Barneridderne

Speiderbevegelsen er med sine 40 millioner medlemmer verdens største organisasjon for barn og unge. Som mange vil vite, ble den etablert av den britiske offiseren Robert Baden-Powell tidlig på 1900-tallet. Ideen om å organisere gutter etter militært mønster spredte seg raskt til andre land, og «Norsk Speidergut-Forbund» ble startet opp i 1911.

Idéhistoriker (og tidligere speider!) Espen Schaanning har skrevet en interessant og svært omfangsrik bok om speiderbevegelsens historie, både internasjonalt og nasjonalt. Forfatteren går grundig til verks i både dokumentasjon og analyse. Det har resultert i et massivt bokverk på mer enn 600 tekstsider. Dette høye sidetallet er, som vi skal se, både en styrke og svakhet ved boka.

I bokas første hoveddel tar forfatteren for seg speiderbevegelsens idégrunnlag og oppstart. Speideraktivitetene kombinerte det nyttige og praktiske med spenning og moro. Rammen var en militærlignende organisering og uniformering. Det ble lagt vekt på at guttene skulle bli kjent med naturen og bli trygg i den. Dette får Schaanning til å trekke linjer til den romantiske oppfatningen av barndommen, men han påpeker samtidig en viktig forskjell fra Rousseaus forestilling om at barn skulle gjøre egne erfaringer i naturen. Hele speidervirksomheten var planlagt og styrt av voksne, understreker han, og en speidergutt hadde å følge lederen sin og adlyde ham blindt.

Denne første delen av boka, som har fått tittelen «Baden-Powells speiderfilosofi», går over fire lange kapitler og til sammen omtrent to hundre sider. Leseren må vente helt til side 247, i det som er andre hoveddel, før den norske speiderbevegelsen blir belyst. Dette illustrerer et spørsmål som er grunnleggende viktig, men som med tanke på at teksten gjennomgående er lettlest og velformulert, kan synes paradoksalt: Er framstillingen for omfattende? Man skal være over middels interessert i historie eller speiding for å gi seg i kast med en murstein på over seks hundre sider. Det er ikke utenkelig at forfatteren vil miste potensielle lesere rett og slett fordi boka gir et for massivt inntrykk.

Sidetallet kunne med fordel ha vært kortet betydelig ned uten at dette ville ha gått utover innholdet. Flere resonnement og refleksjoner blir gjentatt opptil flere ganger. Det hører til et forlags ansvar å rette opp en tekst som ikke er stramt nok komponert. Hvis det har vært gjort her, burde konsulentene ha gått enda grundigere til verks. Noe kunne også ha vært tatt helt bort. Et eksempel på det er den biografiske gjennomgangen av Baden-Powells liv, for her tilfører ikke forfatteren noe nytt. Det skinner dessuten klart gjennom at Schaaning ikke stoler helt på litteraturen han baserer denne delen av framstillingen på. Formuleringer på side 16 og 17, som «det [er] visstnok liten tvil om», «[Baden-Powell] kunne visstnok» og «Han [Baden-Powell] skal også ha vært», vitner om en forfatter som ikke går god for sekundærlitteraturen han har benyttet.

Denne ulne språkbruken står i kontrast til de sikre og treffende formuleringene Schaaning leverer når han i andre deler av boka har en mye tydeligere nærhet til kildene. Det gjelder eksempelvis når han analyserer den norske speiderbevegelsens rolle under krigen. Her er han selvstendig, etterrettelig og etterprøvbar, slik historiefaget stiller krav om. Funnene i kildematerialet blir dessuten på en klargjørende måte plassert i en samfunnsmessig relevant kontekst. Det er dermed ikke hold i påstander som har blitt satt fram av nasjonale speiderledere om at Schaannings analyse av krigsårene er tendensiøs.

Når teksten passerer side 600, er den kronologiske framstillingen av speiderbevegelsens historie i Norge fortsatt bare kommet fram til den nære etterkrigstiden. De siste sytti årene blir dermed kun overfladisk og kort behandlet. Det samme gjelder for utviklingen av jentespeidingen. Dette er synd! En bok om nyere tids speiding, det vil si tiden etter omkring 1950, og jentenes rolle i norsk speiderbevegelse hilses velkommen. Den kan gjerne føres i pennen av Espen Schaanning.