- Det var da Osloskolen fikk ny ledelse i 2000 at negative ting begynte å skje

Redaktør Knut Hovland skriver 4. mai i Utdanning at han er glad for at det ikke ble opprettet noen personalsak mot Simon Malkenes på Ulsrud videregående skole. Samtidig legger Hovland til: «Reprimanden skolens rektor har ilagt Malkenes, er imidlertid en skamplett som ikke kan bli stående. Den strider mot alt norsk skole burde stå for.» 

Dette tror jeg mange som kjenner saken, vil si seg enige i.

Simon Malkenes er, slik jeg ser det, egentlig en helt som har kjempet og fortsatt kjemper for en bedre Oslo-skole. I 2014 skrev han boka «Bak fasaden i Osloskolen», der han inngående og kritisk belyste hvordan Oslo-skolen styres fra toppen og ned, og pekte på mange tilfeller av pedagogisk og medmenneskelig uforstand.

Det er derfor ikke utenkelig at boka til Malkenes kan ha noe å gjøre med den behandlingen han nå har fått. 

Slik jeg ser det, var det da Oslo-skolen i 2000 fikk ny ledelse, at negative ting begynte å skje. Noe av det første som ble gjort var å nedlegge Rektorkollegiet. Rektorene i videregående skole og i grunnskolen ble deretter spredt på 12 relativt små, geografiske områdegrupper styrt av 12 områdedirektører – noe som svekket rektorene kraftig. 

Ganske snart ble det slik at gjorde en rektor noe som ledelsen på Helsfyr ikke likte, ble vedkommende innkalt til områdedirektør eller assisterende skoledirektør med beskjed om at her var det de som bestemte.

Dette fikk jeg selv smertelig erfare som rektor på Forsøksgymnaset, da jeg i en sak som burde vært løst gjennom samarbeid, isteden ble truet med sparken – hvis jeg ikke fulgte «ordre».

Da jeg klaget behandlingen inn for verneombudet for Oslo-skolen, fikk jeg vite at mer enn tretti rektorer i Oslo var blitt utsatt for liknende trusler. (For flere detaljer i denne saken, se mitt innlegg fra 2011, «Hvorfor vil ingen være rektor i Oslo?». 

Også Magnus Marsdal har skrevet en kritisk bok om Oslo-skolen, der han blant annet forteller om rektor Geir Wiik som på sin skole hadde en samarbeidskultur som ideal – der de vel ti lærerne ble behandlet som likeverdige. Men så en dag begynte Utdanningsetaten å blande seg inn i lønnsfastsettelsen. Marsdal skriver: «Instruksen fra ledelsen var at det skulle etableres skarpe lønnsskiller mellom de ansatte. 25 prosent skulle ha tillegg. Resten skulle få null. Det ville ikke rektor Wiik være med på. Han hadde ikke 2,5 ansatte som var så mye bedre enn resten, ga han beskjed om. Og satte opp en jevnest mulig fordeling av lønnstrinn.

Den «ulydighet» som Wiik her sto for, skulle senere straffe seg, og det viste seg at han som rektor ikke fikk noe lønnstillegg, mens andre rektorer fikk. På et møte sier områdedirektøren til ham: «Du lurer kanskje på hvorfor du ikke fikk noe? Vi kunne ikke gi noe til deg, vet du, når du trossa det påbudet.» («Kunnskapsbløffen» s. 113-14) 

Mange i Skole-Norge tror nesten ikke sine egne ører når de hører disse og andre liknende historier fra Oslo-skolen. Noen må nå gjøre noe – og sannsynligvis er det bare det rødgrønne byrådet som har nok makt og styrke til det.