«Fireårig amnesti for tidstyver eller løslatelse av lærerprofesjonen?»

• Roar Ulvestad er organisasjonstillitsvalgt for Utdanningsforbundet Bergen

I valgflesktider er det alltid overskudd på politisk bacon, og løftene kommer i stort omfang. Mange av løftene er politikerne tilsynelatende ganske enige om, som «metodefrihet» for lærerne. I teorien er dette et prinsipp som de fleste stiller seg bak og som de ser på som et profesjonskjennetegn. I praksis blir det ikke like lett.

Det er veldig stor ulikhet på handlingsrommet de enkelte lærerne har når alle statlige, kommunale og lokale føringer er satt ut i livet i alle sine varianter. I forbindelse med dette har partiene også delt et syn om at byråkratiseringen i læreryrket bør minskes. Her er det imidlertid også et stort sprik mellom intensjoner og praksis.

Byråkratisering og metodefrihet henger nøye sammen. Mer byråkratisering gir mindre metodefrihet. Administrasjon og krav til skriftlighet er noe av det mest tidkrevende vi lærere gjør, og tar av tid som kunne vært brukt til å styrke undervisningen. Bare fraværsføring og digital føring av anmerkninger tar ofte mer tid enn det en har til rådighet for å forberede undervisning. Dette er alvorlig.

Det er et vanlig fenomen at lokalpolitikere pålegger ting i skole som ikke er tuftet på sentrale føringer. I denne sammenheng er det viktig at lokalpolitikere ikke er for fantasifulle og tilfører unyttige byrder til en krevende arbeidshverdag. I sentralt tidsbruksutvalg har man blant annet kommet frem til at krav til skriftlig underveisvurdering tar uforholdsmessig mye tid, og at man kan følge kravene i opplæringsloven med å gi gode muntlige tilbakemeldinger om elevens faglige ståsted.

Utvalget anbefaler at «Skoleeier bør være tilbakeholden med lokale krav til kartlegging og dokumentasjon utover forskriftene i opplæringsloven». (Meld. St. 19 (2009–2010)) Frigjort tid vil komme fagarbeidet direkte til gode og slik gi en mer meningsfull hverdag for både lærer og elev.

Det har derfor vært ventet en presisering i regelverket som kan fungere som en sentral norm. Denne er nå i boks, og lærerne har ifølge ny forskrift fått mulighet til å fjerne noe unyttig papirarbeid. Den største endringen i nye forskrifter er at lærerne ikke er pliktige til å gjennomføre og dokumentere skriftlige underveisvurderinger ut over halvårige tilbakemeldinger.

Metodefrihet innebærer ikke bare valg av undervisningsmetoder, men også at vi får praktisere hva vi i profesjonsfellesskapene rundt om på skolene ser på som god faglig og sosial oppfølging.

I høringsrunden om den nye forskriften spør Utdanningsforbundet om det "(…)spørs om skoleeierne kommer til å endre sine rutiner i takt med forskriftsendringene"(Høringssvar Utdanningsforbundet 2015, s. 3)

Dette er det store prinsipielle spørsmål å stille i forbindelse med alle sentrale føringer. Vi trenger lokalpolitikere som respekterer og følger opp sentrale føringer, og ikke ser på dem som anbefalinger som de kan velge eller velge bort etter eget forgodtbefinnende. Kommunalt handlingsrom er ikke å si nei der storting sier ja, men å praktisere parlamentarisk lojalitet.

Utdanningsforbundet Bergen mener at den enkelte skole har kompetansen og plikten til å følge opp sentrale føringer på den måten som gagner elevene best, og vil ikke ha et kommunalpolitisk mellomledd som legger beslag på vår dyrebare tid med påfunn som ikke er bevist støttende for elevens læring.

Alt merarbeid som pålegges lokalt, tar direkte av tid som vi bruker til for- og etterarbeid og interaksjon med kolleger, elever og foreldre. Vi har ikke råd til å ofre mer av den tiden som skal brukes på dette som tross alt er kjernen i oppdraget vårt. Vi lærere arbeider allerede på spreng med å få et eierforhold til en rekke pålagte programmer som går på lesing og regning som grunnleggende ferdigheter og mobbeprogrammer. Tallerkenen er full.

Metodefrihet innebærer ikke bare valg av undervisningsmetoder, men også at vi får praktisere hva vi i profesjonsfellesskapene rundt om på skolene ser på som god faglig og sosial oppfølging. Vi er ikke privatpraktiserende einstøinger, men ansvarlige fellesskap som vil det beste for elevene våre. Gi profesjonen mer makt over profesjonsutøvelsen og la oss utvikle og styrke god praksis sammen.

La det være igjen litt bacon også etter valget.