I Pello i Nord-Sverige bor en barnehage og et aldershjem i samme bygning, men hver for seg. Tanken er at barnehagebarn og eldre skal ha felles aktiviteter som lek, sang og forming. Foto Ned Horton, Free images

Barnehage + aldershjem = sant

I Pello, et tettsted i Övertorneå kommune i Nord-Sverige, har kommunen valgt å slå sammen et aldershjem med en barnehage.

Publisert

Målet er at de eldre skal få mer livslyst og glede, mens barna lærer språk og tornedalske tradisjoner, ifølge svt.se, nettstedet til Sveriges Television.

Tornedalsfinsk

Tornedalsfinsk, eller meänkieli: «vårt språk», oppsto fra en finsk dialekt i Tornedalen som ikke utviklet seg slik finsk i Finland gjorde.

Svensk og samisk har også påvirket tornedalsfinsk, som ble et av Sveriges offisielle minoritetsspråk i 1999.

Anslagene over språkbrukere er 25 000–70 000 personer.

 

Kilde: Wikipedia

Det tar ikke mer enn ett minutt å gå fra femåringen Hannes’ barnehage til Ingemars aldershjem. Institusjonene ligger under samme tak, noe som er et helt bevisst valg fra Övertorneå kommune.

Tanken er at de ti barnehagebarna og de fjorten eldre skal møtes, og ha felles aktiviteter som sang, leker og formingsaktiviteter.

 

"Poenget er å berike livet for de eldre, de yngre og personalet her."

 

– De skal jo ikke dele rom og bo sammen. De har hver sin avdeling og fellesområder. Det er i fellesområdene de treffes for felles aktiviteter, sier Tomas Vedestig, kommunalråd fra partiet Övertorneås Fria Alternativ og pleiemedhjelper.

– Poenget med ordningen er å berike livet for de eldre, de yngre og personalet her. Dessuten er målet at språket vårt, meänkäli, som er minoritetsspråk, får fortsatt liv og utvikles.

 

– Ser ingen ulemper ved ordningen

Lignende konsept finnes andre steder i verden. Vedestig tror at dette vil vokse, særlig på landsbygda der det kan være vanskelig å finne personale og drive barnehager og aldershjem.

– Jeg ser faktisk ingen ulemper ved ordningen. En del har nevnt dette at småbarn er syke og smittebærere. Men tenk på tidligere tiders hjem der flere generasjoner bodde sammen. Når foreldrene ble gamle, tok sønn eller datter over gården og fikk familie. De gamle ble boende på gården, passet barna og videreførte sine kunnskaper. Jeg ser konseptet som et naturlig skritt tilbake i tide, sier Vedestig.

Til Marianne Mäki, språk- og kulturinspirator, stiller svt.se spørsmålet:

– Men hvis en eldre person går bort, som et barn har blitt nært knyttet til, hvordan takler institusjonen dette?

– Temaet er svært viktig, vi kommer til å møte det også. Jeg har forberedt en kasse med lys og et lite dikt. Jeg er også på utkikk etter en lettlest bok om døden, som vi kan lese, sier Mäki.

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS