Tromsøseminarister

Bokas tema er fornorskingen av den samiske befolkningen og de såkalte friskoleplassene ved lærerutdanningen i landsdelen. Ordningen gikk ut på at særlig evnerik og vel skikket samisk ungdom skulle gis prioritet ved opptaksprøven og få gratis utdanning slik at de kunne virke som lærere i skolekretser med samisk befolkning. Ordningen var også rettet mot regioner der befolkningen besto av samisk-, finsk- og norsktalende. Et slikt kulturelt mangfold krevde dyktige pedagoger som både behersket hverdagsspråket og hadde inngående lokalkunnskap.

Etter en innledning som presenterer og begrunner bokas tema, spenner forfatteren opp et faglig bakteppe – en hovedreferanse i form av en historisk kontekst der det gjøres rede for offisiell skolepolitikk overfor samer og kvener fra 1700-tallet og fram mot 1950. I de påfølgende kapitlene presenteres 33 fremtredende lærerkandidater innenfor friskolekategorien i biografisk form. 

Man sier gjerne at ethvert liv er som en roman, og i så måte representerer bokas utvalgte et sett med meget interessante livshistorier. Dette skyldes på den ene siden de samfunnsforhold som rådde på deres tid, det mandatet de var gitt og – ikke minst – deres personlighet. I et ledig og folkelig språk evner forfatteren å ta leserne med inn i deres univers som primas inter pares (de fremste blant likemenn). Når man ser hva de fikk utrettet som samfunnsaktører på ulike felt, lar man seg imponere av den kyndighet som ble utvist ved utvelgelsen i forbindelse med opptaksprøvene til lærerutdanningen. Dette var åpenbart menn – ja, det var bare menn – med stor humankapital som lett lot seg forrente.

Med bakgrunn i Bråstad Jensens biografiske data om disse menneskene, er et klart fellestrekk at de var særdeles rikt begavet og gjorde seg gjeldende på flere felt så vel lokalt, regionalt som nasjonalt. Flere hadde karriere som ordførere, men også som politikere på sentralt nivå. Andre ble forretningsmenn, offentlige byråkrater, professorer, prester og sågar biskop. For allmennheten er nok «Nordlandsbanens far», Ole Tobias Olsen, dikteren og professoren Elias Blix og biskop Anton Bang de mest kjente, men i engere kretser innenfor politikk og utdanning nevnes nok fortsatt navn som Johannes Kummeneje, Christian Brygfjeld, Johannes Haaheim og Andreas Vorren med stor respekt.

Det er videre interessant å registrere hvordan disse lærerne i kraft av sine kunnskaper, språklige ferdigheter og personlighet satte standarder gjennom sitt liv og levnet. De var samfunnsstøtter, de hadde makt og stor myndighet. Under min lesing av disse biografiene slo det meg at overraskende mange hadde tatt teologisk utdanning og slik fjernet seg fra sitt opprinnelige mandat. Gjorde de det for å få større makt og påvirkningskraft, eller gjorde de det av personlige grunner … et utslag av selvrealisering? Prestene hadde jo på den tiden en rolle som nasjonalstatens forlengete arm inn i kirkesognene, og fremsto vel dermed også innenfor allmuen som en formalisert forvalter av både den jordiske og den himmelske sfæren. Dette perspektivet blir ikke tatt opp i denne boka, men det er kanskje verdt en smule ettertanke.

Ellers er det imponerende å registrere hvor mye de reiste både i inn- og utland i sin higen etter boklig lærdom. De søkte stipend til studier og seminarer og foretok, etter datidens forhold, reiser til virkelig fjerne horisonter, både geografisk og kunnskapsmessig. Videre er det et fellestrekk at flere av dem har skrevet sine memoarer der de beretter om og reflekterer over et rikt liv. Slik har de bidratt til lokalhistorisk kunnskap og til nasjonalhistorisk forståelse. 

Sammen med relevante bygdebøker og lokalhistoriske skrifter har disse memoarene vært viktige kilder for forfatteren, et kildegrunnlag som understøttes og suppleres av forskningsbaserte avhandlinger, offentlige utredninger, faglitterære skrifter, aviser etc. Kilderegistret er på fire sider, så Eivind B. Jensen har åpenbart gjort et grundig arbeid gjennom sine søk innenfor et valid kildemateriale. Selv om dette er en faglitterær bok av ytterst akademisk karakter, en elitistisk greie, formidles innholdet i en egalitær form preget av folkelig tale og fravær av fotnoter. Direkte kildehenvisninger er gjort med diskresjon og gjennom sitater. Apropos sitater, etter min mening burde disse ha vært kursivert slik at de fremstår med tydelighet der de opptrer som en integrert del av fortellingen. En slik kursivert fremstilling av sitater, vil etter min mening skape dynamikk og økt tilgjengelighet til stoffet.

Bokas hoveddel består som nevnt av biografier over et selektivt utvalg av friskoleplass-kandidater. Disse presenteres i en deskriptiv form uten nevneverdig innblanding av forfatterens refleksjoner av analytisk karakter. Han refererer i henhold til sine kilder deres liv og levnet ispedd kvalifiserte betraktninger fra ulikt faglig hold. Dette gir indirekte synsvinkel variasjon og dermed også perspektivmangfold. Forfatteren lar de mange stemmer fra fortiden tale om fortiden. Et godt redaksjonelt grep – det uforløste pirrer nysgjerrigheten. Først i bokas siste kapittel oppsummerer og kommenterer forfatteren fornorskingspolitikken på mikro- og makronivå. Han trekker de store linjene og dveler med karakteristiske enkeltheter som preget den historia som boka hans omhandler. Innsiktsfullt! Som engasjert leser savner jeg et par sentrale jevnføringer med vår tid … med sentrale skolepolitiske saker i Norge anno 2015: Fornorskingspolitikken blant samer og kvener er til forveksling ganske lik offisiell innvandringspolitikk i dag, og dette med «prestasjonslønn» for lærere som et dagsaktuelt tema i norsk skolepolitikk, sto på dagsordenen allerede for over 100 år siden:

«… ei økonomisk storsatsing som blant annet innebar premiering i form av lønnstillegg til lærere som kunne dokumentere fremgang i norskkyndighet hos elever.» (s. 258).

Boka «Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel» gis herved mine beste anbefalinger.