Barnelitteraturen sett med forstørrelsesglass

Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar
Av Tone Birkeland og Ingeborg Mjør
Landslaget for norskundervisning / Cappelen Damm Akademisk
196 sider.

Boken fra 2012 er en revisjon og delvis nyskriving av en viktig grunnbok om barnelitteratur på norsk. Alle kapitlene, også de som ikke er nyskrevet for denne utgaven, er oppdatert med nye og representative eksempler på barnelitteratur og forskning fra 2000-tallet.

Målgruppen for boken er studenter i førskole- og grunnskolelærerutdanninga og andre som søker kunnskap om barnelitteratur. Omslagsbildet, hentet fra en bok av Gry Morsund, viser et oppslukt barn som interessert gransker en flue gjennom et forstørrelsesglass. Dette er et godt bilde på bokas prosjekt: ivrig og vitenskapelig granskning av barnelitteraturen. Spørsmålet er om granskningen også skaper engasjement for barnelitteraturen og barnelitteraturvitenskapens muligheter?

Flere av kapitlene vil kunne engasjere og skape et ønske om videre lesning. Dette gjelder kanskje særlig kapitlene om bildebøker og fagbøker, der nyere teori forklares og utdypes på en god måte. De nye kapitlene om vurdering og formidling får fram viktige dilemmaer som er aktuelle for både nye og erfarne pedagoger. Boken er best der forfatterne tar seg tid til å utdype hva teorien innebærer for eksempeltekstene som er valgt. Flere steder oppleves imidlertid framstillingen som noe oppramsende i sitt ønske om å gi en full oversikt over feltet. Med tanke på målgruppen kunne det kanskje med hell vært brukt flere narrative tråder, for eksempel slik det ble gjort i forrige utgave gjennom en sammenhengende presentasjon av Rødhette-eventyret. I denne boken velger en et annet grep; å komme tilbake til de samme tekstene flere steder i boken. Slik finner en igjen bøker som for eksempel Påls smokk, Tonje Glimmerdal og Landet under Isen flere ganger. Dette hjelper leseren gjennom fagbegrepene og teorien et godt stykke på vei, men for en student vil det kanskje ikke være nok?

Illustrasjoner
Friskere formgiving og flere gode illustrasjoner fra bildebøker underveis i teksten gjør at boken umiddelbart framstår som mer leservennlig enn forrige utgave. Vi kommer imidlertid helt til side 72 før vi møter den første illustrasjonen, og det er bare i fire av ti kapitler en finner bilder. Hvis forlaget ønsker seg flere lesere enn de som har boken på pensum, burde de være litt rausere. La oss få se bildene av barn som får fingrene kappet over i Hoffmanns Struwwelpeter og Elise Fagerlis ulve-etende Rødhette, ikke bare få dem beskrevet!

Nyansering
Fagfolk vil som regel alltid savne nyansering og problematisering innenfor sitt felt. Noen vil mene at det kunne vært mer stoff om nyere medier og digitaliseringen av barnelitteraturen. Å presentere «barnelitteraturen i moderniteten» på noen få sider må nødvendigvis innebære en forenkling. Kapittelet om masseproduserte barnetekster er blitt vesentlig bedre siden forrige utgave, men en kan stusse over noen av vurderingene. Språket i TV-serien Sauen Shaun vurderes som nyskapende og kreativt, mens lekespråket i Gnottene brukes som eksempel på et infantilisert mediespråk – uten at forfatterne klarer å argumentere overbevisende for et slikt skille. I det forkortete eventyrkapittelet har det kommet inn noen viktige forbehold med hensyn til tolkningsmåter, men jeg kunne ønsket meg mer drøfting, for eksempel når det gjelder kategorien «kunsteventyr».

Hovedkonklusjonen er imidlertid at boken gir en god, faglig og lesverdig presentasjon av barnelitteratur og barnelitteraturvitenskap. Hvis formen noen steder skulle bli krevende, får det heller bli opp til formidleren å gjøre stoffet mer tilgjengelig der førskole- og lærerstudenten skulle trenge dette.