Oppvisning under Smaalensmarken i Borgarsyssel Museum i Sarpsborg. Helene S. Auset danser helt til venstre i seksmanns-reelen. Foto: Rolf Johansen

Barnehagelærer brenner for folkesdansen

Ingenting er som en pols fra Finnskogen, mener Helene Storstrøm Auset. I fjor fikk hun Ole Vig-prisen for sin instruktørgjerning.

Publisert

– Jeg har alltid danset, sier Helene Storstrøm Auset da Utdanning spør hvorfor folkedans opptar fritiden hennes: – Ifølge moren min danset jeg før jeg lærte å gå.

Dette er spalten Frisonen fra Utdanning nr. 2/2016.

I denne spalten snakker vi med personer i undervisningssektoren som gjør noe litt utenom det vanlige på fritiden. Denne gang har journalist Ylva Törngren snakket med Helene Storstrøm Auset (34).

Til daglig er hun barnehagelærer i avdeling Tyttebær, Guslundåsen barnehage og instruktør i folkedans i Bondeungdomslaget (BUL) i Sarpsborg.

På fritiden driver hun med folkedans, og sier alt du trenger til å hive deg med er danseglede og gode sko med halvglatt såle.

Hun begynte på danseskole som fireåring, med folkedans som seksåring og har vært innom jazzballett, selskapsdans, swing, salsa og magedans. Nå er hun instruktør i folkedans på det sekstende året, noe hun for øvrig gjør helt gratis.

– Kan alle lære folkedans?

– Ja, mener Helene: – Alle mennesker kan danse, på sin måte. Og i folkedans er det plass til alle kropper, fra små og spinkle til store og runde. Om du er seks eller åttiseks år gammel, spiller heller ingen rolle, men du må like å bevege deg til musikk.

 

I alle aldre 

Bondeungdomslaget i Sarpsborg, der Helene Storstrøm Auset lærer bort springar og halling, pols og reinlender, har litt over hundre medlemmer.

– Vår yngste danser er to og et halvt år, og den eldste er i midten av 80-årene. I folkedansmiljøer tar man godt vare på hverandre, sier Helene.

En gruppe ungdom og unge voksne hun jobber med, heter «Super Secret Dance Crew».

– En av danserne, en gutt, ga den det navnet, forklarer hun.

– Danser guttene også folkedans?

– De kommer og går. I ungdomsgruppa er det for eksempel 11 jenter og én gutt, så jentene både fører og bli ført.

– Har folk fordommer mot folkedans?

– Det har de nok! Siden jeg ikke bryr meg, merker jeg det ikke lenger. Det var nok verre før. Særlig ungdom lot være å nevne at de danset folkedans.

– Det gikk kanskje for å være traust og kjedelig?

– Ja, men med sosiale medier blir det mer synlig hva man driver med, og jeg tror det er mer akseptert nå å gjøre forskjellige ting. Unge presenterer seg som «folkedanser» på profilen sin.

 

Flause og seier

– Bruker du folkedans i jobben?

– Dette semesteret har jeg for første gang øvd en ringdans med barn under tre år. De elsker det! Etter to øvinger, da jeg dro i gang den tredje, satte jeg på musikken og begynte uten å si et ord, men ungene fulgte opp, laget ring og danset. Flere av dem husket mye av dansen. Jeg ble utrolig imponert.

– Hva er din største flause på dansegulvet?

– Langbuksa mi spjæra under øving. Nå trener jeg alltid i mykt treningstøy. Du vet, i halling skal vi «kruke», altså ned på huk og opp igjen.

– Et kritisk punkt?

– Ja. En instruktør jeg vet om, var ikke like heldig som meg: Buksa hans spjæra, men under oppvisning.

– Og din største danseseier?

– Det var da jeg vant Ole Vig-prisen. Den henger høyt.

De som nomineres, skal ha gjort en mer enn vanlig god innsats over tid innen kulturarbeid inkludert idrett, folkeopplysningsarbeid eller kunst. Fra juryen het det: «Helene Storstrøm Auset har gjennom sitt dedikerte arbeid i mange år skapt eit miljø der unge får oppgåver og ansvar, og gjennom det gitt dei moglegheit til å utvikle seg sjølve.»

Powered by Labrador CMS