Annonse

Gro Nylander. Foto: Erik M. Sundt

Bestemor på barrikadene

Atter en gang har hun klatret opp på barrikadene for å kjempe for kvinners rettigheter. Feminist og lege Gro Nylander har rundet 71 år og er blid, men beinhard.

Annonse

Forslaget om å la fastleger reservere seg mot å henvise pasienter som ønsker abort, har vakt kvinneforkjemper Gro Nylanders engasjement denne gangen.

Pensjonisten har hektiske dager, men vi har fått komme hjem til huset på Høvik, som arkitektmannen Øyvind Almaas har tegnet.

– Han kalte huset doktorgraden sin da han tente på ideen om å skape et godt hus å bli gammel i, sier Gro, som har vært gift med sin Øyvind i 39 år, men aller først var de samboere.

– Det var ikke så vanlig, nei, sier kvinnen som har banet vei for mange kampsaker.

Faren til Gro var så lite begeistret for samboerskapet at han sendte en bankbok med penger som skulle gå til gaver til hans to barnebarn, for han kunne jo ikke ha noe med sin datter å gjøre når hun nå hadde flyttet sammen med en mann uten å gifte seg.

– Faren min hadde jo hjulpet meg mye etter at jeg var blitt alene med to små barn, så han mente nok at han hadde litt å si over livet mitt. Det var andre tider, og samboerskap var ikke dagligdags den gangen. Øyvind var dessuten skilt, og det gjorde nok ikke saken bedre.

Øyvind og Gro stiftet bo og tok med seg to barn hver inn i samlivet, senere skulle de få en felles datter.

Hennes første mann døde i en ulykke. Sammen hadde de rukket å få to sønner.

 

Mosaikkbarn

Gro Nylander fikk sitt første barn på Stokmarknes da hun var 23 år og utbrøt euforisk da hun fikk se sønnen første gang:

– Han er jo mongoloid!

De rundt benektet det, gutten var som han skulle være. Det skulle ta seks år før han fikk en diagnose. Olav var et mosaikkbarn.

– Hva er et mosaikkbarn?

– Det vil si at barnet fødes med to cellelinjer, en med normale celler og en med celler som har ett kromosom 21 for mye, altså et delvis Downs syndrom.

Som alenemor til to, den ene funksjonshemmet, fikk Gro plass til begge i barnehage, noe som ellers var vanskelig den gangen. Så kom hun inn på legestudiet. Hun var allerede fysioterapeut som sin mor, men drømte om å bli lege.

 

Kvinnelig lege

Far til Gro var selv lege, men syntes ikke at døtre skulle ta høy utdannelse; de skulle jo gifte seg og få barn. Familien flyttet rundt i landet. Da Gro var sju år gammel, flyttet familien fra Mehamn i Finnmark til Snertingdal ved Gjøvik. Gro svitsjer den dag i dag lett over til begge dialekter.

– Dæ kæin vara grådig morrosamt å prate som je er ækte snertingsdøl, damma, slik je nyss gjorde på Debatten i NRK.

Farens patriarkalske regime hadde tidligere satt en stopper for hennes drøm. Han mente at kvinnelige leger ville bli dårlige leger og dårlige mødre.

Gro trosset faren, gikk på med krum hals og skulle senere utmerke seg på sitt felt.

 

Blomstret opp på spesialskole

Den førstefødte, Olav, var sent utviklet, både språklig og motorisk, og han ble utredet for både det ene og det andre i årevis før en kromosomprøve endelig ga diagnosen i 1972.

– Han begynte et år forsinket på skolen, gikk i stedet ett år i det som den gang het modningsklasse. Vi tvilte før han startet på normalskolen, men vi trodde at det ville være best for han å gå sammen med barn i nærområdet, med godt språk. Han gikk i en liten klasse med en strålende lærer, forteller Gro Nylander.

De første årene gikk det fint, men så økte forskjellen etter hvert som barna ble eldre. Fra fjerde klasse, med mer prat enn lek i friminuttene, ble problemene stadig større. Olav hang ikke med i samtalene.

– Han tok det igjen med å spille bajas og finne på ting. Helt naturlig, men slitsomt. Han fikk ekstra hjelp. På foreldremøte følte jeg meg beklemt fordi min sønn tok ressurser og skapte uro.

Så flyttet Olav over til spesialskole på dagtid. Der blomstret han opp. Plutselig var han blant de flinkeste og kunne utvikle seg i sitt eget tempo. Slike elever fra flere skoler møttes i klubb hver onsdag, hadde eget idrettslag og tilbud om ferieopphold. Olav trivdes, og familien fikk noen sårt tiltrengte pusterom.

– Det er viktig at handikappede ikke gjemmes bort, men for mange er nok spesialskoler den beste løsningen, sier Gro.

Hun beskriver sin førstefødte med et sitat fra Henrik Ibsen: «For tung for luften, for lett for bølgene.» 

– Han var glup nok til å forstå at han ikke var glup nok. Men han var talentfull på sitt vis, sang godt og var «rosinen i pølsa» i bandet som ble starten på Dissimilis. I tenårene ble Olavs liv i økende grad preget av alvorlig sykdom. Han døde da han var 19 år. 

 

Hippielegen

Huset, som ble bygd for 12 år siden, ligger i samme hage som det lille, gamle huset de kjøpte som nygifte. Det står på tomten den dag i dag, oppgradert og utvidet, og nå bebodd av deres yngste datter og hennes familie. Gros og Øyvinds hus ligger litt tilbaketrukket, uten direkte innsyn til den yngre garde.

– Det var byggestopp i Bærum, og Høviks eldste hus var slitt og uten fungerende bad, og dermed vanskelig å selge. Vi kjøpte det. 49 kvadratmeter i grunnflate. Med unger i loppemarkedsklær og sykler fra auksjoner skilte vi oss nok litt ut. Vi var de eneste i gata som gikk i tog 1. mai, forteller Gro, som på den tiden hadde langt, mørkt hår og likte å kle seg i lange skjørt.

Store luftige rom, med brede dører og det meste på en flate, furutrærne med Oslofjorden malerisk bak, skaper et fint panorama. I et lite vannspeil i hagen ligger en hvit marmorstein formet som et kjempebryst. I tårnrommet, som er husfruens arbeidsrom, er det puppebilder. En lang yrkeskarrière der Gro har frontet amming både i inn- og utland, det gjenspeiler seg i sprengfull brystkunst.

– Amming er best både for mor og barn. Det går ikke for alle, og da må man gjøre det som er godt nok. Ingen grunn til dårlig samvittighet, ingen klarer å gi barna det aller beste hele veien. Engasjementet for å hjelpe mødre til å amme har brakt henne rundt i verden.

– Jeg har jo hisset på meg noen ved å si at første del av barselpermisjonen bør være forbeholdt mor, sånn at hun lettest mulig kan amme. Men ikke misforstå meg, jeg er tilhenger av pappakvote og syns det er fantastisk at dagens fedre stiller opp. Men amming er de dårlige til.

 

Bryst er best

Som nybakt mor slet Gro med å få til ammingen, men senere har ammefilmen hun er ansvarlig for, blitt vist i over 50 land. «Bryst er best» har blitt spilt inn på ny og oversettes stadig til nye språk.

– Jeg har ikke oversikt over hvor mange det er i dag, sier Gro, som fortsatt arbeider noen timer i uka på Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Amming, mødre og barn ligger Gros hjerte nært, og gjennom karrièren har hun skrevet åtte bøker, som stadig kommer i nye opplag. 

– Hver gang går jeg igjennom og sjekker om det har skjedd noe nytt på feltet siden sist. Jeg pleier forresten å gi denne til ansatte i barnebarnas barnehager, forteller Gro og holder opp boken «Lille venn – hva nå?».

Gro mener at ettåringer ikke bør begynne i store barnehagegrupper. De er inne i en intens tilknytningsfase og bør være sammen med dem de er glad i og trygge på.

– Det er stor forskjell på en krabbende ettåring og en oppreist halvannetåring som kan si både ja og nei! Her må vi finne bedre løsninger. Det ideelle for samfunnet hadde vært at permisjonen ble noe utvidet. Først bør mor kunne velge å være hjemme i minst åtte måneder, så kunne far fått være hjemme tilsvarende. Siste måned av permisjonen kunne brukes til lang innkjøring med en av foreldrene til stede i barnehagen. Uansett når, bruk tid på tilvenningen, sier Gro.

Gro fremhever lærere i skole og barnehage som den aller viktigste yrkesgruppen samfunnet har og berømmer jobben de gjør for den oppvoksende slekt.

 

Dessertbarna

De to husene i svingen er sammenbundet av en korridor. Ofte tasler et sengevarmt barn gjennom «mellomgangen», piler opp trappen og kryper inn i en favn som gjerne deler dyne.

De voksne barna har gitt dem seks barnebarn.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så stor stas, hjertevarmende! Bare gled dere, sier bestemoren, som muligens jobber med et nytt bokprosjekt om akkurat det temaet. 

Tiden til Gro er dyrebar, så mens hun snakker med oss, sitter hun og spretter linningen av en vadmelsbukse. Multitasking.

– Mannen min synes jeg er ganske fin i denne. Merkelig nok så har den krympet i livet, sier den slanke kvinnen.

– Skal du sy den om?

– Jeg er flinkere til å sy i mennesker enn i tøy, men noe får jeg vel til, sier medisineren som har lang erfaring som fødselslege og gynekolog.

 Gro har frontet mange saker gjennom livet, blant annet var hun intenst aktiv for nedleggelse av flyplassen på Fornebu.

– I den tiden var det en del politikontakt og rare klikkelyder i telefonen. Vi aksjonerte blant annet ved å gå sakte over fotgjengerfeltene på E18. Det ble køer lange som et vondt år, men Fornebu forsvant!

 

Aldri mer strikkepinner

I dag er det en ny kampsak som Gro Nylander brenner for.

På 1970-tallet var kvinnesak og kampen for selvbestemt abort intens. Gro har et jakkemerke fra den tiden, der det står: «Aldri mer strikkepinner».

- Datteren fant den som tenåring og sa oppgitt: «Herregud da, mamma, skulle dere ikke strikke heller, på den tiden!» Lite visste hun at strikkepinner ble brukt til å utføre illegale aborter.

Gro var før jul igjen på Stortinget og overvar «Spørretimen», da hadde hun ikke vært der siden 1970-tallet.

– Jeg ble så begeistret over fem flotte, unge kvinnelige stortingsrepresentantene som satte helseministeren til veggs i spørsmålet om fast-legers reservasjonsrett.

Spørsmålet om fastleger skal ha rett til å reservere seg mot å henvise pasienter til abort har vakt voldsom debatt, og flertallet av befolkningen og Norges kommuner går imot forslaget som er sendt på høring med frist 30. april. Gro har flere ganger vært invitert til ulike grupper på Stortinget for å snakke om denne saken.

– Dette er et religiøst begrunnet angrep på abortloven. Den kom i 1975 og ga norske kvinner rett til selv å velge. Det kan ikke være sånn at enkelte fastleger skal reservere seg mot å henvise. De vil sende sin pasient over til en kollega som så skal henvise videre. Det er jo merkelig skinnhellig å toe sine egne hender, mens man synes det er greit at kollegaen skal brenne i helvete. Fastlege bør du ikke bli hvis du vil reservere deg. Det finnes mange andre legejobber! tordner kvinnen som er en enogseksti og en halv på strømpelesten.

– Vi klarer vel ikke å stoppe reservasjonsretten nå, men den fantastiske mobiliseringen på grasrota vil kanskje velte regjeringen, sier barrikadekjemperen, som syns det er bedre å brenne enn å visne.

Fakta

Er det noe du er stolt over?

Først og fremst familiens flotte unge mennesker! 

Ellers unevnt: Jeg tok doktorgrad på fostervann fra røykere og fant at det kunne føre til forandringer i arvestoffet som på sikt kunne bidra til kreft hos barnet. Jeg skrev og foreleste om temaet i årevis, både i inn- og utland.

Fakta

Er det noe du er stolt over?

Først og fremst familiens flotte unge mennesker! 

Ellers unevnt: Jeg tok doktorgrad på fostervann fra røykere og fant at det kunne føre til forandringer i arvestoffet som på sikt kunne bidra til kreft hos barnet. Jeg skrev og foreleste om temaet i årevis, både i inn- og utland.