Læreren ble satt ut av et uventet gullkorn

– Det er viktig å være oppmerksom på elevenes sprang, sier lærer Svein Helgheim etter at han ble satt ut av et sitat av Platon skrevet av en elev.

Publisert

Svein Helgheims første erfaring som lærer i Oslo-skolen skriver seg fra 1965, da han som 19-åring og nyslått artianer hadde sitt første lærervikariat ved Tøyen skole.

Svein Helgheim (70)  

Hvem: Lærer ved Brannfjell skole. Underviser ungdomsskoleelever i matematikk og naturfag.

Godt å tenke på: At elevene aldri slutter å overraske.

– Nå er jeg blitt pensjonist, men arbeidet er så hyggelig og interessant at jeg valgte å fortsette noen år til, forteller han.

 

Forlot elevene i klasserommet

Øyeblikket læreren har valgt å dele med Utdannings lesere, utspant seg på 1980-tallet, da han var klassestyrer på ungdomstrinnet ved Nordseter skole i Oslo.

– Jeg hadde latt klassen få være alene i klasserommet i et friminutt og hadde akkurat kommet tilbake for å ha neste time, forteller Helgheim.

– Når elevene får være alene i klasserommet, hender det jo at de utfolder seg på ulike måter på tavla.

Nærmest av gammel vane fuktet han svampen og begynte å viske vekk elevenes skriblerier. Men plutselig stanset han opp.

 

– Et helt spesielt øyeblikk

– På tavla hadde nemlig en elev skrevet et sitat av Platon: «Ingen påtvunget læring blir noensinne sjelens varige eie».

– Jeg ble satt ut, sier Helgheim.

– Helt siden jeg studerte filosofi på Blindern, har jeg vært å regne som Platon-entusiast, sier han.

– Å se at en elev har sitert et gullkorn av favorittfilosofen min, attpåtil om pedagogikk, i en situasjon der jeg nesten forventet å finne ymse tabuord og grove strektegninger, ble et helt spesielt øyeblikk for meg. Elevene merket dette på meg, og slik fikk de ta del i min reaksjon.

 

– Et lykkelig yrkesvalg

I sitt arbeid som lærer har Helgheim alltid vært observant på øyeblikkene og deres betydning. Han er opptatt av eksistensiell pedagogikk. Der inngår øyeblikksfilosofi som en viktig del. Elevenes utvikling betraktes ikke nødvendigvis som en rekke små trappetrinn, men snarere som sprang.

– Det er viktig å være oppmerksom på disse sprangene, understreker han.

– Læreryrket ble et lykkelig valg for meg. Jeg kunne aldri ha sittet på et kontor. Det pulserende livet i et klasserom slutter aldri å fascinere meg, sier han:

– Men alt har en ende; jeg tror nok dette blir mitt siste år som lærer.

Powered by Labrador CMS