Ungdomsskolen

Ved første øyekast kan dette se ut som dystre greier; et mørkt burgunder omslag med en trist gutt alene på en buss. Flipper man fort gjennom, noe man ofte gjør med tegneserier, ser det fortsatt litt trøstesløst ut. Streken er sort og hvit og ganske røff. Inspirasjonen fra den norske serieskaperen Christopher Nielsen er tydelig. Den minner også litt om «Rocky» av Martin Kellerman.

Men dysterheten forsvinner når man begynner å lese. Med streker og ord vokser det frem en nydelig fortelling fylt av varme og humor, vemod og sorg i en vakker blanding. Og her er gjenkjennelse. Mye gjenkjennelse.

I prologen er hovedpersonen Aksel på fisketur med sin eldre, omsorgsfulle og kule fetter Eirik. Aksel betror ham at han gruer seg til å begynne på ungdomsskolen. Han vil gjerne ha helten sin i nærheten: «Hvis noen er dust, så kunne jeg ringt deg! Så gir vi dem en lærepenge!» Eiriks svar har vi nok hørt før: «Ungdomsskolen kan være både jævlig og bra på samme tid, den. Hvis du er deg selv, går det nok helt fint!»

Og her ligger denne fine tegneserieromanens plott. Dette er både jævlig og bra på samme tid. Vår helt, Aksel, får oppleve at det å være seg selv er et råd som fungerer på lang sikt, men at det også fører til mye smerte. Men midt i smerten er det også rom for gode opplevelser.

Ungdomsskolelivet begynner bra for Aksel, med frokost på senga med familien som feirer at de nå har en ungdomsskolegutt i huset. Han går til skolen med bestekameraten, og underveis prater de skit om gamle lærere. Replikkene er fornøyelige og troverdige. Her legges det ikke voksenord i tenåringsmunn. Første skoledag åpner på lettere komisk vis med en litt stresset, men hyggelig rektor og en broket forsamling lærere.

Så kommer vi til presentasjonene i klasse 8A. Når Aksel sier navnet sitt, og at han liker å lese tegneserier, hoster klassens tøffing: «Nerd!». Selv om læreren raskt slår ned på dette, så er skaden skjedd. Aksel er blitt målskive for klassens bølle og hans medløpere. Første skoledag tusler Aksel alene hjem fordi bestekameraten slår seg sammen med «fienden».

Vi følger Aksel gjennom ungdomsskolen. Vennskap tar slutt, men nye oppstår. Aksel opplever en stor sorg, men også den første forelskelsen. Prøvelsene han må gjennom er tøffe, men ikke så tøffe at man ikke kan kjenne seg igjen i dem. Det handler om tap og om å føle seg utenfor. Disse følelsene er en del av livet, men er kanskje aller sterkest i puberteten. Ikke på noe tidspunkt i livet har man slik trang til å løsrive seg og skape avstand til sine nærmeste, samtidig som man trenger å ha dem tett på. Dette får Anders N. Kvammen frem på en nydelig og troverdig måte.

De voksne rundt hovedpersonen er av blandet karakter. En katastrofal sosiallærer blir heldigvis holdt i sjakk av den omtenksomme og oppmerksomme familien. De fanger Aksel opp med kakao, turer, samtaler, humor og fremfor alt mye, mye kjærlighet. For en gangs skyld leser vi ikke om et forsømt barn som må klare brasene alene.

Man kan trygt gi seg hen til denne fine og vare fortellingen, og når man er ferdig, har man fått styrket troen på mennesker og de verdiene vi hele tiden kjemper for, uten at det på noen som helst måte er blitt tredd ned over ørene på oss.

Jeg husker min egen tid i den alderen som hudløs. Alt gjorde så vondt. Det var som å gå med alle nerver utenpå kroppen. Helt ubeskyttet. Det er noe ubeskyttet, sårt og hudløst over denne tegneserieromanen. «Ungdomsskolen» av Anders N. Kvammen rommer så mye varme og menneskelighet og gjenkjennelse at det gir en litt svulmende følelse å lese den. Dette er så fint, så morsomt, så vart og så klokt at jeg bare gir meg over. Jeg mener bestemt at denne boken blir man glad av, og kjenner seg igjen i, enten man er 13 eller 31, 16 eller 61. Anbefales!