Barnehagelæreren. Profesjon, politikk og forskning

Ingeborg Tveter Thoresen har bred bakgrunn for å sette barnehagelæreren og barnehagen inn i en større sammenheng. Hun har blant annet vært utdanningsdirektør i Buskerud, rektor og førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, og hun satt i arbeidsgruppa for revidering av Rammeplanen i 2005. Nå har hun skrevet boka «Barnehagelæreren. Profesjon, politikk og forskning», en bok hun håper skal «ruste leseren til prinsipiell tenkning og analyse av dilemmaer i barnehagen, og til å trekke faglig vurderte valg». Dermed er målgruppa både studenter i barnehagelærerutdanninga, praktikere i barnehagene, ledere, utdannere og de som setter rammer for virksomheten.

Tveter gir i de første kapitlene en gjennomgang av barnehagens formelle grunnlag, beskriver grunnlagsdokumenter for utøvelsen av yrket, viser til internasjonal innflytelse på småbarnspolitikken, og drøfter profesjonen fra ulike vinkler. I tre påfølgende kapitler gir hun «tre barnehagefaglige innganger i en labyrint for å finne profesjonens særtrekk», der barnehagen som yrkesfelt, barnehagelærerutdanningen og barnehagelæreryrket som omsorgsprofesjon står sentralt. Gjesteforfatter Anders Lindseth skriver et kapittel om dannelsens plass i profesjonen, før Thoresen avslutter med bokas mest spennende kapittel: Barnehagelæreren ved en korsvei.

Under press
Både barnehagen som samfunnsinstitusjon og barnehagelæreren som profesjon utfordres i disse dager. Mange mener noe om hva barnehagen skal og bør være, og mange kommer med ønsker, krav og påtrykk for å få gjennomslag for sin agenda. I en slik situasjon er det avgjørende, slik Thoresen understreker flere steder i boka, at barnehagelærerne selv har et bevisst forhold til sin historie, sin utøvelse og sine daglige valg. De valgene man gjør, bør man kunne argumentere for faglig og profesjonelt, det holder ikke å referere til et styringsdokument eller en mening fra utøvende politikere. Her gir Thoresen solid bakgrunn for både å forstå hva som har skjedd, hva som skjer i dag, og hvorfor dette skjer.

Selv om det meste av boka er holdt i en saklig, objektiv tone, der formidling av faktisk kunnskap om profesjonenes egenart og utviklingen i et spennende fagfelt er dominerende, kommer det tydelig fram hvilke utviklingstrekk Thoresen er mest spørrende og kritisk til. I siste kapittel blir dette enda tydeligere, og det er en åpenbar styrke ved boka at forfatteren trer så tydelig fram som debattant her. Profesjonen er ved en korsvei, skriver hun, og barnehagelærere må ta et valg om hvilken vei de vil velge når de vil være tro mot forpliktelsen overfor barna, noe som har vært et særtrekk ved yrket fra starten.

Omsorg eller konkurranseevne
Når barnehagen har kommet inn i politikernes interessefelt på en helt annen måte enn tidligere, har det ikke skjedd av omsorg for barna og deres hverdagsliv. Det som opptar politikerne, er landets konkurranseevne, sier Thoresen. Kunnskap og læring er det alt overskyggende i de fleste politikeres omtale og engasjement på barnehagesiden. En utstrakt bruk av kartleggingsverktøy og programmer, noe som uroer mange både blant praktikere og forskere, er noe Thoresen har vært opptatt av siden rammeplanrevisjonen i 2005. Når barnehagelovens sammensatte oppgaver, omsorg og lek, læring og danning, svekkes til fordel for en uttalt vekt på læring og skoleforberedende oppgaver, reduseres barnehagens helhetlige oppdrag til et smalere læringsoppdrag, skriver Thoresen.

Og nettopp fordi forfatteren tar stilling, i en tid med store utfordringer og mange valgmuligheter, er det viktig at ikke minst de som skal utøve profesjonen i årene framover, leser boka og reflekterer over utviklingstrekkene Ingeborg Tveter Thoresen peker på.