kom frem i intervjuene, dreide seg om råd og mulige tiltak i barnehagen. Informantene hadde flere råd og forslag til mulige tiltak som kunne benyttes i barnehagen. Likevel var det seks tema som utkrystalliserte seg. Alle de fire informantene var opptatt av

(1) kompetanse i barnehagen, (2) foreldresamarbeid, (3) veiledning, (4) bekreftelse av situasjonen, (5) bruk av metaforer og (6) balansert fokus. Det at temaene henger gjensidig sammen, er illustrert i Figur 1 (se side 32).

 

Usikkerhet og behov for kompetanse blant personalet

Et av de viktigste områdene som ble fremhevet, var behov for kompetanse blant personalet. På mange måter kan dette ses på som et overordnet tema i det informantene snakket om. I barnehagen møter en mange ansatte med ulike former for erfaringer, kulturell bagasje, utdanning med mer. Det personen har med seg fra før i den kulturelle bagasjen, vil påvirke hvordan vedkommende tenker og handler i den aktuelle situasjonen. Kulturkonteksten spiller således direkte inn i situasjonskonteksten (Bakhtin, 1998). Det innebærer at kvaliteten og kompetansen vil variere fra barnehage til barnehage. Det å sikre felles kompetanse omkring barn og samlivsbrudd blir derfor viktig.

Dyregrov (2004) mener at psykologiske konsekvenser av samlivsbrudd er godt dokumentert, men at man mangler kompetanse og kunnskap om pedagogiske oppfølgingsbehov. Hvordan påvirker samlivsbruddet barnet? Hvilke konsekvenser på kort og lang sikt kan dette medføre for barnet? Slike spørsmål har vært i forskningens søkelys over lang tid (Thuen, 2001).

I Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2006) kommer det frem at alle barn har rett til omsorg, og at de skal møtes med omsorg ut fra sitt nivå og sitt behov. Omsorgsplikten stiller krav til personalets kompetanse, medvirkning og åpenhet overfor det unike hos hvert enkelt barn, i situasjonen og i hele barnegruppen. Omsorg har stor verdi i seg selv og defineres som «care», omtanke, det å ta vare på, det å sørge for, gi stell, pleie eller varetekt (Bø & Helle, 2006). I barnehagesammenheng blir betydningen av omsorg brukt om pedagogisk riktig ivaretakelse og stimulering med hensyn til oppdragelse av barn (Bø & Helle, 2006). Omsorg er dermed nært knyttet til danning, helse og trygghet, og er samtidig en forutsetning for barns utvikling og læring. En informant uttalte:

 

«Alle som jobber i barnehage, bør ha kompetanse på hvordan man møter og handler med barn i krise»

 

Tidligere forskning viser at voksnes aktive tilstedeværelse og støtte kan fremme utvikling og tilpasning hos barn som opplever slike brudd (Størksen, 2007). Derfor er barnehagepersonalet avhengig av kunnskap og kompetanse på området knyttet til samlivsbrudd. Bø (2002) skriver at det er viktig for fagfolk å vite at alt arbeid de gjør som fører til et bedre tilbud for barna, blir en støtte for foreldrene, og gjennom dette en styrke for barna: «Institusjonen virker direkte på barn, og virker dessuten indirekte gjennom sine virkninger på foreldrene» (Bø, 2002:188). Personalets kompetanse vil være avgjørende for personalets måte å møte barna og deres familie på.

En god og åpen dialog mellom barnehagen og foreldrene er en viktig del av prosessen.

Foreldresamarbeid Samarbeid med hjemmet er en svært viktig faktor i utviklingen av relasjoner og samspill hos barnet (Abrahamsen, 1997). Dette kommer også klart frem i formålsparagrafen i barnehageloven (2006), der det står at: «Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnets hjem.» (Kunnskapsforlaget, 2006:7) Alle de fire informantene var opptatt av et gjensidig og godt samarbeid mellom foreldrene og de ansatte i barnehagen. Når foreldrene opplever at barnehagen er et godt sted å være, oppleves institusjonen som en god støtte for barnet (Bø, 2002). En god og åpen dialog mellom barnehagen og foreldrene er en viktig del av prosessen. Derfor må foreldrene tidlig informere personalet dersom de velger å gå fra hverandre.

Thuen (2004) påpeker at det er viktig at personalet i barnehagen får nødvendig informasjon knyttet til familiens situasjon.

Like viktig er det at det blir lagt vekt på informasjon og kommunikasjon mellom barnehagen og hjemmet videre i prosessen. Foreldrene må holdes oppdatert dersom det oppstår spesielle hendelser eller atferdsendringer hos barnet. En annen informant mente at kanskje en foreldresamtale med avdelingsleder ville være nyttig etter et brudd. Da kan aktuelle problemstillinger bli drøftet, samt råd og tips. Ifølge Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2006) skal kontakten mellom barnehagen og foreldrene bygge på gjensidig respekt og anerkjennelse for de ulike partenes ansvar og oppgaver overfor barnet. En av informantene uttalte:

 

«Barnehagepersonalet trenger å vite når barnet er hos hvem. Er der noen forskjell hos foreldrene? De trenger noen klare rammer, slik at personalet blir trygge i situasjonen».

 

Informantene påpekte at som personale i barnehagen må   en være med på å bevisstgjøre foreldrene på at den nye livssituasjonen ikke kun handler om dem som foreldre, men at den også har påvirkning på barnet. Det er viktig å ha barnet i fokus og at foreldrene forstår at barnehagepersonalet ønsker det beste for barnet. Derfor må barnehagen også være tydelig på at de ikke ønsker å involvere seg i konflikten mellom foreldrene. Barnehagen bør jobbe for å sikre god dialog og informasjonsflyt mellom alle aktuelle parter. Et godt samarbeid mellom foreldrene og et eventuelt støtteapparat er en forutsetning for å tilrettelegge best mulig for barnet (Rammeplanen, 2006). Et samarbeid mellom barnehagen og foreldrene kan ha som mål å gi barnet en opplevelse av forutsigbarhet og kontinuitet. Da er det spesielt viktig at barnehagen og foreldrene har samme forståelsesramme for hvordan en skal møte barnet, noe som kan være med på å gi barnet sammenheng (Antonovsky, 1988).

Viktig å henvise videre og motta veiledning Barnas atferd kan endres ved et samlivsbrudd, men det er grad av reaksjon og varighet som viser om barnet har normal reaksjon eller ikke (Raundalen & Schultz, 2006). Informantene påpekte at det er viktig for barnehagen å ha kunnskaper om reaksjonsmønstrene. Videre mente de at det er viktig at barnehagen vet når de må kontakte hjelpeapparatet. Et sentralt stikkord her er henvisningskompetanse. Man må vite hvor grensene går for hva det er mulig å gjøre innenfor barnehagens rammer, og når man har behov for hjelp fra andre (Raundalen & Schultz, 2006).

Informantene mente også at det var variert kunnskap og kompetanse i barnehagen, men at barnehagepersonalet var egnet til å møte barn som befinner seg i en slik livssituasjon. Likevel var de opptatt av at barnehagen ikke måtte være   for forsiktig med å kontakte hjelpeapparatet. En av informantene uttalte: «Er man usikker, kan man melde det opp til et konsultasjonsteam». Informanten påpekte at et konsultasjonsteam i kommunen vil kunne gi råd og veiledning om videre gang i prosessen.

«Gode institusjoner fungerer sjelden i isolasjon» (Bø, 2004:188). Når foreldre opplever at barnehagen har gode forbindelser med andre gode støttespillere utenfra, kan det gi foreldrene en ekstra trygghet og en oppfatning av at «vi er mange sammen» (ibid.). Da vil de oppleve at barnets barnehage har gode ressurser i ryggen. Lilleberg og Riber-Mohn (2010) viser til barnehagens sentrale betydning for barnevernstjenestens arbeid for å hjelpe barn på riktig måte. Barnevernstjenesten ser ikke barn og foreldres samspill i naturlige kontekster, og et godt samarbeid med barnehagen kan være det som avgjør om barnet får riktig hjelp eller ikke.

 

Bekreftelse av situasjonen – den vanskelige samtalen

De fire informantene var opptatt av at barnehagen må skape et støttende miljø som er trygt og godt, der barnet kan få bekreftet den nye situasjonen i livet sitt. En viktig oppgave for barnehagepersonalet er å gi signal til barnet om at den voksne vet hva som har skjedd. Personalet må signalisere at de er villige til å stille opp som en trygg base for barnet. Det er viktig å gi barnet anerkjennelse for sine følelser. En av informantene uttalte:

 

«Gi klart uttrykk for at man vet hva som foregår hjemme, og at barnet vet at det kan komme tilbake til denne personen og snakke om det om den ønsker».

 

Dette er også i tråd med teorien om et «holdende miljø» (Abrahamsen, 1997). Barnet må få møte et miljø eller en trygg base som bekrefter og normaliserer følelsene. Et støttende miljø preget av anerkjennelse og bekreftelse, kjennetegnes av omsorg. Beskrivelsen av den voksnes emosjonelle nærvær er i samsvar med Winnicotts (1990) begrep «primary maternal occupation». I et slikt miljø opplever barnet at egne følelser blir tatt på alvor, noe som er svært viktig. To av informantene påpekte faren ved å neglisjere barnets traume i forbindelse med samlivsbrudd. Når barnehagepersonalet signaliserer omsorg, innlevelse og varme, betyr det at de voksne i barnehagen er emosjonelt tilgjengelige for barnet (Abrahamsen, 1997).

Ut fra informantenes tilbakemeldinger og tidligere forskning kan førskolebarn reagere med regresjon, noe som innebærer en tilbakegang i utviklingen. Det betyr at barnet enten kan begynne å tisse på seg igjen, være stresset, urolig, usikker, utrygg, aggressiv, innadvendt med mer. Slike reaksjoner viser at barnet er inne i en vanskelig prosess og har behov for støtte i prosessen (Clark-Stewart, 2000). Denne gruppen barn skårer også lavere på psykologisk tilpasning, selvfølelse og sosial kompetanse (Amato & Keith, 1991). Alt tilsier at barn i denne situasjonen trenger et «holdende miljø» (Abrahamsen, 1997), der voksne fokuserer på barnets beste, bekrefter situasjonen og anerkjenner barnets reaksjoner. Ifølge Amato (2000) er antall beskyttende faktorer for barnet med på å støtte barnet gjennom denne prosessen, og kan være med på å motvirke den negative effekten av foreldrenes samlivsbrudd.

 

Bruk av metaforer

Informantene hadde gode erfaringer med bruk av metaforer med barn som opplever samlivsbrudd. En bok og en film ble anbefalt av informantene, og de tar opp temaer som er nært knyttet til barnets familiesituasjon. Bruken av denne type metafor gir rom for gjenkjennelse og identifikasjon (Mossige, 1996). Det gjør det mulig for barnet å identifisere seg med personen i fortellingen, noe som kan bidra til at barnet ikke føler seg så alene med sine utfordringer. Gjennom fortellingen kan barnet kanskje oppleve anerkjennelse for egne reaksjoner. En metafor er et begrep som omfatter billedlige fremstillinger, historier, fabler og myter (Mossige, 1996), der opplevelsen eller situasjonen blir gjenskapt i en annen situasjon. Å bruke metaforer vil ifølge Mossige (1996) åpne for muligheten til å se flere handlingsalternativer og mulige løsninger på situasjonen. Både boka «Even og skilsmissen» (Haaland, 1996) og filmen «Sylvester sjørøvermus» (Stemland, 2006) avslutter med alternative løsninger, og gir leseren og seeren et håp om at det er mulig å håndtere situasjonen.

Forskning viser at det er nyttig for barn å sette ord på det de opplever som vanskelig (Mossige, 1996). Det er med på å gjøre det lettere for barnet å forstå hva som skjer og gir dem mulighet til å sette det inn i en kontekst. Ellers er det fare for at hendelsen blir liggende som et følelsesmessig ubehag.

 

Balansert fokus

Informantene fremhevet viktigheten av å balansere fokuset, slik at det verken blir problematisering eller neglisjering av barnets reaksjoner og symptomer. En av informantene påpekte at det er viktig å ikke være redd for å snakke med barnet, men likevel ikke overdrive:

 

«Man må ikke lage drama omkring det. Det er en naturlig sorgprosess som er nyttig. Det er viktig for barnet å ha en arena å ta det ut i».

 

Fokuset må være å se barnet i sin helhet. Det samme gjelder motsatt vei, det er viktig å bekrefte barnets situasjon og ikke neglisjere den nye livssituasjonen. Det handler om å finne en balanse mellom å være åpen for barnets formidling, men samtidig respektere at barn ikke alltid har behov for å snakke om det. Bowlby fremhever kommunikasjonsfrihet som en faktor i samspillet som skiller kommunikasjonen i trygge og utrygge tilknytningsforhold (Bowlby, 1988 i Hart, 2009). Det innebærer et samspill preget av samtaler med følelsesuttrykk og berøring av mange forskjellige og personlige emner. Små barn har kanskje ulike former å kommunisere på. Noen har mye språk, mens andre har mindre. Noen uttrykker seg gjennom atferd, mens andre er innadvendte. Det vil derfor være stor forskjell på hvordan barn uttrykker sin kommunikasjonsfrihet. Ved et samlivsbrudd blir det nødvendig å balansere forholdet mellom det å overtolke og neglisjere. Ellers kan barnets opplevelse av egne følelser lett bli falske. Barnet har behov for å uttrykke seg, og barnehagen vil være en god arena der barnet kan være seg selv og sette ord og uttrykk på sine følelser og behov.

Skal et barn bli sett og kunne se seg selv, må det ha fått internalisert opplevelsen av å bli sett, og fått respons på seg selv av sine nære omsorgspersoner. Disse kan også være personale i barnehagen. Det kan bare skje ved at barnet gang på gang får oppleve et slikt samspill (Winnicott, 1990), noe som er Winnicotts hovedfokus. Han mener at når barnet ser inn i en omsorgspersons øyne, fungerer det som et speil for barnet. Barnet ser seg selv i smilet og glansen i øynene. Ifølge Winnicott (1990) reflekterer de voksne tilbake det de ser i barnet. Dermed får barnet en slags tilbakemelding fra den voksne. Dette er med på å få barnet til å anerkjenne seg selv og styrke sin utvikling. Blir barnet sett, hørt og akseptert, vil det bli trygg på seg selv og føle seg anerkjent.

 

Oppsummering

Som vist i denne studien, og med bakgrunn i teori og forskning, kan det synes som om barnehagen har et potensial til å hjelpe barn som opplever samlivsbrudd. Mange av tiltakene som barnehagen kan bruke kan være enkle, men helt sentralt er det at personalet i barnehagen trenger og utvikler kompetanse til å møte barn som på grunn av samlivsbrudd er i en vanskelig livssituasjon. Forhåpentligvis kan tiltakene som er diskutert i artikkelen, komme mange barn til gode.

 

  • Hanne Skjelten Tveit arbeider som pedagogisk leder ved Jåttå barnehage i Stavanger.
  • Ingunn Størksen er førsteamanuensis ved Senter for atferdsforskning i Stavanger.

 

 

Referanser

Abrahamsen, G. (1997). Det nødvendige samspillet. Oslo: Tano Aschehoug.

Amato, P.R. (2000). The Consequences of Divorce for Adults and Children. Journal of Marriage & Family, 62(4), s. 1269–1287.

Amato, P.R. (2001). Children of Divorce in the 1990s: An update of the Amato and Keith (1991) Meta-Analysis. Journal of Family Psychology, 15(3), s. 355–370.

Antonovsky, A. (1988). Unraveling the mystery of health. How people manage stress and stay well. San Francisco: Jossey-Brass Publishers.

Bakthin, M. (1998). Spørsmål om talegenrane. Ariadne forlag

Bokmålsordboka (2008). Samlivsbrudd. Lastet ned 26.02.2011 fra: http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=samlivsbrud d&bokmaal=S%F8k+i+Bokm%E5lsordboka&ordbok=bokmaal&alfabet=n &renset=j

Bowlby, J. (1988). A secure base: clinical applications of attachment theory. London: Routledge.

Bø, I. (2000). Barnet og de andre: nettverk som pedagogisk og sosial ressurs. Oslo: Universitetsforlaget.

Bø, I., m.fl. (2006). Pedagogisk ordbok. Praktisk oppslagsverk i pedagogikk, psykologi og sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget

Carr, A. (2006): The handbook of child and adolescent clinical psychiatry. London: Routledge.

Clarke-Stewart, A. & Brentano C. (2006). Divorce. Causes and consequences. New Haven: Yale University Press.

Dyregrov, A. (2000). Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere. Bergen: Fagbokforlaget

Ellneby, Y. (2000). Om barn og stress. Og hva vi kan gjøre med det. Oslo: Pedagogisk Forum.

Hansen, M.W. (2009). Små barn og samlivsbrudd. En kvalitativ studie av aktive tiltak i barnehagen. Universitetet i Stavanger.

Hart, H. & Schwartz, R. (2009). Fra interaksjon til relasjon. Tilknytning hos Winnicott, Bowlby, Stern, Shore og Fonagy. Oslo: Gyldendal akademiske forlag.

Haaland, K.R. (1996). Even og skilsmissen. Oslo: Universitetsforlaget. Haaland, K.R. (2002). Barnet i skilsmissen: et barneperspektiv på familieomforming. Oslo: Universitetsforlaget.

Hetherington, E.M. (1993). An overview of the Virginia longitudinal study of divorce and remarriage with a focus on early adolescents. Journal of family psychology, 7 (1), s. 39–56.

Hetherington, E.M. & Elmore A.M. (2003). Risk and resilience in children coping with their parents' divorce and remarriage. I: S. Luthar (red.). Resilience and vulnerability. Adaptation in the context of childhood adversities. Cambridge: University Press.

King, H.E. (2001) Children and Divorce. I: C.E. Walker & M.C. Roberts, (red.). Handbook of clinical child psychology. New York: John Wiley and Sons.

Klefbeck, J. og Ogden T. (2003). Nettverk og økologi. Problemløsende arbeid med barn og unge. Oslo: Universitetsforlaget.

Konzulin, A. (2001). Vygotskij sett i sammenheng. I: L. Vygotskij: Tenkning og tale. Oslo: Cappelens Forlag.

Kunnskapsdepartementet (2005). Lov om barnehager av 17. juni 2005, nr. 64. Lastet ned 08.12.2010 fra http://www.lovdata.no/all/ nl-20050617-064.html.

Kunnskapsdepartementet (2006). Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Lastet ned 07.12.2010, fra http://www regjeringen.no/upload/kilde/kd/reg/2006/0001/ddd/pdfv/282023- rammeplanen.pdf.

Kvale, S. (2001). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lazarus, R.S. (2006). Stress og følelser – en ny syntese. København: Akademisk forlag, 2. utgave.

Leon, K. (2003). Risk and Protective Factors in Young Children´s Adjustment to Parental Divorce. Family Relations, 52, s. 258–270.

Lilleberg, E. & Rieber-Mohn, T. (2010). Når barns atferd gjør deg bekymret. Samarbeid med barnevernet til barnets beste. Oslo: Pedlex.

Mossige, S. (1996). Bruk av metaforer i terapi med barn. I: S. Reichelt & H. Haavind (red.), Aktiv psykoterapi. Oslo: Ad Notam.

Moxnes, K., Haugen G.M.D. & Holter T. (1999). Skilsmissens virkning på barn. Foreldres oppfatning av skilsmissens konsekvenser for deres barn. Trondheim: Allforsk rapport.

Nair, H. & Murray, A.D. (2005). Predictors of Attachment Security in Preschool Children from Intact and Divorced Families. Journal of Genetic Psychology, 166 (3), s. 245–263.

Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (2011). Personvernombudet for forskning. Lastet ned 05.12.2010, fra http://www.nsd.uib. no/personvern/

Olsen, M. & Johnsen, S. (2011). Noen barn lever som i en krigssone etter skilsmisse. Stavanger Aftenblad 12.04.2011.

Pianta, R.C. (1999). Enhancing relationships between children and teachers. Washington, DC: American Psychological Association.

Raundalen, M. & Schultz, J-H. (2006): Krisepedagogikk. Hjelp til barn og ungdom i krise. Oslo: Universitetsforlaget.

Sandler, I., Wolchik, S., Davis, C., Haine, R. & Ayers T. (2003). Correlational and experimental study of resilience in children of divorce and parentally bereaved children. I: S. S. Luthar (red.). Resilience and vulnerability. Adaptation in the context of childhood adversities. Cambridge: University Press.

Simmones, A. (1995). Møte med barn i krise og sorg. Oslo: Det Norske Samlaget.

Smith, J.A., Larkin, M. & Flowers, P. (2009). Interpretative phenomenological analysis, theory, method and research. Los Angeles: SAGE.

Statistisk sentralbyrå (2005). Slik lever vi i dag 2005. Lastet ned 10.12.2010 fra: http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2005- 04-04-01.html

Statistisk sentralbyrå (2009). Barnehager. Foreløpige tall, 2008. Lastet ned 10.12.2010 fra: http://www.ssb.no/emner/04/02/10/ barnehager/

Størksen, I. (2007). Barnehagens møte med barn og familier som opp- lever samlivsbrudd. Lastet ned 16.12.10 fra http://www.uis.no/bambi

Størksen, I., Thorsen, A.A., Øverland, K. & Brown, S.R. (2011). Experiences of daycare children of divorce. Early Child Development and Care (submitted).

Sviggum, G. (2000). Barn med foreldre i to hushold. En kvalitativ studie av barns opplevelser av foreldrenes skilsmisse. Trondheim: Allforsk rapport. Thuen, F. (2001). Barn og skilsmisser – en gjennomgang av forskning på feltet. I: A. Dyregrov, G. Lorentzen og K. Raaheim (red.). Festskrift for Magne Raundalen. Et liv for barn. Utfordringer, omsorg og hjelpetiltak. Bergen: Fagbokforlaget.

Winnicott, D.W. (1990). The maturational processes and the facilitating environment: studies in the theory of emotional development. London: Karnac.

Fakta

Denne fagartikkelen er også publisert i Spesialpedagogikk 02/2012

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!

Fakta

Denne fagartikkelen er også publisert i Spesialpedagogikk 02/2012