Tariff 2002

Lavtlønte, kvinner og folk med høyere utdanning blir prioritert av Landsorganisasjonen ved vårens tariffoppgjør. Det ble enstemmig vedtatt på representantskapsmøtet i LO tirsdag. De konkrete kravene blir som vanlig presentert senere.

 

  • Se hele vedtaket fra LOs representantskapsmøte lenger ned i teksten.
 
Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere (FO) er blant dem som har raslet kraftig med sablene de siste ukene. Lederen i FO, Oddrun Remvik, har blant annet kritisert LO-ledelsen for at den ikke har støttet sykepleiernes lønnskrav. FO mener at deres medlemmer bør få en lønnsvekst på opp mot 50 000 kroner i løpet av dette året.
 
På representantskapsmøtet tirsdag stemte likevel FO sammen med de andre forbundene, og Oddrun Remvik sa til Avisenes nyhetsbyrå at det er hvordan vedtaket blir fulgt opp i praksis som betyr noe.
 
LO-leder Gerd-Liv Valla sa i sin innledning at solidaritetsalternativet fortsatt må ligge til grunn og at lønnsveksten totalt sett ikke må løpe løpsk. Valla minnet om det som skjedde på 1980-tallet hvor lønnstilleggene stort sett ble spist opp av inflasjonen. Rammen for oppgjøret bør ligge mellom tre og fire prosent, mener LO-lederen.
 
- Det finnes mange slags urettferdighet, men det ikke å kunne leve av lønna i fulltidsjobb - det er den største urettferdigheten. Svikter vi i kampen for de lavtlønte, da svikter vi våre grunnleggende verdier, sa Gerd-Liv Valla.
 
Hele vedtaket lyder slik:
Tariffoppgjøret i år 2002 gjennomføres i en situasjon med internasjonal nedgang og der arbeidsledigheten også i Norge peker oppover. De fleste prognoser peker mot kraftig økning i USA og samtidig en betydelig økning i Japan og Vest-Europa. For Norges del er det tale om liten endring totalt sett, men med store utslag i enkeltbransjer samtidig som det er knapphet på visse typer arbeidskraft. Industrien og andre internasjonale næringer står overfor et dobbelt problem: svekket konkurranseevne og svekket markedsutvikling ute i verden.
 
Utfordringen er nå på kort sikt å stoppe veksten i arbeidsledigheten, dernest å gjenreise den fulle sysselsetting. Sysselsettingsnedgangen i industri og andre internasjonale næringer må stoppes. Norge må ikke bli en ensidig økonomi basert på oljeinntekter. Vi må sikre en allsidig verdiskaping for framtida og et livskraftig næringsliv i alle deler av landet.
 
Tariffoppgjørenes kjerneoppgave er å sikre LO-medlemmenes andel av verdiskapingen i form av kjøpekraft og sosiale forbedringer og gi dette en god fordelingsprofil. Dette må skje på en slik måte at en sikrer grunnlaget for å innfri fagbevegelsens hovedprioriteringer om sosial utvikling, samtidig som en fremmer trygghet for arbeid og inntekt. Det innebærer at næringer utsatt for internasjonal konkurranse må sette rammene for inntektsutviklingen.
 
Prisstigningen fra 2001 anslås av Det tekniske beregningsutvalg til (1-1,5 pst.) Lønnskostnadsutviklingen ute ligger i størrelsesorden 3-4 pst. Det kan følgelig bli en klar forbedring av kjøpekraften for de brede lønnstakergrupper uten at konkurranseevnen svekkes. Det nominelle spillerommet for tarifftillegg i 2002 er begrenset, men gir rom for de reelle standardforbedringer fagbevegelsen prioriterer.
 
LO-kongressen vedtok programmer for en omfattende reforminnsats i perioden fram til 2005, der særlig kortere arbeidstid og bedre pensjonsordninger inngår. 2002 er året der innfasingen av den arbeidstidsreform som ble avtalt ved hovedoppgjøret i 2000 blir fullført. Det tilsier at andre sider prioriteres ved dette oppgjøret.
 
Det må imidlertid være en stadig utfordring å få mest mulig livskvalitet ut av de eksisterende rammer for arbeidstida. Det tilsier krav om økt rett til å få den daglige arbeidstid innrettet mer etter individuelle behov.
 
Regjeringen har varslet tiltak for utvidet åpningstid og oppmyking av lovverkets regler for overtid. Dette vil LO gå mot og heller styrke avtaleverket og kreve utvidet valgfrihet på arbeidstakers premisser med sikte på levelige arbeidstider.
 
LO har lenge påvist at mange medlemmer ikke vil få de pensjoner Folketrygden opprinnelig la opp til. Et stort flertall i privat sektor mangler den trygghet offentlig ansatte til nå har hatt, ved ikke å ha tjenestepensjoner i det hele tatt. Tjenestepensjonene i stat og kommune trues nå også. Det skjer gjennom den nye regjeringens markerte satsing på markedet gjennom outsourcing, konkurranseutsetting og privatisering. Ved overgang til ny organisasjonsform mister mange rettigheter, og det er firmaer uten pensjonsordning som ofte vinner anbud.
 
Høyresidens innsats går generelt ut på å gjøre pensjon til et mer individuelt ansvar og mer overlatt til finansmarkedet. En slik utvikling vil gi økte ulikheter mellom høy og lav inntekt, mellom kvinner og menn og straffe dem som mister jobb eller på annen måte er uheldig med arbeidsgiver. Dessuten vil det gi et dyrere og mindre forutsigbart pensjonssystem - mer penger og makt til meklere og forvaltere på pensjonistenes bekostning.
 
Dette tilsier at det rettes krav både mot myndighetene og arbeidsgivere i forbindelse med tariffrevisjonen.
 
For å forhindre Høyres programfestede privatisering vil LO kreve fortsatt statlig forvaltning av Oljefondet og at dette øremerkes tilleggspensjoner i Folketrygden. Dette gir samtidig bedre grunnlag for mer forpliktende løpende verdisikring av pensjonsrettene.
 
Det reises krav om pensjonsordning i tillegg til Folketrygden i de enkelte avtaleområder betalt av arbeidsgiver. Kravene utformes med utgangspunkt i den enkelte bransje, prinsippene i overenskomstene og konkurransesituasjonen mellom offentlig og privat tjenesteproduksjon. Det må tas de nødvendige hensyn til alders- og kjønnsnøytralitet ved utformingen av premien. Både eksisterende og nye pensjonsordninger må reguleres av tariffavtalene.
 
Alle arbeidstakere må sikres at pensjonsrettigheter videreføres ved omorganisering og skifte av arbeidsgiver.
 
Reduserte avgifter og svakere prisutvikling internasjonalt bidrar til lavere prisvekst i Norge, slik at kjøpekraften for de aller fleste er sikret selv med moderate tillegg i år 2002. For dem med lønn over 320 000 kroner kommer i tillegg en skattelette som gir rundt en prosent kjøpekraftsforbedring alene.
 
For å sikre avtaleverkets innflytelse over lønnsutviklingen og arbeidstakernes rimelige andel av verdiskapingen og for at de avtalestyrte områder skal holde sin stilling overfor mer fristilte grupper bør det reises krav om generelle tillegg.
 
LO vil motarbeide arbeidsgiverorganisasjonenes målsetting om at lønns-dannelsen på lang sikt må legges om i sterk desentralisert retning. Det vil undergrave de sentrale tariffoppgjørenes rolle og føre til at det blir vanskelig for en samlet fagbevegelse å forhandle fram reformer. Det er gjennom de kollektive avtalene og de sentrale tariffoppgjørene vi ivaretar helhetshensyn og legger grunnlaget for å prioritere enkelte arbeidstakergrupper og fremmer lavt- og likelønnsmål.
 
Gjennom spesielle tillegg for lavtlønte og garantiordninger har fagbevegelsen motvirket at lønnsforskjellene er blitt ytterligere forsterket slik vi ser i andre land der markedskreftene har fått råde i sterkere grad. I dette arbeidet møter vi sterke motkrefter i form av arbeidsgivermotstand, jobbenes varierende markedsmakt og lønnsevne.
Fortsatt er det mange både i offentlig og privat sektor med altfor lav lønn og det er uakseptabelt at det også i avtaledekkede områder er mange som arbeider med årslønninger under 200 000 kroner.

 
Viktige utfordringer gjenstår når det gjelder likelønn. Lønnsutjevningen mellom kvinner og menn går svært langsomt og for kommunal sektor samlet ser det ut til at utviklingen har gått i gal retning. Typiske kvinneyrker er fortsatt blant de lavest lønte, og fortsatt har heltidstilsatte kvinner et lønnsnivå som ligger om lag 15 prosent lavere enn menns. I lønnsoppgjør er likelønnstiltak/tillegg rettet mot områder med mange kvinner med urimelig lav lønn nødvendig for å få lønnstilnærming mellom kvinner og menn. Utviklingen av rettferdig lønn hindres av manglende likestilling i arbeidsliv og samfunnet ellers.
 
Mange LO-grupper får ikke den uttelling for lang utdanning som er rimelig i et livsløpsperspektiv og for å stimulere til å ta utdanning. Å rette på dette krever både endringer i studiefinansieringen og en målrettet innsats i tariffpolitikken. Våre krav om bedre utdanningsfinansiering med vekt på økt stipendandel vil lette situasjonen for nye som tar fatt på utdanning, mens høye renter er en belastning for dem som har fullført utdanningen. LO går også inn for en politisk styrt, lav og forutsigbar studielånsrente. Det må gis rom for at grupper av langtidsutdannede som ikke har fått en rimelig kompensasjon for kostnaden ved utdanning løftes gjennom målretta tiltak.
 
Oppsummert vil LO ut fra punktene foran om henholdsvis lavlønn, likelønn og utdanning prioritere:
- generell forbedring av kjøpekraften
- garantiordninger og særskilte tillegg til lavtlønte
- likelønnsprofil på lokale og sentralt avtalte tillegg
- målrettet innsats for langtidsutdannede LO-medlemmer som ikke har fått en rimelig kompensasjon for kostnaden ved utdanning.
 
De internasjonalt konkurranseutsatte næringer må sette rammen for oppgjørene for å ivareta langsiktige hensyn til konkurranseevne og sysselsetting. Rammene må gjelde alle områder. Frontfagsmodellen er ikke opprettholdbar over tid hvis enkelte områder/grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene, inkludert lønnsveksten for funksjonærer og ledere. Det gis rett til forhandlinger om kompensasjon til områder/grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.
 
LO krever mindre grådighet av ledere og eiere, at overskuddene i større grad benyttes til investeringer som gir grunnlag for sysselsetting, og vil jobbe for mer rettferdig fordeling av de resultater som skapes.
For å kunne ta ansvar for fornuftige helhetsløsninger, forutsetter LO at andre avtaleområder innpasses i det helhetlige opplegget.
 
Solidaritetsalternativets viktigste oppgave har vært nedbyggingen av den høye arbeidsledigheten. Utfordringen framover blir å sikre bærekraftig sysselsetting uten at vi får en for ensidig oljeøkonomi. Da må pris- og kostnadsutviklingen holdes i sjakk og den langsiktige stabiliteten i kronekursen videreføres. Tendenser til nytt kappløp i lønnsutviklingen og den økte bruk av oljeinntekter medvirker nå til et høyt rentenivå. Det er viktig at lønnsdannelse og annen økonomisk politikk sammen bidrar til å få renten lavere.
 
En fornuftig medvirkning fra fagbevegelsen i den økonomiske politikken og bærekraften i solidaritetsalternativets hovedidé forutsetter felles innsats for større rettferd i fordelingen av goder og byrder. Det er uholdbart dersom fagbevegelsens medvirkning til økonomisk fremgang gir grunnlaget for urimelig inntekt og gevinst for dem som besitter fristilte makt- og formuesposisjoner. Det er også viktig at skattesystemet mer effektivt skattlegger de store kapitalinntektene.
 
LO beklager at regjeringen legger opp til at mer av arbeidslivs- og samfunnsutviklingen skal styres av markedskreftene. Det vil gi økte økonomiske forskjeller, større økonomisk grådighet, mer stress og uhelse i arbeidslivet, større innflytelse over samfunnsutviklingen til den økonomiske eliten. Erklæringene om konkurranseutsetting og privatisering på arbeidstakernes bekostning, adgang til handel døgnet rundt og svekket regelverk i arbeidsmarkedet står i klar motsetning til trepartssamarbeidet om redusert sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. Fagbevegelsen vil motarbeide disse uheldige tendensene.
 
Gjennom foregående tariffoppgjør er det tatt viktige skritt for å sikre LO-medlemmene mulighet til etter- og videreutdanning. Kompetansereformen har gradvis blitt utbygd gjennom tariffoppgjørene og med bidrag fra myndighetene når det gjelder:
- Grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne.
- Dokumentasjon av realkompetanse.
- Bedring i Lånekassens regler.
- Kompetanseutviklingsprogram og handlingsplaner
- Lovfestet rett til utdanningspermisjon.
 
Ved forrige tariffrevisjon fremmet LO krav overfor arbeidsgiverne om støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon. Arbeidsgiverne avviste kravet. Resultatet ble et offentlig utvalg som skulle utarbeide forslag til modeller for finansiering av livsopphold ved utdanningspermisjon. Resultatet ble nedslående: utvalget oppnådde ikke enighet om en anbefalt modell. Innstillingen bryter dermed forutsetningene for godkjenning av meklingsresultatet i 2000.
 
Finansieringsordninger som sikrer støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon er høyt prioritert. LO krever at myndighetene følger opp kravet om støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon for å sikre voksne en reell rett til etter- og videreutdanning. LO krever videre at arbeidsgiverne deltar i finansieringen.
 
Derfor vil det fortsatt være aktuelt innenfor enkelte avtaleområder å videreutvikle allerede eksisterende støtteordninger eller å opprette nye ordninger på bransjeplan. Alle bedrifter i de aktuelle områder må da omfattes av rettigheter og plikter som blir etablert.
 
Forhandlingene gjennomføres forbundsvis i privat sektor. For å kunne utnytte fagbevegelsens samlede styrke, følges representantskapets vedtak for den samlede tariffrevisjon opp av sekretariatet overfor alle områder der LO er part.
 
Representantskapet gir sekretariatet fullmakt til å utforme de endelige kravene, herunder justeringsklausul for annet avtaleår. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.
 

Powered by Labrador CMS