Jeg mener norsklærere og fagmiljøer er i stand til å velge ut noen tekster som kan være vårt felles arvegods. I en stadig mer fragmentert og segregert verden er det viktigere enn noen gang at vi har noe felles å snakke om, et sted å begynne, et utgangspunkt, skriver Thom Jambak. Ill.foto: Utdanning
Jeg mener norsklærere og fagmiljøer er i stand til å velge ut noen tekster som kan være vårt felles arvegods. I en stadig mer fragmentert og segregert verden er det viktigere enn noen gang at vi har noe felles å snakke om, et sted å begynne, et utgangspunkt, skriver Thom Jambak. Ill.foto: Utdanning

Tvilsomme slankemetoder i norskfaget

Meningen med fornyingen av faget var å slanke norskfaget, i stedet blir det amputert, og det er de viktigste delene av faget som blir amputert bort.

Publisert

Norsklektor Roar Ulvestad skriver klokt og underholdene om norskfaget i Morgenbladet 15. mars i år. Han utdyper sine synspunkter i et innlegg på Utdanningsnytt.no.

Ulvestad fortsetter en tradisjon innenfor litteracy-bevegelsen som består i å stemple en del av norsklærerne som hysteriske litteratursnobber og støvete gullalderdrømmere. Det er to årsaker til at jeg er skeptisk til Ulvestads fremstilling og til de nye kjerneelementene. Begge handler om hva som er grunnleggende for faget og for utviklingen av elevene i Norge. Og årsakene er knyttet opp mot de to hovedelementene norskfaget tradisjonelt har bestått av. Konsekvensene av dette blir at lærerne får mindre profesjonell autonomi i sin undervisning, ikke mer.

Norskfaget har tradisjonelt bestått av to deler, en kulturdel og en redskapsdel. Kulturdelen har bestått av kultur- og litteraturhistorie. Elevene har fått lese, se filmer, spilt teater, sunget eller møtt kultur på andre måter. I denne delen har elevene også i stor grad fått bryne seg på etikk, moral og øvd seg på det å være menneske. Faget har hjulpet til med å «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring», som det står i paragraf 1 i opplæringsloven. Kort sagt dannelse.

Redskapsdelen av faget har bestått av, nettopp redskapet for å få det overnevnte til. Det redskapet består først og fremst av språkopplæring. Elevene må tilegne seg et metaspråk for å snakke og skrive om språket. Det er det vi kaller grammatikk, og er helt grunnleggende kunnskap. Når språkstruktur ikke er med som en kjerne i faget, hvordan skal da elevene snakke eller skrive om språk. Det å utvikle metaspråklig innsikt med utgangspunkt i morsmålet er grunnleggende, også for å lære fremmedspråk. En annen del av redskapsfaget består av begrepslære elevene trenger for å skape tekster og for å tolke tekster de møter, men tekst og kommunikasjon gjennomsyrer alle de seks kjerneelementene. Noen falt visst i literacy-gryta under studiene.

Kultur- og litteraturdelene, altså kulturdelen av faget, skal nå ivaretas under kjerneelementet «Tekst i kontekst». Etter literacy-reformen Kunnskapsløftet fra 2006, kan alt eleven møter være tekst og det er ikke opp til andre enn individet å si hva som er en god tekst eller hva som er prisverdig eller viktig litteratur. Teksten bak på cornflakes-boksen er like viktig som Gilgamesj. For meg er det vanskelig å se at en reklametekst kan stå igjen i historien som litteratur som virkelig har betydd noe for vår utvikling som fellesskap. Det måtte være forsvarets reklame for seg selv, som med sin patosfylte, svulstige «For alt vi har og alt vi er» som rører det som er igjen av folkesjela. Jeg undres likevel om alle tekster kan inspirere og utfordre eleven på lik linje som god sakprosa og god skjønnlitteratur?

Ulvestad er skeptisk til en litteraturkanon i norskfaget. Det er ikke jeg. Jeg mener norsklærere og fagmiljøer er i stand til å velge ut noen tekster som kan være vårt felles arvegods. I en stadig mer fragmentert og segregert verden er det viktigere enn noen gang at vi har noe felles å snakke om, et sted å begynne, et utgangspunkt. Og så mener ikke jeg at en kanon bør være statisk. Den kan med fordel endre seg, men gjerne sakte og over tid, slik at generasjonene kjenner hverandre igjen, og har noe å snakke om. Kanonen bør være smal, og løs i endene, slik at det blir en stor mulighet for lærerne å velge ut relevante apokryfe tekster til elevene. Det må for eksempel være med eksempler fra verdenslitteraturen. Dessverre møter ikke alle elever kultur og litteratur som har fått klassikerstatus, eller som har vært med å forme samfunnet vårt, hjemme. Det vil være et for stort tap for alt for mange elever å bli fratatt muligheten, ja retten, til å møte de tekstene som har formet samfunnet vårt.

Meningen med fornyingen av faget var å slanke norskfaget, i stedet blir det amputert, og det er de viktigste delene av faget som blir amputert bort.

Etter at kjerneelementene er fastsatt, skal det i gang nye arbeidsgrupper som skal utvikle kompetansemål i faget, basert på kjerneelementene og den nye overordnede delen av læreplanene. Med så omfattende kjerneelementer som vi ser i dag, er det det nærliggende å lage et nytt ord for anledningen: kompetansemålbonanza. Det vil ikke være bra for elevene, for lærerne eller for norskfaget.