Kjære Karoline
Eivor Evenrud har profilert seg som en sterk talskvinne i barnehagedebatten. Hun er barnehagelærer, blogger, aktivist og bystyremedlem i Oslo – og nå har hun skrevet bok.
«Karoline» er barnet som sammenfatter alle spørsmål og tanker omkring livet i barnehagen, slik Evenrud selv erfarer det. Boken har et essayistisk preg, den beveger seg fra filosofi og politikk til drøftelser av voksenrollen og nære samtaler med barn, ispedd refleksjoner om bleieskift og våte parkdresser. Tekstens overordnete tema er likevel spørsmål knyttet til hva barn egentlig trenger, hva som har betydning, og dermed også først og sist – hva er et menneskeliv?
Barnehager domineres nå av alt som kan organiseres og planlegges. Den pedagogiske nerven trues ifølge forfatteren stadig av å begraves under vekten av planer, mål, Tras-skjemaer og evalueringsprotokoller. Dermed fordrives det vesentlige i barndommen, hevder Evenrud, som i stedet peker på leken som det viktigste i barnehagen.
Men det lekende barnet er utenfor den rasjonelle pedagogikkens kontroll – i leken skaper barna sine egne autonome utviklingsrom. Og derfor er slagordet «Leik og læring», der voksne bruker barns lekende evner til å fase inn kunnskapsbasert læring bakveien, ifølge Evenrud suspekt: «Alt nytt som kommer inn i barnehagen, stjeler tid fra barnas lek. (...) Det er den frie leken til barn som best kjennetegner det å være barn. Lek som ikke har mål eller ferdig bestemt retning. Er det egentlig lek hvis en voksen har satt opp et mål for leken? Jeg mener det ikke finnes noe slikt som voksenstyrt lekende læring» (s. 93). Lek er det store mysteriet i all pedagogikk, men nettopp derfor burde Evenrud gått enda mer i dybden her. Hun fremhever riktignok verdien av voksne som selv er lekende, men det er mer å si til dette enn det som kommer frem i boken.
Evenrud er en skarp kritiker av de politiske og forvaltningstekniske føringene som har fått stadig større plass i Barnehage-Norge, og hun har ingen særlig tro på forskning som veiviser for pedagogikken. I stedet flytter hun pedagogikkens grunnspørsmål inn i det rent menneskelige – til hjertet og til varmen for barna. Den pedagogiske situasjonen er for Evenrud det umiddelbare samværet med barna, uten planer og baktanker – åpenhet for de små nakne samtalene, som verken kan forutsees, planlegges eller har underliggende pedagogiske mål. Hun oppsøker det personlige i det profesjonelle: «Vi vet mye om hverandre. Barna i barnehagen vet ting ingen av det vennene mine vet. De vet hva jeg er redd for, hva jeg gråt for som barn, hvilken farge tannbørsten min har, akkurat hvor det store arret på beinet mitt er, og hvordan jeg fikk det (...). Det ligger mye trygghet i å kjenne noen» (s. 94-95).
«Kjære Karoline» synliggjør en underliggende motsetning mellom pedagogisk filosofi og teori som det ville være verdt å drøfte nærmere: Evenrud er filosofisk når hun skriver om pedagogikk, i den forstand at hun gjennomtenker, begrunner og utdyper hva hun gjør, og identifiserer hvilke menneskelige utviklingsrom hun tror det bidrar til. Teksten hennes henvender seg slik sett til noe umiddelbart menneskelig som hun anser som kjernen i all pedagogikk. Filosofi er slik sett «å være i tankene man tenker», der man også som leser tar del i en førstepersonsrefleksjon som vinner sin tonus av hva pedagogen bør gjøre. Vitenskapens fremste kjennetegn, på den annen side, er induktive generaliseringer og teoribasert refleksjon, der verden sees utenfra, i et tredjepersons-perspektiv. Dermed orienteres tankene etter et deskriptivt er-perspektiv. Gjennom lesingen ble jeg stadig mer overbevist om hvor mye pedagogisk tenkning har å vinne på å arbeide filosofisk, og ikke forskningsbasert. Med det knyter Evenrud an til en pedagogisk tradisjon som går helt tilbake til Jean- Jacques Rousseau, Johann Heinrich Pestalozzi og Ellen Key, og som her i landet har hatt forkjempere som Jens Bjørneboe, Mosse Jørgensen og Jon-Roar Bjørkvold.
I en tid der både politikere, akademia og media fester stor lit til pedagogisk forskning og en vitenskapeliggjøring av barnehager, har Evenrud levert et sympatisk kampskrift for verdien av det umiddelbare, ikke-planlagte møtet mellom små og store mennesker. For i dette ikke-planlagte ser hun barnehagens dannelsespotensial, simpelthen fordi menneskelighet i sin kjerne beror på det at noen var glade i oss.
