Tariff 2002
Lavtlønte, kvinner og folk med høyere
utdanning blir prioritert av Landsorganisasjonen ved vårens
tariffoppgjør. Det ble enstemmig vedtatt på
representantskapsmøtet i LO tirsdag. De konkrete kravene blir
som vanlig presentert senere.
- Se hele vedtaket fra LOs
representantskapsmøte lenger ned i teksten.
Fellesorganisasjonen for sosionomer,
barnevernspedagoger og vernepleiere (FO) er blant dem som har
raslet kraftig med sablene de siste ukene. Lederen i FO, Oddrun
Remvik, har blant annet kritisert LO-ledelsen for at den ikke har
støttet sykepleiernes lønnskrav. FO mener at deres
medlemmer bør få en lønnsvekst på opp mot 50
000 kroner i løpet av dette året.
På representantskapsmøtet tirsdag
stemte likevel FO sammen med de andre forbundene, og Oddrun Remvik
sa til Avisenes nyhetsbyrå at det er hvordan vedtaket blir
fulgt opp i praksis som betyr noe.
LO-leder Gerd-Liv Valla sa i sin innledning at
solidaritetsalternativet fortsatt må ligge til grunn og at
lønnsveksten totalt sett ikke må løpe løpsk.
Valla minnet om det som skjedde på 1980-tallet hvor
lønnstilleggene stort sett ble spist opp av inflasjonen.
Rammen for oppgjøret bør ligge mellom tre og fire
prosent, mener LO-lederen.
- Det finnes mange slags urettferdighet, men
det ikke å kunne leve av lønna i fulltidsjobb - det er
den største urettferdigheten. Svikter vi i kampen for de
lavtlønte, da svikter vi våre grunnleggende verdier, sa
Gerd-Liv Valla.
Hele vedtaket lyder slik:
Tariffoppgjøret i år 2002
gjennomføres i en situasjon med internasjonal nedgang og der
arbeidsledigheten også i Norge peker oppover. De fleste
prognoser peker mot kraftig økning i USA og samtidig en
betydelig økning i Japan og Vest-Europa. For Norges del er det
tale om liten endring totalt sett, men med store utslag i
enkeltbransjer samtidig som det er knapphet på visse typer
arbeidskraft. Industrien og andre internasjonale næringer
står overfor et dobbelt problem: svekket konkurranseevne og
svekket markedsutvikling ute i verden.
Utfordringen er nå på kort sikt
å stoppe veksten i arbeidsledigheten, dernest å gjenreise
den fulle sysselsetting. Sysselsettingsnedgangen i industri og
andre internasjonale næringer må stoppes. Norge må
ikke bli en ensidig økonomi basert på oljeinntekter. Vi
må sikre en allsidig verdiskaping for framtida og et
livskraftig næringsliv i alle deler av landet.
Tariffoppgjørenes kjerneoppgave er å
sikre LO-medlemmenes andel av verdiskapingen i form av
kjøpekraft og sosiale forbedringer og gi dette en god
fordelingsprofil. Dette må skje på en slik måte at
en sikrer grunnlaget for å innfri fagbevegelsens
hovedprioriteringer om sosial utvikling, samtidig som en fremmer
trygghet for arbeid og inntekt. Det innebærer at næringer
utsatt for internasjonal konkurranse må sette rammene for
inntektsutviklingen.
Prisstigningen fra 2001 anslås av Det
tekniske beregningsutvalg til (1-1,5 pst.)
Lønnskostnadsutviklingen ute ligger i størrelsesorden 3-4
pst. Det kan følgelig bli en klar forbedring av
kjøpekraften for de brede lønnstakergrupper uten at
konkurranseevnen svekkes. Det nominelle spillerommet for
tarifftillegg i 2002 er begrenset, men gir rom for de reelle
standardforbedringer fagbevegelsen prioriterer.
LO-kongressen vedtok programmer for en
omfattende reforminnsats i perioden fram til 2005, der særlig
kortere arbeidstid og bedre pensjonsordninger inngår. 2002 er
året der innfasingen av den arbeidstidsreform som ble avtalt
ved hovedoppgjøret i 2000 blir fullført. Det
tilsier at andre sider prioriteres ved dette oppgjøret.
Det må imidlertid være en stadig
utfordring å få mest mulig livskvalitet ut av de
eksisterende rammer for arbeidstida. Det tilsier krav om økt
rett til å få den daglige arbeidstid innrettet mer etter
individuelle behov.
Regjeringen har varslet tiltak for utvidet
åpningstid og oppmyking av lovverkets regler for overtid.
Dette vil LO gå mot og heller styrke avtaleverket og kreve
utvidet valgfrihet på arbeidstakers premisser med sikte
på levelige arbeidstider.
LO har lenge påvist at mange medlemmer
ikke vil få de pensjoner Folketrygden opprinnelig la opp til.
Et stort flertall i privat sektor mangler den trygghet offentlig
ansatte til nå har hatt, ved ikke å ha tjenestepensjoner
i det hele tatt. Tjenestepensjonene i stat og kommune trues nå
også. Det skjer gjennom den nye regjeringens markerte satsing
på markedet gjennom outsourcing, konkurranseutsetting og
privatisering. Ved overgang til ny organisasjonsform mister mange
rettigheter, og det er firmaer uten pensjonsordning som ofte vinner
anbud.
Høyresidens innsats går generelt ut
på å gjøre pensjon til et mer individuelt ansvar og
mer overlatt til finansmarkedet. En slik utvikling vil gi økte
ulikheter mellom høy og lav inntekt, mellom kvinner og menn og
straffe dem som mister jobb eller på annen måte er
uheldig med arbeidsgiver. Dessuten vil det gi et dyrere og mindre
forutsigbart pensjonssystem - mer penger og makt til meklere og
forvaltere på pensjonistenes bekostning.
Dette tilsier at det rettes krav både mot
myndighetene og arbeidsgivere i forbindelse med
tariffrevisjonen.
For å forhindre Høyres
programfestede privatisering vil LO kreve fortsatt statlig
forvaltning av Oljefondet og at dette øremerkes
tilleggspensjoner i Folketrygden. Dette gir samtidig bedre grunnlag
for mer forpliktende løpende verdisikring av
pensjonsrettene.
Det reises krav om pensjonsordning i tillegg
til Folketrygden i de enkelte avtaleområder betalt av
arbeidsgiver. Kravene utformes med utgangspunkt i den enkelte
bransje, prinsippene i overenskomstene og konkurransesituasjonen
mellom offentlig og privat tjenesteproduksjon. Det må tas de
nødvendige hensyn til alders- og kjønnsnøytralitet
ved utformingen av premien. Både eksisterende og nye
pensjonsordninger må reguleres av tariffavtalene.
Alle arbeidstakere må sikres at
pensjonsrettigheter videreføres ved omorganisering og skifte
av arbeidsgiver.
Reduserte avgifter og svakere prisutvikling
internasjonalt bidrar til lavere prisvekst i Norge, slik at
kjøpekraften for de aller fleste er sikret selv med moderate
tillegg i år 2002. For dem med lønn over 320 000 kroner
kommer i tillegg en skattelette som gir rundt en prosent
kjøpekraftsforbedring alene.
For å sikre avtaleverkets innflytelse
over lønnsutviklingen og arbeidstakernes rimelige andel av
verdiskapingen og for at de avtalestyrte områder skal holde
sin stilling overfor mer fristilte grupper bør det reises krav
om generelle tillegg.
LO vil motarbeide arbeidsgiverorganisasjonenes
målsetting om at lønns-dannelsen på lang sikt
må legges om i sterk desentralisert retning. Det vil
undergrave de sentrale tariffoppgjørenes rolle og føre
til at det blir vanskelig for en samlet fagbevegelse å
forhandle fram reformer. Det er gjennom de kollektive avtalene og
de sentrale tariffoppgjørene vi ivaretar helhetshensyn og
legger grunnlaget for å prioritere enkelte arbeidstakergrupper
og fremmer lavt- og likelønnsmål.
Gjennom spesielle tillegg for lavtlønte
og garantiordninger har fagbevegelsen motvirket at
lønnsforskjellene er blitt ytterligere forsterket slik vi ser
i andre land der markedskreftene har fått råde i sterkere
grad. I dette arbeidet møter vi sterke motkrefter i form av
arbeidsgivermotstand, jobbenes varierende markedsmakt og
lønnsevne.
Fortsatt er det mange både i offentlig og privat sektor med
altfor lav lønn og det er uakseptabelt at det også i
avtaledekkede områder er mange som arbeider med
årslønninger under 200 000 kroner.
Viktige utfordringer gjenstår når
det gjelder likelønn. Lønnsutjevningen mellom kvinner og
menn går svært langsomt og for kommunal sektor samlet ser
det ut til at utviklingen har gått i gal retning. Typiske
kvinneyrker er fortsatt blant de lavest lønte, og fortsatt har
heltidstilsatte kvinner et lønnsnivå som ligger om lag 15
prosent lavere enn menns. I lønnsoppgjør er
likelønnstiltak/tillegg rettet mot områder med mange
kvinner med urimelig lav lønn nødvendig for å
få lønnstilnærming mellom kvinner og menn.
Utviklingen av rettferdig lønn hindres av manglende
likestilling i arbeidsliv og samfunnet ellers.
Mange LO-grupper får ikke den uttelling
for lang utdanning som er rimelig i et livsløpsperspektiv og
for å stimulere til å ta utdanning. Å rette på
dette krever både endringer i studiefinansieringen og en
målrettet innsats i tariffpolitikken. Våre krav om bedre
utdanningsfinansiering med vekt på økt stipendandel vil
lette situasjonen for nye som tar fatt på utdanning, mens
høye renter er en belastning for dem som har fullført
utdanningen. LO går også inn for en politisk styrt, lav
og forutsigbar studielånsrente. Det må gis rom for at
grupper av langtidsutdannede som ikke har fått en rimelig
kompensasjon for kostnaden ved utdanning løftes gjennom
målretta tiltak.
Oppsummert vil LO ut fra punktene foran om
henholdsvis lavlønn, likelønn og utdanning
prioritere:
- generell forbedring av kjøpekraften
- garantiordninger og særskilte tillegg
til lavtlønte
- likelønnsprofil på lokale og
sentralt avtalte tillegg
- målrettet innsats for langtidsutdannede
LO-medlemmer som ikke har fått en rimelig kompensasjon for
kostnaden ved utdanning.
De internasjonalt konkurranseutsatte
næringer må sette rammen for oppgjørene for å
ivareta langsiktige hensyn til konkurranseevne og sysselsetting.
Rammene må gjelde alle områder. Frontfagsmodellen er ikke
opprettholdbar over tid hvis enkelte områder/grupper
systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i
de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene, inkludert
lønnsveksten for funksjonærer og ledere. Det gis rett til
forhandlinger om kompensasjon til områder/grupper som
systematisk over tid er blitt hengende etter i
lønnsutviklingen.
LO krever mindre grådighet av ledere og
eiere, at overskuddene i større grad benyttes til
investeringer som gir grunnlag for sysselsetting, og vil jobbe for
mer rettferdig fordeling av de resultater som skapes.
For å kunne ta ansvar for fornuftige
helhetsløsninger, forutsetter LO at andre avtaleområder
innpasses i det helhetlige opplegget.
Solidaritetsalternativets viktigste oppgave
har vært nedbyggingen av den høye arbeidsledigheten.
Utfordringen framover blir å sikre bærekraftig
sysselsetting uten at vi får en for ensidig oljeøkonomi.
Da må pris- og kostnadsutviklingen holdes i sjakk og den
langsiktige stabiliteten i kronekursen videreføres. Tendenser
til nytt kappløp i lønnsutviklingen og den økte bruk
av oljeinntekter medvirker nå til et høyt rentenivå.
Det er viktig at lønnsdannelse og annen økonomisk
politikk sammen bidrar til å få renten lavere.
En fornuftig medvirkning fra fagbevegelsen i
den økonomiske politikken og bærekraften i
solidaritetsalternativets hovedidé forutsetter felles innsats
for større rettferd i fordelingen av goder og byrder. Det er
uholdbart dersom fagbevegelsens medvirkning til økonomisk
fremgang gir grunnlaget for urimelig inntekt og gevinst for dem som
besitter fristilte makt- og formuesposisjoner. Det er også
viktig at skattesystemet mer effektivt skattlegger de store
kapitalinntektene.
LO beklager at regjeringen legger opp til at
mer av arbeidslivs- og samfunnsutviklingen skal styres av
markedskreftene. Det vil gi økte økonomiske forskjeller,
større økonomisk grådighet, mer stress og uhelse i
arbeidslivet, større innflytelse over samfunnsutviklingen til
den økonomiske eliten. Erklæringene om
konkurranseutsetting og privatisering på arbeidstakernes
bekostning, adgang til handel døgnet rundt og svekket
regelverk i arbeidsmarkedet står i klar motsetning til
trepartssamarbeidet om redusert sykefravær og utstøting
fra arbeidslivet. Fagbevegelsen vil motarbeide disse uheldige
tendensene.
Gjennom foregående tariffoppgjør er
det tatt viktige skritt for å sikre LO-medlemmene mulighet til
etter- og videreutdanning. Kompetansereformen har gradvis blitt
utbygd gjennom tariffoppgjørene og med bidrag fra myndighetene
når det gjelder:
- Grunnskoleopplæring og
videregående opplæring for voksne.
- Dokumentasjon av realkompetanse.
- Bedring i Lånekassens regler.
- Kompetanseutviklingsprogram og
handlingsplaner
- Lovfestet rett til utdanningspermisjon.
Ved forrige tariffrevisjon fremmet LO krav
overfor arbeidsgiverne om støtte til livsopphold ved
utdanningspermisjon. Arbeidsgiverne avviste kravet. Resultatet ble
et offentlig utvalg som skulle utarbeide forslag til modeller for
finansiering av livsopphold ved utdanningspermisjon. Resultatet ble
nedslående: utvalget oppnådde ikke enighet om en anbefalt
modell. Innstillingen bryter dermed forutsetningene for godkjenning
av meklingsresultatet i 2000.
Finansieringsordninger som sikrer støtte
til livsopphold ved utdanningspermisjon er høyt prioritert. LO
krever at myndighetene følger opp kravet om støtte til
livsopphold ved utdanningspermisjon for å sikre voksne en
reell rett til etter- og videreutdanning. LO krever videre at
arbeidsgiverne deltar i finansieringen.
Derfor vil det fortsatt være aktuelt
innenfor enkelte avtaleområder å videreutvikle allerede
eksisterende støtteordninger eller å opprette nye
ordninger på bransjeplan. Alle bedrifter i de aktuelle
områder må da omfattes av rettigheter og plikter som blir
etablert.
Forhandlingene gjennomføres forbundsvis i
privat sektor. For å kunne utnytte fagbevegelsens samlede
styrke, følges representantskapets vedtak for den samlede
tariffrevisjon opp av sekretariatet overfor alle områder der
LO er part.
Representantskapet gir sekretariatet fullmakt
til å utforme de endelige kravene, herunder justeringsklausul
for annet avtaleår. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom
uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.