Festskrift til Raundalen

Psykologen Magne Raundalen ble 60 år like før jul. I den anledning er festskriftet "Et liv for barn. Utfordringer, omsorg og hjelpetiltak" gitt ut, redigert av psykologene Kjell Raaheim og Atle Dyregrov sammen med Gustav Lorentzen, som er norsk goodwillambassadør for UNICEF. De to sistnevnte har i boka gitt en karakteristikk av Raundalen. Her fortelles det om det store engasjement Raundalen har utvist både profesjonelt og som medmenneske. Han er en fabelaktig kliniker og nytenker som har evne til å sette sine ideer ut i livet. Som lærer er Raundalen engasjerende og han har holdt utallige foredrag for foreldre og andre grupper, både i Norge og i mange andre land. Han utviser "en vekterfunksjon" ved at han er en klegg på politikere og embetsverk når det gjelder barns sak. Jubilanten beskrives også som et arbeidsjern - "mannen som aldri sover".

Hovedpersonen selv forteller hvordan hans interesse for å arbeide med barn ble vakt. Her gir han også til kjenne hva slags hjelp barn ikke trenger, for vanlige barn må ikke overbeskyttes. "Det er ikke bak høye beskyttelsesmurer vi skaper lykkelige og livskraftige barn. Det er 'midt i trafikken' vi lærer dem til å leve og overleve."
De fleste artiklene i den tredelte boka er skrevet av kjente fagfolk. Første bolk er om 'Barn i oppvekst', og her er det mer generelt om barns oppvekst i hjem og skole og om barns forhold til media. I professor Edvard Befrings artikkel om skolen som læringsarena hevder forfatteren at dagens skole er inne i ei håpløs blindgate, der reformene bare har gått ut på å gjøre mer av det samme som før. Han mener at hovedutfordringen er å "bringe skoleutviklingen inn på et nytt spor, der hovedfokuset settes på å sikre et lærings- og utviklingsprogram for å støtte, stimulere og hjelpe den enkelte i å lykkes i bestrebelsene for å realisere sitt livsprosjekt." Og her mener Befring at nedkorting av den obligatoriske skolegangen vil være et skritt i riktig retning. Utdanning må heller ses i et livslangt perspektiv. I de tunge strukturer som fins i dagens utdanningssystem, vil blant annet lærerkollektivet være en faktor som skaper motstand mot endring. Det synes nesten som om vår nye utdanningsminister Kristin Clemet og Befring har "snakket sammen".

I avdelingen "Barn i krise" har barneombud Trond Waage et interessant synspunkt i sin artikkel. I bolken "Rus som avkopling, rus som tilkopling" gir han en oversikt over utviklingen i ungdommens bruk av rusmidler, deriblant tobakk. Han påpeker at "flere av de naturlige utfordringene som ungdomstiden innebærer, kan løses med stadig mer inngripende midler". Kroppens form kan betvinges ved kirurgi eller ekstrem slanking, og opplevelsene kan endres ved å tilføre kroppen rusmidler. Kommersialiseringen påfører mange ungdommer et enormt motepress. Parallelt med denne utviklingen oppfattes stadig flere områder som helseproblemer, og det er ekspertene i helsevesenet som skal hjelpe de unge med problemene, Og når ungdommer bruker helsevesenets metoder, er det derfor nærliggende for dem å tenke at vansker kan løses hvis man tilfører kroppen egnede stoffer.

Raundalen har gjort en banebrytende innsats for barn som er i eller kommer fra krigsområder. Her går en av artiklene inn i en av dagens mest brennbare politiske stridigheter, nemlig konflikten mellom Israel og palestinerne. Den er basert på en studie av palestinske barn, og er skrevet av sosialantropologen Moslih Kanaaneh og psykologene Marit Netland og Dag Nordanger. De refererer til en relativt ny intervjuundersøkelse av 22 palestinske ungdommer som var undersøkt som barn ti år tidligere. Raundalen var med i forskningsteamet. Resultatene er kanskje ikke overraskende. Alle ungdommene hadde sett alvorlig skadde mennesker, sett mennesker bli slått og sparket og sett lik av drepte mennesker. To tredeler eller flere hadde søsken som hadde vært i fengsel og hadde opplevd hjemmet bli stormet av israelske soldater. Flere enn halvparten hadde mistet nære slektninger og opplevd at hele eller deler av hjemmet var blitt ødelagt. Flere hadde fedre som hadde vært i fengsel eller var blitt torturert, noen av dem flere enn tolv ganger! Forfatterne har forsøkt å finne ut hva slike opplevelser har gjort med disse ungdommene, og hvordan de kan hjelpes for å bearbeide de traumatiske opplevelsene mange av dem har hatt. Kanskje får en slik artikkel oss til å skjønne enda bedre hvorfor ungdommene i dyp frustrasjon og fornedrelse kaster stein på israelske soldater.

Vi har her bare gitt små glimt av bokas innhold. Målgruppen for boka er psykologer, pedagoger, sosiologer, sosionomer, lærere på alle trinn og helse- og bistandspersonell. I alt er her mye god lærdom å hente.