Nye ABC-er - mye å velge mellom

Læreverkene som omtales er:

• Zeppelin (Turid Fosby Elsness, Aschehoug 2002)
• ABC Start (Dagrun Skjelbred/Margaret Skjelbred, J. W. Cappelens Forlag 2002)
• Arbeidsboka mi 1 og 2, nye komponenter til "Min ABC" av Jenny og Vebjørn Skjelfjord (1993), (Jorun Gulbrandsen, N. W. Damm & Søn 2002).
• ABC les og skriv, ny komponent til "Soria Moria ABC" (Hans Jacob Busch, Sissel T. Busch, Synnøve Skjong; Det Norske Samlaget 2002).
• abc (Elisabeth Åril Schieldrop, Gan forlag 2002)
• ABC-boka (Kåre Kverndokken, Trine Solstad; Gyldendal norsk forlag 2002)
• Min første lesebok (Marie-Lisbet Amundsen, Nini Zeiner; Løvetannen forlag 2002)
• ABC (Marit Harreschou, Mona Lærum; NKS-forlaget 2002)
• ABC-en (Odd Haugstad. Pedagogisk forlag 2002)
• Tuba Luba (Ebba Sporstøl, Tell forlag 2002)

 
Fra skolestart høsten 2002 har skolene hele 14 ABC-verk for 2. klasse å velge blant. Det er mer enn en fordobling i forhold til antallet verk som ble godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter ved innføringen av L 97. Er det for mange å velge mellom?
 
Godkjenningsordningen for lærebøker, en særnorsk og kontroversiell ordning, ble opphevet 1. august 2000, til glede for mange og til bekymring for noen. Etter opphevingen er det "fritt fram" for alle som vil utgi lærebøker.
 
Fire relativt ukjente forlag har gitt ut ABC-er: Pedagogisk forlag, Tell forlag, Løvetannen forlag og Gan forlag. I tillegg - og kanskje i kjølvannet av debatten om norske elevers leseferdigheter - har de store forlagene laget nye ABC-er, eller supplement til bøker godkjent etter L 97. Ett verk, Skjelfjords "Min ABC", ble aldri godkjent etter L 97, men utgis nå av Damm forlag, sammen med to nye arbeidshefter fra 2002.

 
L 97-ABC-ene
ABC-er godkjent etter L 97 var preget av en analytisk og helhetlig tilnærming til lese- og skriveopplæringen. Tekstutvalget består stort sett av autentiske, meningsfulle tekster. L 97-bøkene har mange skjønnlitterære tekster. Bøkene er fri for "mus i mur"- og "se sol ola"-tekster.
 
Kritikken mot disse tekstene ble på 1970- og -80-tallet massiv: De undervurderte språkevnen til skolebegynnerne. Forskere påviste at en tekst ikke nødvendigvis er lettlest om setninger og ord er korte. Tilsynelatende vanskeligere tekster kan være lettere å lese, fordi en kan bruke andre lesestrategier enn ren avkoding. For eksempel kan sammenhengen et ord opptrer i, lette avkoding og innholdsforståelse.
 
Etter at ABC-er med såkalt enkle tekster hadde dominert markedet på hele 1970-tallet og fram til Mønsterplanen 1987, var mange fornøyd med L 97-ABC-ene. Men kritiske røster mente at tekstene var for lange og vanskelige for mange elever. Noe rett kan det være i det. Men dette er et pedagogisk problem, mer enn et lærebokproblem!
 
Det er opp til læreren å gi begynnerleserne leselekser som er nøye gjennomgått på forhånd, og som er passe lange. L 97 har som overordnet prinsipp tilpasset opplæring for alle elever. Dette kravet må også gjelde for leseoppgavene vi gir dem. Den sterke eleven har bruk for utfordringen ved å lese hele utdraget fra en mummitroll-bok, mens den som ikke er kommet så langt, kan ha bare det første avsnittet i lekse - gjerne med hjelp. Dette er det lærerens oppgave å legge til rette for.
 
Et annet typisk trekk ved ABC-er godkjent etter L 97, var at bokstavene ble presentert i alfabetisk rekkefølge, slik at læreren (og elevene) selv kunne bestemme bokstavprogresjonen.
 
Det er nemlig mye som tyder på at de bokstavene som er viktige og relevante for barnet, er lettest å lære: bokstavene i eget navn og i navnene til andre kjente og kjære.
 
Et argument for å bruke ABC-verk godkjent etter L 97, er at de er i samsvar med Læreplanen. Den er som kjent en forskrift, en lov, så dette burde være en viktig "detalj"!
 
Syntetiske versus analytiske metoder

L 97 anbefaler ingen bestemt metode, men siden den vektlegger helhet og meningsfulle sammenhenger, kan en ensidig syntetisk tilnærming vanskelig forsvares. (Syntetiske metoder er for eksempel lydmetoden og stavemetoden, ofte knyttet til "mus i mur"-tekster). Analytiske metoder (som ordbildemetoden og lesing på talemålets grunn (LTG)/tekstskaping) bør ut fra det planen sier, være utgangspunkt.
 
Men selvsagt må en arbeide med sekvensøvinger, lydering og sammentrekning av lyder, også når opplæringen tar utgangspunkt i hele, meningsfulle tekster. Det er altså ikke snakk om enten-eller, men både-og!
 
Debatten mellom tilhengerne av de to tilnærmingsmåtene har til tider vært heftig, og innføringen av obligatoriske lesetester i 2. klasse har nok bidratt til at de syntetiske metodene nå kommer sterkere inn i bildet igjen. Det er de nye ABC-bøkene tydelige eksempler på.
 
Bøkene blir kommentert i det følgende, i alfabetisk rekkefølge etter navn på forlagene.
 
Gjennomgangen av det enkelte verk blir relativt kort, siden verkene er så mange. De blir kommentert i forhold til følgende kriterier: Bygger verket på analytisk eller syntetisk metode? Er tekstene meningsfulle? Hvilken bokstavprogresjon er valgt? Legger oppgavene opp til flere løsningsalternativ, eller er det bare ett rett svar?
 
Ivaretas L 97s krav om tilpasset opplæring for alle elever? Stimulerer boka til lek og estetisk virksomhet? Tar det hensyn til at vi lever i et flerkulturelt samfunn? Er bildestoffet variert og av kunstnerisk god kvalitet? Samsvarer verket med intensjonene i L 97?
 
Zeppelin (Turid Fosby Elsness, Aschehoug 2002)
Verket består av tre grunnbøker, "Zeppelin A", "Zeppelin B" og "Zeppelin C". A-boka forelå ved skolestart 2002, og vurderingen tar utgangspunkt i denne. I tillegg foreligger "Arbeidsbok A", med fornuftige, vanlige arbeidsoppgaver til den enkelte bokstav. Som supplement gis det ut "småbøker" med tekster i tre ulike vanskegrader, noe som letter differensieringen.
 
Lærerveiledning foreligger ikke ennå. Grunnbøkene er utgitt i parallellutgaver der den ene har bare store bokstaver, mens den andre har vanlig bruk av store og små bokstaver. Arbeidsbøkene er trykt i tre versjoner, med trykk-, løkke- og stavskrift. Så her er det noe for enhver smak!
 
Hvordan plasserer "Zeppelin" seg i forhold til kriteriene jeg skisserte? Forfatteren sier selv at "Zeppelin A" tar utgangspunkt i lydmetoden. (Det blir spennende å se om B- og C-boka får en mer analytisk tilnærming!) De fem første bokstavene som presenteres er s, i, l, v, a. (Jeg savner begrunnelse for akkurat denne progresjonen.)
 
Etter hvert som bokstavene presenteres, introduseres ord med bokstaver som er gjennomgått. Tidvis resulterer det i tekster som er beslektet med 70-tallets "mus i mur"-tekster, som "Sisi, si sil" (s. 13) "is, sil, sel, esel, sele, vev, lese, lese" (s. 17). Men fra side 20 av greier forfatteren det kunststykke å lage relativt meningsfulle tekster - av ulik vanskegrad - av bare noen få gjennomgåtte bokstaver. Innimellom bokstavpresentasjonene finner vi nesten helt fra starten av skjønnlitterære tekster som er beregnet på høytlesing, og med små gjenkjenningsoppgaver som å gå på jakt etter en aktuell bokstav, eller kjenne igjen ordbilder.
 
Oppgavene i ABC-en og arbeidsboka har stort sett bare ett løsningsalternativ. På den måten kan ikke verket sies å ivareta hensynet til tilpasset opplæring. Men "småbøkene" og et ganske variert tekstutvalg i "Zeppelin A" kompenserer et stykke på vei for dette.
 
Leken har ingen framtredende plass, med unntak av noen tekster med "tøyseord" og to sider om gåtesjangeren i A-boka. Det burde vært mer, når vi vet at lek med språket, med vitser og gåter, av mange regnes som "barnas egen grunnleggende lese- og skriveopplæring".
 
En av gjennomgangsfigurene i boka heter Ali. Slik forholder "Zeppelin" seg til det flerkulturelle samfunnet. Boka er gjennomillustrert med fargeillustrasjoner av Tord Nygren, og noen få andre illustratører er med. Flere av dem er riktig gode, som for eksempel Eldbjørg Ribes illustrasjon til en tekst etter Zinken Hopp (s 38-39).
"Zeppelin ABC" er uten tvil i samsvar med L 97.
 
ABC Start (Dagrun Skjelbred/Margaret Skjelbred, J. W. Cappelens Forlag 2002)
I forlagshuset Cappelen har de valgt å holde fast på ABC-en Dagrun Skjelbred og Gro Dahle laget til L 97. Et klokt valg, særlig når de har supplert den med "ABC Start. Min første lese- og skrivebok", der barnet kan skrive selv (både ren kopiering og friskriving), lese og utforske fine små tekster.
 
Boka tar utgangspunkt i analytisk tankegang. Lyd- og bokstavidentifikasjon blir ivaretatt gjennom små oppgaver til den enkelte bokstav. Tekstene er meningsfulle, og på hvert oppslag er det oppgaver som ikke har fasitsvar, dermed blir hensynet til tilpasset opplæring tatt vare på.
 
Bokstavene blir presentert i alfabetisk rekkefølge, men på side 63 gir forfatterne et råd til dem som måtte ønske det. De fem første er a, l, i, r, o. Denne rekkefølgen begrunnes ikke, selv om forfatterne problematiserer ulike hensyn ved valg av en bestemt progresjon.
 
Illustrasjonene er strektegninger, helt greie i ei bok der illustrasjonene skal fargelegges av elevene. Norge som flerkulturelt samfunn er ikke tydelig i denne boka (men er det i ABC-boka fra 1997). De lekepregede arbeidsoppgavene er få, men tekstene er lekne og humoristiske. Alt i alt må denne komponenten sies å samsvare med intensjonene i L 97.
 
Arbeidsboka mi 1 og 2, nye komponenter til "Min ABC" av Jenny og Vebjørn Skjelfjord (1993), (Jorun Gulbrandsen, N. W. Damm & Søn 2002)
"Min ABC" er utgitt på nytt av Damm i 2002. Arbeidsbøkene er laget i tilknytning til den, men kan brukes alene. Om heftene er det å si at dette har vi sett før! Tekster som "Vi ser lam. (Svar ja eller nei). … Vi ser nese. … Vi ser esel" (side 7 i a-heftet) er det mange nok av i de tusen skoler. Hvorfor er det ikke artikkel foran substantivene?
 
Forfatterne mener vel ikke for alvor at en setning på tre ord uten artikkel er lettere å lese enn en mer talespråknær - og korrekt - setning med artikkel? Disse heftene skulle ikke vært laget i 2002. Når læreren vurderer at det er bruk for "gode, gammeldagse" arbeidsoppgaver, finner hun slikt stoff i sine eller kollegenes gjemmer.
 
Heftene forholder seg ikke til bokstavinnlæring. Flerkulturelle innslag er det ikke lett å få øye på, og arbeidsoppgavene er ikke særlig lekne. Oppgavene har en progresjon i vanskegrad som gjør differensiering mulig. For de elevene som er kommet et stykke i sin lese- og skriveutvikling, må disse heftene likevel være kjedelige. Etter min vurdering gjenspeiler de ikke det helhetlige norskfaget i L 97.
 
ABC les og skriv, ny komponent til "Soria Moria ABC" (Hans Jacob Busch, Sissel T. Busch, Synnøve Skjong; Det Norske Samlaget 2002)
Disse engangsbøkene, der elevene skal lese, skrive, tegne og farge, presenterer bokstavene i alfabetisk rekkefølge. Tekstene er korte, men meningsfulle, og illustrasjonene er lekne og fargerike, med sterkt tegneseriepreg. Bøkene er gitt ut i henholdsvis stavskrift- og løkkeskriftversjon.
 
Oppgavene er varierte og i tråd med L 97. De legger også til rette for tilpasset undervisning, blant annet fordi oppslagene inneholder en blanding av oppgaver med mer enn ett svar, og oppgaver som gir rom for mer individuell utfoldelse. Det flerkulturelle aspektet har ingen framtredende plass, men det er kanskje ikke så farlig siden det er en lundefugl (!) som er gjennomgangsfigur.
 
abc (Elisabeth Åril Schieldrop, Gan forlag 2002)
Verket presenteres som "Nytt abc-verk med hovedvekt på syntetisk metode". Selve ABC-en er ei engangsbok med massevis av arbeidsoppgaver, til forveksling lik oppgavetypene i gamle "Alababa" (1971). Rekkefølgen av de fem første bokstavene er s, i, l, o, r. Illustrasjonene er fargerike, men pregløse.
 
Som oppfølger har forfatteren laget heftet "Tre venner", som også er engangsbok. Ingen av dem har med en eneste skjønnlitterær tekst! I "abc" er det knapt tekster på mer enn to setninger, og de fleste av dem har form av oppgaveinstruksjon. I oppfølgeren er tekstene litt lengre, men "stor litteratur" er de ikke. Bøkene minner meg om et utsagn av leseforskeren Charles Read, om at påfallende mange leseopplæringsmetoder innebærer så lite lesing!  
 
"abc" kan vanskelig, med sin ensidig syntetiske tilnærming, sies å samsvare med L 97. Det flerkulturelle aspektet er vanskelig å se. Differensiering ligger det til rette for, i og med at det er så mange oppgaver å velge blant. Men det er å håpe at spesielt de elevene som har knekt lesekoden, får annet å bryne seg på!
 
Forlaget har tatt hensyn til behovet for lesestoff og differensiering, i og med utgivelsen av flere serier med småbøker av varierende stoffmengde og vanskegrad. Bøkene, som kommer ut under serienavn som "Lesekroken", "Vår verden" og "Leseloftet", inneholder så vel spøkelseshistorier som fakta. Kanskje noe som kan stimulere guttene til mer lesing? Men hvor er skjønnlitteraturen?
 
ABC-boka (Kåre Kverndokken, Trine Solstad; Gyldendal norsk forlag 2002)
Forlagshuset Gyldendal har valgt å lage et helt nytt leseverk. Det består av "ABC-boka" (som er utgitt i parallellutgaver med henholdsvis bare store bokstaver og med vanlig bruk av store og små bokstaver), samt "Skriveboka" (med henholdsvis trykk-, løkke- og stavskrift; ei øvingsbok i skriftforming) og "Lettleseboka A og B". De fem første bokstavene som presenteres er i, s, e, l, o. Bokstavprogresjonen er grundig drøftet på side 71 i lærerens bok.
 
Ivaretas hensynet til tilpasset opplæring? Ja. På hvert enkelt oppslag er det løsrevne "øve-ord", det er litt lengre, meningsfulle tekster, og det er nederst i hvert venstrehjørne forslag til flere oppgaver som kan gjøres på skolen eller hjemme. Den siste halvdelen av grunnboka er en tekstantologi med et variert utvalg av gode tekster.
 
Det er mye luft på sidene og store typer, noe som i og for seg er bra. Men en kan lure på om boka har nok lesestoff for dem som er kommet langt i leseutvikling. For å bøte på det er kanskje "lettlesebøkene" laget. De er små antologier med et godt utvalg av korte tekster, for en stor del skjønnlitteratur. Både i grunn- og oppgaveboka har bøkene mange henvisninger til skjønnlitteraturen. Bra!
 
Norge som flerkulturelt samfunn er utydelig også i dette verket, bortsett fra i noen illustrasjoner der det også er barn med annet enn norsk opphav. Leken er til stede, i form av "lekne" tekster, illustrasjoner og aktiviteter som oppfordrer til lek med språket.
 
Illustrasjonene er varierte og spenner fra nytegninger til klassisk og moderne malerkunst. Det er flott!
 
Det ser ut til at dette verket har klart å forene "det beste" fra analytiske og syntetiske måter på en vellykket måte. I grunnboka er meningsfulle tekster i variert utvalg, fra barnekulturen så vel som fra skjønnlitteraturen, tatt med helt fra begynnelsen av. Samtidig er synteseøvingene tydelig til stede både i grunn- og oppgavebok. Dette ABC-verket er uten tvil laget i overensstemmelse med norskplanen i L 97.
 
Min første lesebok (Marie-Lisbet Amundsen, Nini Zeiner; Løvetannen forlag 2002)
Dette verket består av "Min første lesebok" og arbeidshefte. Forsiden er til forveksling lik forsiden på Marie Gundersen/Mathilde Munchs bok med samme tittel fra 1947!
 
Tilnærmingen i denne boka er i høyeste grad syntetisk. De 50 første sidene, der bokstavene presenteres (de fem første er I, S, E, L, O) inneholder nesten utelukkende "tekster" på ett til to ord på hvert oppslag. Innimellom er det noen få sider med mer tekst, der ord som er gjennomgått, presenteres samlet: "is - si - sil - sile - se - sel - sele" (side 19). Her kan en ikke, med L 97 i hånden, si at tekstene er meningsfulle!
 
I resten av boka er det litt lengre tekster, men kvaliteten gjør dem ikke egnet som forbilder for barnas egen skriving: "du må ha en is. du må ha en is nå. vi må ha en is. vi må ha en is nå. du må ha to is. du må ha to is nå. ..." (side 83). Boka tar ikke i bruk skjønnlitteratur eller tekster fra barnas kultur, som vitser, gåter og minner. Hvorfor, kan man spørre seg.
 
Arbeidsheftet består av oppgaver som kunne vært kopiert fra lærebøker fra tre tiår siden. De passer - kanskje - for de elevene som er kommet svært kort i sin skriftspråkutvikling. Men stakkars de barna som har knekt lesekoden før skolestart. De finnes som kjent!
 
Bøkene er pent illustrert med fargerike tegninger, men variasjon mangler. Det flerkulturelle aspektet er ikke lett å få øye på. Det er vanskelig å påstå at dette verket stimulerer til lek og estetisk virksomhet, liksom det er lett å fastslå at det ikke er laget i pakt med intensjonene i læreplanen.
 
ABC (Marit Harreschou, Mona Lærum; NKS-forlaget 2002)
ABC-en innledes med følgende fem bokstaver: a, l, e, s, i. På de 57 første sidene er tekstene trykt med store bokstaver. Tekstene er meningsfulle, men svært korte (bare én til to korte linjer) helt fram til ca. side 50. Samsvaret er stort mellom tekster og illustrasjoner. Det er bra.
 
Helt sist i boka, på sidene 116-131, finner vi eventyr og andre tekster fra kulturarven. Det er også bra. Men de er så altfor få! Hvordan skal den eleven som har lært seg å lese, unngå å bli skuffet over utfordringene denne boka kan by på?
 
Det er ingen oppgaver i boka. Intet tyder på at Norge i 2002 er befolket av annet enn blonde, lyshudete mennesker. Lek og estetisk virksomhet er heller ikke tydelig vektlagt. (Lekens betydning er omtalt i "Ressursbok for læreren".) Bildestoffet er ikke særlig variert, men likevel tiltalende.
 
Kan en si at denne boka er laget i samsvar med læreplanen? Ikke uten supplement av mye tilleggsstoff, for de aller fleste elevene.
 
ABC-en (Odd Haugstad. Pedagogisk forlag 2002)
"En kombinert metode med hovedvekt på lydmetoden", sier forfatteren er utgangspunkt for dette verket (i lærerveiledningen). Til ABC-en hører tre hefter; "Arbeidsbok 1", "Arbeidsbok 2" og "Arbeidsbok 3". ABC-en innledes med gjennomgang av følgende fem bokstaver: s, i, a, m, r. (Progresjonen blir kommentert på side 20 i lærerveiledningen.)
 
Etter hvert som bokstavene gjennomgås, får elevene tekster som består av dem. (Skrifttypen som benyttes heter Sassoon primary og ligner på "skrivebokstaver"). Typiske tekster er "se sil Lise/Lise se sil/Lise si sil/Lise se ei sil/se ei sil Lise/Lise si sile" (side 8). Meningsfull, forbilledlig tekst? Har vi sett slike tekster før? Etter hvert som flere bokstaver er gjennomgått, blir tekstene lengre, men ikke nødvendigvis bedre.
 
Men i den siste tredjedelen kommer det seg! Her har forfatteren tatt med fine eksempler fra barnekulturen (rim og regler) og fra skjønnlitteraturen (André Bjerke, Inger Hagerup, Alf Prøysen m.fl.). Denne delen av boka er virkelig i L 97s ånd, med meningsfulle, forbilledlige tekster!
 
De tre arbeidsbøkene, hver på 80 sider, inneholder et vell av oppgaver til hver bokstav. Oppgavene er utelukkende utfyllingsoppgaver med bare én løsningsmulighet, så her er ikke mye rom for individuell utfoldelse og fri fantasi. De bærer sterkt preg av spesialpedagogisk tenkning - fint nok for de elevene som har spesifikke vansker, men de utgjør tross alt bare et lite mindretall! Elevene må bli fryktelig trøtte av stort sett samme type utfyllingsoppgaver over til sammen 240 sider!
 
Tilpasset opplæring, legges det til rette for det? Ikke for alle elever, som L97 krever. De som er kommet ut av startgropa, må iallfall få arbeide med noe annet enn dette. Oppgavestoffet er ikke særlig lekpreget, men i selve ABC-en er det et oppslag med gåter. Våre nye landsmenn er synlige på noen illustrasjoner, blant annet på forsiden. Men i tekstene handler det om Lise, Ole og Oda.
 
Bildestoffet kan en ikke si er variert. Alle bildene er laget av samme illustratør, og de er greie nok. Men estetisk ville boka vunnet på mer variasjon, for eksempel. i form av kunstbilder.
 
Er så dette verket i overensstemmelse med norskplanen i L 97? Tja. Grunnboka, supplert med rikelig med tilleggslitteratur, kan kanskje passere. Men arbeidsheftene er ensidig syntetiske, uten rom for barnas egen kreativitet, uten stimulans til estetisk virksomhet og lekepregede aktiviteter, og med fullstendig mangel på meningsfulle tekster.
 
Tuba Luba (Ebba Sporstøl, Tell forlag 2002) 
"Tuba Luba" består av "Lesehefte 1", "Lesehefte 2", "Bokstavhefte 1", "Bokstavhefte 2" og "Bokstavhefte 3", i tillegg til lærerveiledning med ekstra oppgave- og lesestoff. Forlaget presenterer verket med at det gir "grundig innlæring og automatisering av hver bokstav før den blir tatt i bruk i en tekst".
 
Dette plasserer verket i den syntetiske tradisjonen, noe som blir tydeliggjort gjennom tekster om Lolo og Sala, los og sal. De fem første bokstavene som presenteres, er o, l, a, s, e. Og de blir grundig gjennomgått! Bare til innlæringen av o er det sju sider i leseheftet, og 10 sider i bokstavheftet. Mye av innholdet på disse 17 sidene er ren språkøving, som hentet ut fra lesebøkene før M 87.
 
Språkbruk, som L 97 vektlegger så sterkt, er det fint lite av. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at mange elever må bli grundig lei av å øve på bokstaven o gjennom hele 17 sider! "Bokstavhefte 1" er på 104 sider, "Bokstavhefte 2" er på 120. Når treeren foreligger, blir det opp mot 350 sider øvestoff bare til bokstavene. Oppgavene har bare ett løsningsalternativ.
 
Aller sist i det andre bokstavheftet er det en litt friere oppgave: å lage fortelling til et bilde. Det er å håpe at det tredje heftet inneholder flere oppgaver der elevene får utfolde seg. Hvis ikke, er ikke hensynet til tilpasset opplæring ivaretatt.
 
Etter hvert blir det noen meningsfulle tekster, både i lese- og bokstavheftene. Men hvor er skjønnlitteraturen? Helt bak i "Lesehefte 2" er det et kort utdrag fra "Pippi Langstrømpe" og ei regle. Ellers er det tekster som tydeligvis er skrevet av lærebokforfatteren: "På skolen lærer vi å lese og skrive. Hannsauen heter vær. Ola datt og fikk sår på knærne. …" ("Lesehefte 2" side 97). Hvordan skal elevene få leselyst av slike tekster? Får de ikke det, blir de neppe gode lesere!
 
Lek og estetisk virksomhet legger dette verket ikke opp til. Et par av barna på illustrasjonene (som er ok, men uten variasjon) er nok født i andre land, men teksten gjenspeiler ikke et flerkulturelt samfunn.
Det er vanskelig å si at dette verket er laget i tråd med L 97.
 

Spesialpedagogikk i samlet klasse?

Denne relativt raske gjennomgangen av ABC-verk i et nytt årtusen viser tydelig at det er mye man er uenig om. L 97-bøkene har for eksempel vanlig bruk av store og små bokstaver, mens flere av de nye verkene bruker bare store bokstaver. Dessuten er bokstavprogresjonen ulik, og begrunnelse mangler i flere tilfeller.
 
Flere av verkene er sterkt preget av spesialpedagogisk tenkning, til tross for at bare et fåtall av elevene trenger dette! Og flertallet av bøkene inneholder uforståelig få skjønnlitterære tekster. Det er en alvorlig mangel!
 

Trenger vi ABC-boka?

Det finnes pedagoger som mener at ABC-boka er overflødig hvis grunnpilarene i undervisningen er tekstskaping, friskriving og en utstrakt bruk av skjønnlitteratur.
 
Denne anmelderen mener at ABC-en er nødvendig i tillegg, som en tekstsamling alle elevene (og hjemmene) kan ha som en felles referanse, og for å gi elevene gode leseopplevelser og språklige forbilder. Men da skal boka ta L 97, skjønnlitteraturen og ikke minst barnas behov for tekster som gir gode opplevelse, på alvor.
 
ABC-verk godkjent etter L 97:

• Aschehoug: "Norsk for alle. Pamfilius 2" og "Sesam Sesam. På sporet 2"
• Cappelen: "ABC"
• Det Norske Samlaget: "Soria Moria ABC"
• Gyldendal: "Andreklasseboka"
• Skolebokforlaget: "Alfa 1 ABC"
• Universitetsforlaget: "Felix Fabula 2"