Simon Malkenes beskriver i sin nye bok Osloskolen: en skole preget av målstyring, resultatrapportering, testbasert ansvarliggjøring, konsernstyring, rektorkontrakter, prestasjonsledelse, resultatlønn og øving til prøver. Foto: Marianne Ruud

Malkenes fillerister Høyre-skolen i ny bok

«Den manglende ytringskulturen i osloskolen vitner om et årelangt symbiotisk forhold mellom politisk og byråkratisk ledelse,» skriver Malkenes i sin nye bok om Osloskolen.

Publisert

– For politisk og byråkratisk ledelse handler det om å beskytte fortellingen om osloskolen som «verdens beste skole,» sier Simon Malkenes og legger til:

– Men offentligheten må ha rett til innsyn i hva som foregår i den offentlige skolen. Spesielt når man mistenker at måten skolene ledes og drives på ikke er til barnets beste,

Dette skoleåret tilbringer han på Vestlandet. Familien har flyttet fra Bøler i Oslo til Bremanger i Sogn og Fjordane, i alle fall for ett år. Det ble bestemt lenge før Malkenes-saken tok av i mediene.

– Hva er den største forandringen med å flytte fra Bøler til Bremanger?

– Det å våkne hver morgen og se utover havet, sier Malkenes.

Prosessen som ble innledet mot ham etter at han beskrev en urolig skoletime i Dagsnytt 18, er ikke avsluttet. Den videre saksgangen har han overlatt til juristene i Utdanningsforbundet.

 

Harde fronter i skoledebatten

Den 22. oktober kommer hans nye bok «Det store skoleeksperimentet – Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»».

– I debatten om Osloskolen er frontene så harde at det er lett å skjønne at få tør delta i det offentlige ordskiftet. Personangrepene har vært mange. I boka forsøker jeg å holde meg til sak, sier han.

Lektoren som i 2018 mottok tre priser for sine modige ytringer, håper på en endring i ytringskulturen.

Boka hans er først og fremst et kraftig oppgjør med ledelseskulturen i skolen, og spesielt i Osloskolen, der Malkenes har jobbet i videregående skole helt fram til sommeren 2018.

I boka skriver han: «Når motsetninger oppstår, må de omfavnes og undersøkes i vennlig-kritiske former, i en god ytringskultur. Uten dette kan de som skal styre, isolere seg på øde øyer der de ikke får brynt sitt syn på andres. Da blir ikke oppfatningen deres korrigert, og da kan forståelsen til noen få – langt unna – bli det som skal kommanderes inn i klasserommene og til barna der. Det trenger ikke å være til barnas beste. Det er slike klasserom lærere kan og vil fortelle fra. Det er ikke svartmaling, hets og demonisering. Det er demokrati, åpenhet og søken etter sannhet.»

Siste kapitel handler om egen opplevelse av «Malkenes-saken». Han beskriver hvordan det var å stå i mediestormen og samtidig stå ansikt til ansikt med elevene i klasserommet hver dag.

En morgen blir hodet hans plutselig helt blankt. Læreren står i historieklassen sin og gjennomgår krigen mot terror. Plutselig husker han ikke hva han skal si. Dagen etter blir han sykemeldt.

– Hva er dine sterkeste minner fra det du opplevde våren 2018?

– Alle som kom til unnsetning; lærere, skolefolk, foreldre og politikere skrev i avisene, gikk i tog, og deltok i den offentlige debatten på en fremragende måte, sier han.

 

Historien om «verdens beste skole»

I 2014 ga Malkenes ut boka «Bak fasaden i Osloskolen». Han står også bak Facebook-gruppa «Livet bak fasaden i Oslo-skolen», der avisklipp og synspunkter deles og debatteres.

– Trenger vi nok en bok om Osloskolen?

– Selvsagt. Denne boka handler om alt jeg har fått vite siden forrige bok. Jeg skriver om forskningen, politikken og den økonomiske tankegangen bak den resultatbaserte styringen og ledelsen av Osloskolen. Det ble 336 sider, sier Malkenes fornøyd.

Hans nye beretning om Osloskolen starter i 1999, året da Høyre-byrådets skolebudsjett hadde tittelen «På vei mot verdens beste skole». Året etter blir Astrid Søgnen ansatt som direktør for Utdanningsetaten i Oslo. Og høsten 2001 blir Kristin Clemet utdanningsminister i Bondevik II.

Med i Malkenes fortelling er også professor Johan From, ansvarlig for masterprogrammet i skoleledelse på BI og forsker Hans Bonesrønning ved Senter for økonomisk forskning (SØF), en forskningsinstitusjon deleid av Norges-teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Da Raymond Johansen (Ap) tar over som byrådsleder i 2015 ønsket han endringer. I juni 2017 vedtok byrådet at tillitsbasert styring og ledelse skal gjelde i hele Oslo kommune. Til Utdanning sa Raymond Johansen i oktober 2017: – Osloskolen har endt opp med for detaljerte mål og for mye rapportering. Det medfører at vi ikke utnytter kompetansen og kreativiteten til de ansatte.

En knallhard maktkamp utspiller seg nå mellom Utdanningsetatens ledelse og politisk ledelse i Oslo kommune. Maktkampen ble for alvor synlig da Inga Marte Thorkildsen tok over som byråd for kunnskap og oppvekst i desember 2017. Høsten 2018 har maktkampen eskalert.

 

Til angrep på Høyre-skolen

– Den manglende ytringskulturen i Osloskolen vitner om et årelangt symbiotisk forhold mellom politisk og byråkratisk ledelse. Det å beskytte suksessfortellingen om «verdens beste skole» har vært viktigere enn hensynet til barna i skolen, hevder Malkenes.

I boka tar han for seg den politiske retorikken bak det han kaller Høyre-skolen. Han forsøker å slå hull på myten om at Osloskolen er mønsterskolen, flaggskipet, fyrtårnet.

– Jeg mener at man har latt hensynet til forretningshemmeligheter gå foran hensynet til sårbare elever. Selv om Osloskolen er bygget på ansvarliggjøring, er ansvaret flyttet ned på skolenivå, mens makten er sentralisert, sier han.

Han beskriver en skole preget av målstyring, resultatrapportering, testbasert ansvarliggjøring, konsernstyring, rektorkontrakter, prestasjonsledelse, resultatlønn og øving til prøver.

Malkenes mener bruken av private konsulentselskaper har bidratt til å lukke skolen. Selv har han bedt om innsyn i kontrakter og dokumenter, fått avslag, anket, fått nytt avslag og anket på nytt. Han har lest forskningsrapporter, faglitteratur, medieartikler og politiske dokumenter.

Om Høyre-byrådets bystyremelding for 2013 skriver Malkenes: «Den gir skinn av å være kunnskapsbasert, men forskningsfunn klippes og limes sammen ved å ta med de setningene som støtter politikken og utelate de som ikke passer.»

– Det kan være fristende å spørre om også du klipper, limer og utelater?

– Jeg skriver ikke et politisk styringsdokument, men en bok som kritiserer et skolesystem. Jeg har forsøkt å være så etterrettelig som mulig. Derfor har boken 45 sider med kildehenvisninger, i tillegg til å bygge på et stort tilfang av muntlige kilder, forsikrer Malkenes.

 

Forslår en ytringsfrihetskommisjon for skolesektoren

Det siste året har Malkenes mottatt både Fritt Ords honnør, Stockmanns hammer og Skjervheimprisen for sine modige ytringer. I årets 1. maitog i Oslo ble forfatteren møtt av folk med plakater med påskriften «Jeg er Malkenes». Det synes han var en utrolig opplevelse.

– Mange av dem som har fortalt meg historier fra sin skolehverdag tør ikke stå åpent fram. Det gjelder både skoleledere, lærere og foreldre. Det er et demokratisk problem. Det burde vært nedsatt en ytringsfrihetskommisjon med mandat til å granske ytringskulturen i skolesektoren. Hva med Kierulf-kommisjonen? foreslår Malkenes.

Han sikter til jurist Anine Kierulf som er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og styremedlem i Fritt ord.

Da Kierulf delte ut Fritt ords Honnør til Malkenes i juni sa hun: – Malkenes har lenge fremstått som en av de tydeligste stemmene i ordskiftet om utviklingstrekk i skolen. I debatter har han tidvis stått alene – også mot ganske sterke motstemmer – helt opp til statsrådsnivå. Men han har gjennomgående talt på vegne av mange.

 

Rektorutdanningen og rektorkontraktene endrer skolen

Malkenes ser på BI-professor Johan From, som en sentral aktør i skoleeksperimentet Osloskolen.

– Du angriper Froms retorikk uten at han får forsvare seg?

– Makten må tåle kritikk. Det er en viktig del av demokratiet. Jeg har gjennomgått Froms foredrag. Innholdet forsterker bildet som tegnes i kontraktene til rektorutdanningen, sier han.

I 2003 skrev Utdanning for første gang om ny ledelsesmodell og rektorkontraktene: «I Oslos grunnskoler er det nå innført et stykkprissystem der pengene følger eleven. Samme system er vedtatt innført i videregående skole. Skoleetaten satser på en ny skolelederutdanning i samarbeid med BI. Kontrakter er inngått med ledere på alle nivåer skoleetaten.»

I 2009 skrev Utdanning om stor utskifting av rektorer. I 2000 ble det ansatt rundt 120 nye rektorer i Oslo-skolen. Ved fem skoler skiftet Utdanningsetaten ut hele skoleledelsen, og satt inn en ny ledergruppe. Assisterende utdanningsdirektør Kjell Richard Andersen kommenterer utskiftingene slik: «- Det er et omfattende grep, og ikke noe vi har ønske om å gjøre, men vi har heller ikke veket tilbake for å gjøre det der det har vært nødvendig. I utgangspunktet ønsker vi ikke at folk skal slutte, men vi prøver å få til en ordning som gjør at de går over i en annen jobb.»

– Utskiftingen må ses i sammenheng med omformingen av rektorrollen, sier Malkenes.

I november 2002 kommer Utdannings- og forskningsdepartementets rapport «Skolen vet best». Der står det om hvordan lærernes arbeidstidsavtale begrenser rektors styringsrett. Malkenes skriver at rapporten tar opp i seg en dyp skepsis til lærerorganisasjonene som går helt tilbake til 1980-tallet.

– De samme personene som utformet norsk skole kom senere med rapporterer om at den nye politikken er vellykket. Hans Bonesrønning er en av disse, sier Malkenes.

Utdanning har bedt om kommentar fra direktør for Utdanningsetaten, Astrid Søgnen og BI-professor Johan From, men ingen av dem ønsker å uttale seg til Utdanning før de eventuelt har lest boken.

 

Powered by Labrador CMS