Pedokratene hindrer en god skole

Blant hindringene for en god skole er det grunn til å fremheve det nye skolebyråkratiet som har fått stor innflytelse de siste 10-15 årene. Disse pedokratene utgjør et mektig sjikt som har innflytelse på rekruttering, pedagogiske metoder, pedagogisk utviklingsarbeid og eksamensformer i skolen.
 
Med pedokrater mens her ansatte i skoler, skoleadministrasjon, fagforeninger og skolepolitikere som ikke selv praktiserer undervisning eller har daglig kontakt med elever og skole. Dette nye pedokratiet utøver sin makt utenfor det offentlige rommet, og ser på seg selv som de viktigste personene i skolen.
 
I de siste ti årene er det skjedd en maktforskyvning i skolen. Lærerne har fått mindre innflytelse, og pedokratiet har økt sin makt. Dette har vært en bevisst utvikling både fra politikere og pedokratiet. De positive unntakene finnes også, men her skal hovedtendensene beskrives.
 
Pedokratenes pedagogiske verdensbilde har jeg oppdaget på bakgrunn av besøk på mange skoler i hele landet de siste par årene. Men også ut fra egen og andres forskning. En ofte oversett, men avgjørende reform av skoleledelsen kom under statsråd Hernes i 1990-årene.
 
Hernes ønsket å drive reformpolitikk med rektorer og skoleledelse som spydspisser. Rektorene skulle ikke lenger være de fremste blant likemenn og basere seg på kollegial ledelse. Det ble skapt avstand mellom skoleledelse, særlig rektorer, og lærere, ved å heve rektorlønningene drastisk. Båndene mellom rektor og skoleadministrasjonene i kommuner og fylker ble tettere. Avstanden mellom lærere og rektorer økte.
 
Til sammen utgjør de som utreder og administrerer skolene en vesentlig maktfaktor. Ikke minst merkes innflytelsen fra Læringssenteret i skolenes daglige liv. Som gruppe kjennetegnes pedokratiet av at medlemmene ikke arbeider med undervisning til daglig. Likevel griper de direkte inn i lærernes daglige arbeid.
 
Et trekk i pedokratiets forståelse av skolen er at lærerne møtes med mistro mens utspill fra elevene har en tendens til å bli tatt for god fisk uten nærmere undersøkelse. Derfor er det innført forbruksundersøkelser der elevene kan uttale sin misnøye uten særlig begrunnelse. En slik ordning har et av pedokratiets mektigste institusjoner, Læringssenteret, hatt i virksomhet i noen år.
 
Ordningen med såkalte elevinspektører gir et ubrukelig grunnlag for skolepolitiske handlinger. Men den er velegnet til å kritisere lærere på sviktende grunnlag. Også ved den enkelte skole er det eksempler på at pedokratene fratar lærere muligheten for å forklare og begrunne sin egen virksomhet. En påstand fra en gruppe elever er tilstrekkelig.
 
Også Clemet er offer for demoniseringen av den enkelte lærers selvstendighet og innflytelse på egen arbeidssituasjon. De dyktigste lærerne ønsker seg også tillit og rom for egne avgjørelser. Men tiltakene i retning av å omforme skolen til en bedrift med kontortid og gruppearbeid vil svekke kvaliteten.
 
Den nye kontortiden vil føre til mer møter og mindre faglig planlegging og etterarbeid. Elevene er opptatt med undervisning og har kontakt med lærerne hele sin dag. Lærernes fleksible arbeidsdag er godt tilpasset krevende undervisning, og gir muligheter for å arbeide effektivt om kveldene og i helgene når det trengs.
 
Det er ikke tillitvekkende at Clemet og KS baserer seg på SINTEF-rapporter som ikke gir grunnlag for å hevde at kontortidsskoler er bedre enn andre skoler. SINTEF-rapportene sår tvil om sin uavhengighet allerede i tittelen på rapportene. Det skal ikke mye kjennskap til norsk skoleverk for å komme opp med eksempler på vellykkete skoler uten kontortid for lærere.
 
Det er vikarierende motiver bak pedokratiets ønske om kontortid: tanken er å få mer kontroll over lærerne. Pedokratiet vil gjøre skolene om til steder å være der lærerne skal passe på elevene fra kl. 8 til 16. På sikt vil kontortid undergrave ordningen med faglig leseplikt som er en garanti for faglig virksomhet i skolen.
 
Men i dag er det et voksende problem at læreryrket blir mer og mer detaljstyrt og kontrollert. Den faglige evalueringen vil det nye kvalitetssikringssystemet kunne ta seg av. Mer påtvunget samarbeid, oppmøtekontroll og utspill ovenfra om pedagogiske kjepphester vil ødelegge arbeidsglede og innsatsvilje i skolen.
 
Det må bli slutt på at selvstendige, flinke lærere karakteriseres nedlatende som "privatpraktiserende". Det er på tide å gi undervisningen tilbake til de gode lærerne!