Barnehagelærerne er urolige for de minste barna

• Følg Utdanning på Facebook og Twitter

– Vi barnehagelærere må tilkjempe oss definisjonsmakta over hva som er en god barnehage for de minste barnehagebarna. Ingenting er viktigere enn at barna er trygge, sier Ulla-Britt Ertsås.

 Utdanning er i Regnbuen barnehage i Trondheim. Pedagogisk leder Ulla-Britt Ertsås har arbeida på småbarnsavdeling det aller meste av tida siden hun begynte som barnehagelærer i 1988. I fjor leverte hun sin masteroppgave i barnehagepedagogikk om ettåringene i barnehagen.

– Æ gløde så gæli førr det herre, sjø, sier hun om seg sjøl.

Det er et politisk press på de ansatte for å peike ut det de små barna bør interessere seg for. Da er det lett å ignorere den pedagogiske veien barna sjøl peiker ut, ifølge pedagogisk leder Ulla-Britt Ertsås.

Før jeg dro til Trondheim, snakka jeg med Åse Opheim. Hun sitter i styret for Utdanningsforbundet Hordaland.

– Uro for de minste barnehagebarna er ofte tema når tillitsvalgte fra barnehagen er samla. Barnehagelærerne som arbeider med de minste, føler seg utilstrekkelige. De får ikke gitt den støtten og oppmerksomheten de minste trenger, sier hun.

Store grupper av barn og liten bemanning er kjernen i problemet, ifølge Opheim.

Ifølge Statistisk sentralbyrå gikk under ti prosent av barn under tre år i barnehagen i 1980. Ved tusenårsskiftet var 40 prosent av de minste barnehagebarn. I fjor gikk 80 prosent av ett- og toåringene i barnehage.

– På nittitallet var ei vanlig småbarnsavdeling på åtte barn og tre ansatte. Nå er de gjerne på fjorten, og jeg har registrert avdelinger på både 16 og 18. For små barn er det svært vanskelig å forholde seg til så mange personer. Samtidig er åpningstidene utvida, og personaltettheten er ikke økt i takt med barnetallet, sier Opheim.

– Er det ikke vanlig at store avdelinger deler barna i mindre grupper?

– Jo, men det er gjerne i ei begrensa kjernetid midt på dagen. For å spare penger er avdelinga samla morgen og ettermiddag, ut fra argumentasjonen om at det alltid er noen barn som kommer seint og andre som går tidlig. Derfor kan det knipes inn på personalet først og sist på dagen. Men for de minste er det svært viktig at voksentettheten er stor nettopp i disse overgangene. Da skal viktig informasjon utveksles mellom barn og foreldre, og barnet skal finne ro og trygghet. Det krever nok folk, ro og kontinuitet, sier Åse Opheim, og fortsetter:

– I tillegg kommer treårstrikset: Barn som fyller tre år tett på årsskiftet, blir regna som treåringer så snart vi har passert nyttår. Dermed blir de flytta over på avdeling for store barn. Men de er bare to år og noen få måneder, og ganske så små. På småbarnsavdelingen blir de erstatta av yngre barn.

Dermed blir gjennomsnittsalderen både på småbarnsavdelingene og de store avdelingene svært lav, sier hun.  

I Trondheim står vi ute i høstsola og ser ettåringene i Regnbuen barnehage stabbe rundt, både klomsete og ivrige på en gang. Stort alvor veksler med store smil i små fjes.

– I barnehagene har vi alltid arbeida ut fra barnet, slik det er, her og nå, sier Ulla-Britt Ertsås.

– Vi prøver å finne ut hva barna til enhver tid trenger for å oppleve seg som betydningsfulle. Nå utsettes vi for et stadig sterkere press for i stedet å arbeide ut fra hvordan barnet bør bli. Vi skal forberede og foregripe skolens arbeid. For barnehagen som helhet er dette problematisk. For de minste er det en alvorlig trussel mot barnas rett til medvirkning i sin egen barnehagedag, sier Ertsås og fortsetter:

– Det aller viktigste, det som alt anna må underordnes, det er å skape trygghet. Ingen barn kan agere uten at de er trygge, sier Ulla Britt Ertsås.

Åse Opheim i Utdanningsforbundet Hordaland sier det samme:

– Å være ett år og alene ute i verden er svært krevende. Før jeg ble heltidstillitsvalgt, satt jeg sjøl på golvet med barn i fanget som er ute på den ferden. De sitter i fanget til de blir trygge nok til å stabbe noen meter ut i rommet. Så kommer de tilbake og tanker trygghet igjen.

– Det er ikke hvilket som helst fang de kan tanke i, de må tilbake til der de er kjent. Slik holder de på; ut og agere, tilbake og tanke trygghet, før tryggheten er stor nok til å holde dem i gang i leik og opplevelse over lengre tid. Hvis jeg skulle opplevd, som mange gjør nå, at de må være tankstasjon for både tre og fire barn samtidig, så skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle håndtert det, sier Åse Opheim.

På spørsmål om barn ikke skal gjøre mer i barnehagen enn å sitte på fanget, svarer Ulla-Britt Ertsås:

– De skal sitte så lenge de vil, for det er så lenge de trenger det. Før eller siden vil de peike ut veien for oss, sier hun, og fortsetter: – Dæ, sier det vesle barnet og peiker. Klarer vi å stille oss bak barnet og se hva det peiker på, har vi mye moro å holde på med. Fingeren viser oss det pedagogiske prosjektet, for den peiker alltid på noe barnet er interessert i. Da er det vår oppgave å støtte og inspirere barnet i utforskningen av den interessen. Men hvis vi i stedet tar utgangspunkt i det vi meiner barnet bør interessere seg for, slik det er et politisk press for, da står denne arbeidsmåten i fare.   Da blir det farlig lett å ta den vesle ungen på armen og bære den bort til det vi har peikt ut, sier Ulla-Brit Ertsås.

– Er manglende kunnskap et problem for å skape gode barnehagehverdager for de minste?

– Ikke nå lenger. Da jeg begynte å arbeide, var det fortsatt litt udefinert hva vi skulle drive med, vi som arbeida med de små. Vi prøvde å dytte de minste inn i et pedagogisk opplegg skapt for eldre barn. Men dette har snudd, ikke minst fordi ansatte i barnehagelærerutdanninga både har skapt og formidla mye kunnskap. Jeg husker sjøl første gang jeg hørte Ninni Sandvik fra Høgskolen i Østfold snakke om de minste. Det var som et vekkelsesmøte, en stor stund av erkjennelse. Så de som nå vil lage gode barnehager for de minste, kan lett skaffe seg kunnskap både om gode rammer og viktig innhold.

– Når barna er trygge nok til å gi seg ut i barnehageverdenen, hva vinner de minste da på innsatsen de har gjort?

Spørsmålet går til Åse Opheim i Bergen:

– De opplever svært mye glede og moro. Å speile seg i jamaldringer er en stor glede for de minste barna, og å herme etter hverandre gir mye moro. Vannleik med jamaldringer, for eksempel, er utrolig gøy, og det er fint å synge sammen. Dessuten vinner de svært mye i språklig utvikling, sier Åse Opheim.

– Politikerne må ta ansvar

– Kunnskapen om de minste må ansvarliggjøres både i utdanningsinstitusjonene og på politisk nivå, sier Leif Hernes.

Han er en av forskerne bak Gode barnehager for Norge og Blikk for barn, de to største forskningsprosjektene innen barnehagefeltet noensinne i Norge. Resultatene ble lagt fram i oktober.

– Kvaliteten i tilbudet til de minste barna er på et middels nivå. Vi trodde vi var bedre, men det er vi ikke. Å styrke kvaliteten krever blant annet mer kunnskap om de minste barna, sier Ellen Os. Hun er førstelektor ved Institutt for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og en annen av forskerne.

Men alt i 2011 fikk Kunnskapsdepartementet klar melding:

– Hverdagen i store barnegrupper framstår som kompleks og til tider uoversiktlig for barna, heter det i en rapport bestilt av Kunnskapsdepartementet fra ei forskergruppe ved Universitetet i Stavanger. Gruppa var leda av Anders Vassenden.

I barnehager med mer enn 80 barn har småbarnsgruppene i gjennomsnitt mellom 13 og 14 barn. I barnehager med opp til 45 barn er småbarnsgruppene på mellom 9 og 11 barn, rapporterte gruppa.

Ett av fire barnehagebarn går i barnehager med over 80 barn. Barnehager etablert på totusentallet er jamt over vesentlig større enn barnehager som ble etablert tidligere. Og tendensen er klar: Jo større barnehager, jo større barnegrupper, og desto flere barn forholder de voksne seg til. Og dette gjelder for de minste barna i vesentlig større grad enn for de eldre.

Gruppa peikte på at i de minste barnehagene kan det være vanskelig å sikre god pedagogisk utvikling. Men de største kan bli for komplekse for barna. Barnehager med rundt 60 barn var det utvalget tilrådde. Slike barnehager sikrer best både dynamikk og trygghet.

• Les mer om Gode barnehager for Norge og Blikk for barn i Første steg nr. 4. 

Leiken bak barrikadene

Den vesle gutten går rundt og samler leiker i ei korg. Når korga er full, skubber han den inn under bordet. Så går han i gang med å skyve på tripptrappstoler, helt til de danner en tett mur av stoler rundt bordet.

Bare ett sted er det en liten åpning i muren. Der rygger gutten inn på alle fire, stenger etter seg og kryper bort til kurven med leiker. Endelig har han sikra seg rom og ro for å leike i fred.

Det er en barnehagelærer på Vestlandet, med over ti års erfaring fra arbeidet med de minste, som forteller denne historien fra en hverdag på en småbarnsavdeling. Hensynet til foreldre og arbeidsgiver gjør at barnehagelærere kvier seg for å stå fram med uro over sin barnehage. Derfor er denne historien fortalt anonymt.

Hun forteller også om barnet som sleper leike på leike inn i en krok, setter seg foran kroken med beina ut og ryggen mot rommet, og verner leiken sin med sin egen kropp.

Når barnegruppene blir for store og uoversiktlige, og avbrytelsene og distraksjonene blir for mange, kan små barn beskytte sin egen konsentrasjon på slike måter.

– Det er trist å se. For at barna skal bli trygge nok til å utfolde seg, må de ha oversikt over hva som skjer rundt dem. Samtidig må de være sikre på at de blir sett av sin primærkontakt. Barn som verger seg, slik som disse, har ikke hatt det slik, sier vår forteller.

– Det er umulig for de små å forstå hva som skjer når gruppa de er i, blir for tallrik. Da kan vi plutselig oppdage at noen barn mangler inne i vrimmelen. De er lette å finne. Det var i garderoben de sist så foreldra sine. Nå har de satt seg klare under parkdressen for å vente. I dag er risikoen for at små barn bruker barnehagedagen på å vente altfor stor. Det er en politisk oppgave å sikre at de minste er i barnegrupper som ikke er større enn at de har oversikten, og at de støttes av voksne som har kunnskap, evne og tid til å forstå dem, sier hun. 

Statsråden vil ikke legge særskilt vekt på de minste

Småbarna blir ikke eget tema i den kommende stortingsmeldinga om barnehagen.

– En stortingsmelding er et politisk dokument, ikke et pedagogisk verk for politikere, svarer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) på spørsmålet om han hadde bestilt ei ny melding for å lære mer om de minste barnehagebarna. Meldinga skal komme i vår.

– Jeg ønsker et politisk verk om språkutvikling, generell utvikling og læring, om overgangen mellom barnehage og skole og om forebygging.

– Er det et paradoks at mens andelen små barn i barnehagene har økt voldsomt, har politikerne interessert seg mest for de eldste barna?

– Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i framstillinga. Mye av diskusjonen de siste åra har vært knytta til barnehagen som utdanningsarena. Tidlig språkutvikling har vært svært sentralt, og der er naturligvis de små barna viktige. Men de minste har hatt en relativt liten plass i barnehageforskninga.

Martin Bror Nilssen tanker trygghet hos Solveig Aune. Slik får han drivstoff til nye ekspedisjoner ut i barnehageverdenen.

Ulikhet i barnehagetilbudet

– Du skreiv i en kronikk i Aftenposten nylig at det er for stor kvalitetsforskjell mellom skolene. Gjelder det også barnehagene?

– Det er helt klart store kvalitetsforskjeller mellom barnehagene.

– Er risikoen for at barnehager ikke er gode nok for stor?

– Mange barnehager burde vært bedre.

– Små barnegrupper, mange og høyt kvalifiserte ansatte er rådet småbarnepedagoger gir for å få gode barnehager for de minste. Hva er din kommentar til det?

– Det er et råd det er lett å slutte seg til.

– Er det da problematisk at størrelsen på barnegruppene øker?

– Ikke hvis voksentettheten øker. Det gir mulighet til å dele barna i mindre grupper.

– Blir det dyrt med små barnegrupper og høyt kvalifisert personale?

– Tja. Rådene fra barnehagelærerne vil bli fulgt opp av den bemanningsnormen vi har vedtatt skal gjelde fra 2020. Og andelen pedagogiske ledere med dispensasjon fra utdanningskravet synker. I sist statsbudsjett økte vi tilskuddet til arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Mye tyder på at det er overkommelig, sier Torbjørn Røe Isaksen. 

– Viktig perspektiv

– Små barnegrupper, og mange og godt kvalifiserte ansatte, svarer Hanne Thürmer fra Kristelig Folkeparti på spørsmål om hva som kreves av en god barnehage for de minste.

– Blir det dyrt?

– Ja, og vi må bruke mye penger på det som er viktig, svarer Thürmer. Hun sitter i Stortingets familie- og kulturkomité som vara for Geir Bekkevold, som er i permisjon.

– Har politikerne tatt inn over seg at andelen små barn i barnehagene har økt kraftig når de diskuterer innholdet i barnehagen?

– Jeg har vel tenkt at barn er barn. I KrF ønsker vi ikke et snevert læringssyn i barnehagen. I barnehagen skal det være trygt og godt, og gode fang å sitte i. Hvis barnehagelærerne meiner vi bør ha en særlig oppmerksomhet mot de minste barna, er det et svært viktig innspill til oss politikere. Sjøl vil jeg gjerne høre mer. Så får vi tro at den kommende stortingsmeldinga også har dette perspektivet, sier Hanne Thürmer.

– Ser helhetlig på barnehagen

– Er det et paradoks at mens en stadig større andel av barnehagebarna er blitt barn under tre år, har politikerne vært mest opptatt av de eldste barnehagebarna?

– Vi har ikke oversett småbarna, men sett helhetlig på barnehageløpet. Men overganger, som overgangen mellom hjem og barnehage og barnehage og skole, er viktig, sier Sonja Mandt, som sitter i Stortingets familie- og kulturkomité for Arbeiderpartiet.

– Pedagoger sier små barnegrupper og tett bemanning med høy kompetanse er nøkkelen til gode barnehager for de minste. Er du enig?

– Ja, slike råd får vi, og det er klart at bemanning og kompetanse er viktig. Men det er barnehage-eierne som må sørge for at dette blir oppfylt.

– Forventer du at småbarna får en særlig plass i den kommende stortingsmeldinga?

– Jeg vil ikke kommentere hvordan meldinga bygges opp. Men under behandlinga vil det være naturlig å ta opp bemanningsnorm og kvalitet.