En skolepolitisk bragd

Vi føler vi har kjent han et helt liv. Fra han var profilert AUF-leder, senere utdanningsminister, kulturminister og sist næringsminister, der han kanskje huskes best for bråket etter en opptreden på restaurant Lorry i Oslo.

Nå har den fargerike nestlederen i Ap utført en bragd – intet mindre! En skal lete lenge etter en aktiv politiker på topp-plan i Norge som midt i begivenhetenes sentrum har tatt seg tid til å skrive en så omfattende bok innenfor ett av de områdene der han selv var statsråd. Resultatet er en omfangsrik bok på om lag 400 sider, pluss vel 10 sider henvisninger og 526 noter. Her er det ikke tegn til lettkjøpt politikerprat.

Etter å ha lest denne boken, gikk tankene mine til Mads Bergs «Skolens sangbok». Denne ble delt ut til alle elever og var en metodisk rettleiing for undervisningen i sang. Her står det bl.a at Nordens nasjonalsanger skal læres og repeteres i alle klasser! Der finner jeg også noen strofer som på mange måter kan sammenfatte Giskes hovedpoeng:

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om og om og om igjen. Født som mester, født som helt å nei det ble da ingen. Mot og kraft det øves litt og litt om senn. (Fra «Gymnastikkmarsj» av Johan Nicolaisen.)

Selv om Trond Giske i dag er leder for utdanningskomiteen i Stortinget, var det nok ikke mange som trodde at han ville gå så i dybden utdanningspolitisk som han her har gjort. Faren for å møte seg selv i døra må han utvilsomt ha tenkt på.

Da boken nylig ble lansert, ble den raskt en snakkis, og tabloidpressen lot ikke sjansen gå fra seg. I Stavanger ble han konfrontert om sentrale temaer av nåværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, som fikk latteren til å runge.

Hvis Isaksen har tatt seg tid til å lese boken, burde han nok gå stillere i dørene. Her er en kvalifisert gjennomgang av de viktigste temaer som er blitt debattert blant både fagfolk og foreldre i en årrekke. Dette er imidlertid en bok der Giske går forholdsvis forsiktig til verks. Han sier selv at det er en skolepolitisk bok, men det er lite som kan kalles noe oppgjør med Aps skolepolitikk i særlig grad. Enkelte steder er ikke klørne særlig skarpe, han kunne for eksempel ha vært langt mer kritisk i debatten om Reform 94. Det samme kan sies om måten han behandler yrkesfagene i skolen på. Her kommer han likevel med mange konkrete forsøk på løsninger, forslag som kan virke både fornuftige og nye.

På denne bakgrunn blir det litt spesielt at han «koketterer» med at i løpet av 18 år har Ap hatt kunnskapsministeren i bare 18 måneder. Alle skolepolitisk interesserte vet jo at Ap «ga» bort denne statsrådposten til SV, og de siste 30-40 årene har ikke denne viktige maktposisjonen alltid vært befolket med de tyngste Ap-politikerne.

Giske skriver lett og uanstrengt og gir en fyldig behandling av til dels kompliserte temaer, for eksempel læreprosessen fra barnehage til siste klasse i videregående, dataproblematikken, prosessen bak frafallet både i grunnskole og videregående skole, og lærernes kamp for å bevare sin profesjon. Hele veien er han opptatt av å gi hovedrollen tilbake til lærerne.

Bakgrunnen for dette har han utvilsomt fått gjennom den geniale ide det var å følge det interne livet på Nardo barneskole i Trondheim, der han selv startet sin skolegang. Dette har han fått mye «kred» for i lærerkretser, og her har han utvilsomt hentet mange impulser som han gir uttrykk for i boken.

Undertegnede savner en større problematisering i kapittelet «Bringe skolen inn i det digitale århundre». Her er det mye og solid kunnskap og vurderinger, men elevenes dataliv utenfor skolen nevnes så å si ikke. Den teknologiske omverdenen og hvordan den påvirker elevenes daglige skolearbeid, skulle jeg gjerne hatt med i denne drøftingen. Her ligger også noe av bakgrunnen for alle våre nye mobbeproblemer i skolen. PISA-undersøkelsen i 2013 konkluderte blant annet med at nettbrett gir dårligere resultater for elevene som bruker det enn for dem som ikke gjør det.

«Alle skal med», skriver Giske i boken og bruker dermed et gammelt slagord fra partiet sitt. Det er en idealistisk målsetting han her presenterer. Ære være han for det. Men den danske dikteren H.V. Kaalund var kanskje nærmere virkeligheten da han skrev: På det jævne, på det jævne, ikke i det himmelblå. Der har livet sat dig stævne, der skal du din prøve stå.